For mange er Lady Arbuthnott kjent gjennom musikkspillet Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøi. Men bak scenefortellingen står en virkelig person som gjennom flere tiår satte sitt preg på Sunndal og på den særpregede perioden som senere fikk navnet «engelsktida».
Elverøy i Grøa, Sunndal. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFor mange er Lady Arbuthnott kjent gjennom musikkspillet Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøi. Men bak scenefortellingen står en virkelig person som gjennom flere tiår satte sitt preg på Sunndal og på den særpregede perioden som senere fikk navnet «engelsktida».
Den skotske adelskvinnen Barbara Elrington Douglas Arbuthnott kom til Sunndal første gang i 1866. Oppholdet var opprinnelig en del av bryllupsreisen med hennes tredje ektemann, William Arbuthnott, men besøket utviklet seg til noe langt mer. Hun vendte tilbake, bygde seg et hjem og ble etter hvert en sentral skikkelse i bygda. Da hun døde i 1904, hadde hun tilbrakt store deler av livet sitt i Sunndal.
Historien om Lady Arbuthnott er samtidig historien om et større britisk miljø som slo rot langs Driva. Sporene etter dem finnes fortsatt i arkiver, bygninger og gjenstander, og fremdeles eies Elverhøi av en britisk familie.
Ved Leikvin bygdemuseum arbeider avdelingsleder Jarle Stavik med å bevare historien etter de britiske familiene som kom til Sunndal på 1800-tallet.
Han forteller at laksefisket i Driva gjorde bygda kjent langt utenfor Norges grenser. Velstående sportsfiskere, godseiere, offiserer og vitenskapsfolk reiste nordover for å oppleve det som ble regnet som Europas beste laksefiske.
– Vi ser det i laksejournalene, forteller Stavik.
Journalene gir et detaljert bilde av livet langs elva. Fangstene ble ført inn med stor nøyaktighet, og ved slutten av sesongen ble resultatene sammenlignet.
– Der står det hvem som har fanget fisk, hvor mye de fikk, og hvordan sesongen utviklet seg.
Laksejournalene dokumenterer ikke bare fisket. De viser også framveksten av et internasjonalt miljø der den britiske overklassen møtte bygdesamfunnet i Sunndal.
Da Lady Arbuthnott lot bygge Elverhøi i 1869, ble huset raskt et naturlig samlingspunkt for mange av de britiske gjestene. Stavik understreker at engelskmennene ikke var noen ensartet gruppe.
– Det var mange forskjellige personer med svært ulik bakgrunn. Noen var sportsfiskere, andre vitenskapsfolk, og flere hadde betydelige økonomiske ressurser.
Likevel oppsto det et miljø som satte sitt preg på bygda. Gjennom brev, regnskaper, fotografier og gjenstander kan museet fortsatt følge sporene etter menneskene som oppholdt seg der.
Det vokste også fram historier om hva som foregikk bak dørene på den store villaen. Stavik forteller at det i samtiden verserte beskrivelser av et liv preget av utskeielser og festing.
– Det var noen som beskrev forferdelige forhold. Det var stor drikkfeldighet i dette huset. Folk ravet rundt, var halvnakne og lå til sengs.
Samtidig understreker han at slike fortellinger må behandles med forsiktighet.
– Det er ikke sikkert det var slik. Sannsynligvis ikke.
Historiene sier likevel noe om hvordan lokalbefolkningen oppfattet de velstående utlendingene som kom til bygda med andre vaner, større økonomiske ressurser og en livsstil som skilte seg markant fra hverdagen i Sunndal.
I huset fantes det også løsninger som illustrerte forskjellene mellom de britiske gjestene og bygdesamfunnet rundt dem.
Stavik forteller om ringesystemer som gjorde det mulig å tilkalle tjenerskapet uten å reise seg.
– Ring for tjeneren, så får du sukker, fløte, kjeks eller ost.
Ringeklokker var montert i flere rom slik at tjenere kunne tilkalles ved behov. Det var en selvfølge i mange britiske overklassehjem, men fremsto som noe helt annet enn det de fleste sunndalinger var vant til.
.jpg)
Blant fortellingene som fortsatt lever i Sunndal, er historiene om den velstående Sandeman-familien blant de mest fargerike. Ifølge Stavik ble et medlem av familien husket som selve bildet på den britiske overklassens ekstravagante vaner.
– Hvis det skulle drikkes, måtte det alltid åpnes en ny flaske. Det gikk ikke an å bruke flasken fra dagen før.
Det samme gjaldt kortspill.
– Det gikk ikke an å starte et kortspill med kortstokken fra dagen før. Man måtte bruke en ny og helt fersk kortstokk
Fortellingene stopper imidlertid ikke der. Under en fjelltur oppsto det et praktisk problem da naturen meldte seg langt fra nærmeste bekvemmeligheter.
– Da var det jo ikke noe dopapir. Da tok han fram den store ordboka, forteller Stavik.
Historien forteller videre at han til slutt brukte en pengeseddel for å tørke seg. For bygdefolket ble episoden stående som et bilde på en rikdom som virket nærmest ubegripelig. En annen historie handler om det som skal ha vært hans siste tur til Sunndal.
Under en ridetur falt han av hesten. Problemet var at han var så tung at ingen av følgesvennene klarte å løfte ham opp igjen. Løsningen ble å lete etter en stor stein. Hesten ble ført inntil steinen slik at han kunne klatre opp og komme seg tilbake i salen.
Historien ble senere gjenfortalt med stor entusiasme i bygda.
– De fortalte han kom trillende som ei tom tønne, forteller Stavik om hvordan sunndalingene beskrev episoden.
Ikke alle britene som kom til Sunndal var først og fremst sportsfiskere.
Blant personene Stavik trekker fram, er James Lawrence Chaworth-Musters, naturforskeren som senere skulle bli en kjent skikkelse i bygda.
Historien om familien hans begynte imidlertid med noe helt annet enn forskning.
– Faren hans kom visstnok til Sunndal på grunn av kjærligheten. Han giftet seg med ei tjenestejente, forteller Stavik.
Historien skiller seg fra mange av de andre fortellingene fra engelsktida. Mens flere av de britiske gjestene kom og reiste igjen etter endt sesong, oppsto det også nære personlige bånd mellom tilreisende og lokalbefolkning.
Ekteskapet gjorde at familien fikk en sterk tilknytning til bygda, og forbindelsen skulle vare gjennom generasjoner.
James Lawrence Chaworth-Musters kom etter hvert til å bli langt mer enn en sportsfisker.
– Han var profesjonell vitenskapsmann og arbeidet for Natural History Museum i London.
Han studerte fugler og pattedyr, samlet inn materiale til museer og deltok i forskningsarbeid som nådde langt utenfor Sunndal.
– Han oppdaget mus i Afghanistan og en mus i Sunndal som nye arter.
Museet har fortsatt utstyr knyttet til arbeidet hans.
– Det er fullt av ringer til å merke fugler av forskjellige størrelser, både til museum i Stockholm og Oslo.
Da krigen kom i 1940, måtte han flykte fra Norge.
– Han kom seg over til Storbritannia og ble et bindeledd mellom den britiske hæren og norske frivillige.
Slik strekker historien om engelsktida seg også inn i nyere norsk og europeisk historie.
Samlingene etter engelsktida forteller også om hverdagslivet. Stavik beskriver middagsselskaper som kunne bestå av fem retter eller mer.
– Tre retter var egentlig ganske beskjedent.
Serveringen fulgte et omfattende sett med regler og tradisjoner.
– Det var flere lag med bestikk. Hver gjenstand hadde sin funksjon.
Spesialbestikk for fisk, serviser og bordskikker gir et innblikk i et sosialt univers som var svært forskjellig fra hverdagen i Sunndal.
Mot slutten av livet ble Lady Arbuthnott stadig mer knyttet til Elverhøi. Gjennom flere tiår hadde hun gjort Sunndal til sitt hjem og bygget opp et omfattende nettverk av kontakter både i bygda og blant de britiske familiene som kom til Driva. Samtidig var ikke de siste årene uten bekymringer.
Økonomien ble etter hvert langt mer anstrengt enn den hadde vært i de første årene i Sunndal. Den formuen hun hadde hatt med seg fra Storbritannia var ikke ubegrenset, og utgiftene til eiendom, reiser, tjenerskap og representasjon var betydelige. Etter hvert måtte hun leve mer nøkternt enn tidligere, og mot slutten av livet var de økonomiske rammene langt trangere enn mange forestilte seg.
Likevel ble hun boende på Elverhøi. Huset var blitt mer enn en sommerresidens for en britisk adelskvinne; det var hjemmet hennes. Da hun døde i 1904, var hun allerede blitt en legendarisk skikkelse i Sunndal. Begravelsen fant sted ved Hov kyrkje, der hun også ble gravlagt.
Etter hennes død fortsatte fortellingene om «Frua på Elverhøi» å leve videre. Generasjoner av sunndalinger har fortalt historier om den skotske adelskvinnen som kom til bygda som tilreisende, men som valgte å bli. Samtidig står Elverhøi fortsatt som et synlig minne om både Lady Arbuthnott og den britiske perioden som satte et varig preg på Sunndal.
Mange av historiene om engelsktida finnes fortsatt i museets arkiver.
Her ligger testamenter, regnskaper, brev og auksjonsprotokoller som gjør det mulig å følge livene til menneskene som bodde og oppholdt seg i bygda.
– Vi har originale papirer som hjelper oss å pusle sammen historien, sier Stavik.
Han trekker fram et testament som ble funnet i gammelt arkivmateriale.
– Konvolutten måtte åpnes for å finne ut hva som lå inni. Da fikk vi informasjonen, men samtidig ødela vi selve forseglingen.
Dokumentene viser også en mer uformell omgangsform enn dagens.
– Det finnes eksempler på at folk gjorde opp mellomværender med et par flasker på resten.
Mer enn hundre år etter Lady Arbuthnotts død er sporene etter engelsktida fortsatt synlige i Sunndal. Elverhøi står fremdeles. Arkivene og gjenstandene er bevart. Historiene fortelles fortsatt.
For Jarle Stavik er det nettopp disse konkrete sporene som gjør perioden så interessant.
– Vi har journalene, gjenstandene og papirene. Det gjør at vi kan komme tett på livene deres.
For mange er Lady Arbuthnott kjent gjennom musikkspillet Lady Arbuthnott – Frua på Elverhøi. Men bak scenefortellingen står en virkelig person som gjennom flere tiår satte sitt preg på Sunndal og på den særpregede perioden som senere fikk navnet «engelsktida».
Den skotske adelskvinnen Barbara Elrington Douglas Arbuthnott kom til Sunndal første gang i 1866. Oppholdet var opprinnelig en del av bryllupsreisen med hennes tredje ektemann, William Arbuthnott, men besøket utviklet seg til noe langt mer. Hun vendte tilbake, bygde seg et hjem og ble etter hvert en sentral skikkelse i bygda. Da hun døde i 1904, hadde hun tilbrakt store deler av livet sitt i Sunndal.
Historien om Lady Arbuthnott er samtidig historien om et større britisk miljø som slo rot langs Driva. Sporene etter dem finnes fortsatt i arkiver, bygninger og gjenstander, og fremdeles eies Elverhøi av en britisk familie.
Ved Leikvin bygdemuseum arbeider avdelingsleder Jarle Stavik med å bevare historien etter de britiske familiene som kom til Sunndal på 1800-tallet.
Han forteller at laksefisket i Driva gjorde bygda kjent langt utenfor Norges grenser. Velstående sportsfiskere, godseiere, offiserer og vitenskapsfolk reiste nordover for å oppleve det som ble regnet som Europas beste laksefiske.
– Vi ser det i laksejournalene, forteller Stavik.
Journalene gir et detaljert bilde av livet langs elva. Fangstene ble ført inn med stor nøyaktighet, og ved slutten av sesongen ble resultatene sammenlignet.
– Der står det hvem som har fanget fisk, hvor mye de fikk, og hvordan sesongen utviklet seg.
Laksejournalene dokumenterer ikke bare fisket. De viser også framveksten av et internasjonalt miljø der den britiske overklassen møtte bygdesamfunnet i Sunndal.
Da Lady Arbuthnott lot bygge Elverhøi i 1869, ble huset raskt et naturlig samlingspunkt for mange av de britiske gjestene. Stavik understreker at engelskmennene ikke var noen ensartet gruppe.
– Det var mange forskjellige personer med svært ulik bakgrunn. Noen var sportsfiskere, andre vitenskapsfolk, og flere hadde betydelige økonomiske ressurser.
Likevel oppsto det et miljø som satte sitt preg på bygda. Gjennom brev, regnskaper, fotografier og gjenstander kan museet fortsatt følge sporene etter menneskene som oppholdt seg der.
Det vokste også fram historier om hva som foregikk bak dørene på den store villaen. Stavik forteller at det i samtiden verserte beskrivelser av et liv preget av utskeielser og festing.
– Det var noen som beskrev forferdelige forhold. Det var stor drikkfeldighet i dette huset. Folk ravet rundt, var halvnakne og lå til sengs.
Samtidig understreker han at slike fortellinger må behandles med forsiktighet.
– Det er ikke sikkert det var slik. Sannsynligvis ikke.
Historiene sier likevel noe om hvordan lokalbefolkningen oppfattet de velstående utlendingene som kom til bygda med andre vaner, større økonomiske ressurser og en livsstil som skilte seg markant fra hverdagen i Sunndal.
I huset fantes det også løsninger som illustrerte forskjellene mellom de britiske gjestene og bygdesamfunnet rundt dem.
Stavik forteller om ringesystemer som gjorde det mulig å tilkalle tjenerskapet uten å reise seg.
– Ring for tjeneren, så får du sukker, fløte, kjeks eller ost.
Ringeklokker var montert i flere rom slik at tjenere kunne tilkalles ved behov. Det var en selvfølge i mange britiske overklassehjem, men fremsto som noe helt annet enn det de fleste sunndalinger var vant til.
Blant fortellingene som fortsatt lever i Sunndal, er historiene om den velstående Sandeman-familien blant de mest fargerike. Ifølge Stavik ble et medlem av familien husket som selve bildet på den britiske overklassens ekstravagante vaner.
– Hvis det skulle drikkes, måtte det alltid åpnes en ny flaske. Det gikk ikke an å bruke flasken fra dagen før.
Det samme gjaldt kortspill.
– Det gikk ikke an å starte et kortspill med kortstokken fra dagen før. Man måtte bruke en ny og helt fersk kortstokk
Fortellingene stopper imidlertid ikke der. Under en fjelltur oppsto det et praktisk problem da naturen meldte seg langt fra nærmeste bekvemmeligheter.
– Da var det jo ikke noe dopapir. Da tok han fram den store ordboka, forteller Stavik.
Historien forteller videre at han til slutt brukte en pengeseddel for å tørke seg. For bygdefolket ble episoden stående som et bilde på en rikdom som virket nærmest ubegripelig. En annen historie handler om det som skal ha vært hans siste tur til Sunndal.
Under en ridetur falt han av hesten. Problemet var at han var så tung at ingen av følgesvennene klarte å løfte ham opp igjen. Løsningen ble å lete etter en stor stein. Hesten ble ført inntil steinen slik at han kunne klatre opp og komme seg tilbake i salen.
Historien ble senere gjenfortalt med stor entusiasme i bygda.
– De fortalte han kom trillende som ei tom tønne, forteller Stavik om hvordan sunndalingene beskrev episoden.
Ikke alle britene som kom til Sunndal var først og fremst sportsfiskere.
Blant personene Stavik trekker fram, er James Lawrence Chaworth-Musters, naturforskeren som senere skulle bli en kjent skikkelse i bygda.
Historien om familien hans begynte imidlertid med noe helt annet enn forskning.
– Faren hans kom visstnok til Sunndal på grunn av kjærligheten. Han giftet seg med ei tjenestejente, forteller Stavik.
Historien skiller seg fra mange av de andre fortellingene fra engelsktida. Mens flere av de britiske gjestene kom og reiste igjen etter endt sesong, oppsto det også nære personlige bånd mellom tilreisende og lokalbefolkning.
Ekteskapet gjorde at familien fikk en sterk tilknytning til bygda, og forbindelsen skulle vare gjennom generasjoner.
James Lawrence Chaworth-Musters kom etter hvert til å bli langt mer enn en sportsfisker.
– Han var profesjonell vitenskapsmann og arbeidet for Natural History Museum i London.
Han studerte fugler og pattedyr, samlet inn materiale til museer og deltok i forskningsarbeid som nådde langt utenfor Sunndal.
– Han oppdaget mus i Afghanistan og en mus i Sunndal som nye arter.
Museet har fortsatt utstyr knyttet til arbeidet hans.
– Det er fullt av ringer til å merke fugler av forskjellige størrelser, både til museum i Stockholm og Oslo.
Da krigen kom i 1940, måtte han flykte fra Norge.
– Han kom seg over til Storbritannia og ble et bindeledd mellom den britiske hæren og norske frivillige.
Slik strekker historien om engelsktida seg også inn i nyere norsk og europeisk historie.
Samlingene etter engelsktida forteller også om hverdagslivet. Stavik beskriver middagsselskaper som kunne bestå av fem retter eller mer.
– Tre retter var egentlig ganske beskjedent.
Serveringen fulgte et omfattende sett med regler og tradisjoner.
– Det var flere lag med bestikk. Hver gjenstand hadde sin funksjon.
Spesialbestikk for fisk, serviser og bordskikker gir et innblikk i et sosialt univers som var svært forskjellig fra hverdagen i Sunndal.
Mot slutten av livet ble Lady Arbuthnott stadig mer knyttet til Elverhøi. Gjennom flere tiår hadde hun gjort Sunndal til sitt hjem og bygget opp et omfattende nettverk av kontakter både i bygda og blant de britiske familiene som kom til Driva. Samtidig var ikke de siste årene uten bekymringer.
Økonomien ble etter hvert langt mer anstrengt enn den hadde vært i de første årene i Sunndal. Den formuen hun hadde hatt med seg fra Storbritannia var ikke ubegrenset, og utgiftene til eiendom, reiser, tjenerskap og representasjon var betydelige. Etter hvert måtte hun leve mer nøkternt enn tidligere, og mot slutten av livet var de økonomiske rammene langt trangere enn mange forestilte seg.
Likevel ble hun boende på Elverhøi. Huset var blitt mer enn en sommerresidens for en britisk adelskvinne; det var hjemmet hennes. Da hun døde i 1904, var hun allerede blitt en legendarisk skikkelse i Sunndal. Begravelsen fant sted ved Hov kyrkje, der hun også ble gravlagt.
Etter hennes død fortsatte fortellingene om «Frua på Elverhøi» å leve videre. Generasjoner av sunndalinger har fortalt historier om den skotske adelskvinnen som kom til bygda som tilreisende, men som valgte å bli. Samtidig står Elverhøi fortsatt som et synlig minne om både Lady Arbuthnott og den britiske perioden som satte et varig preg på Sunndal.
Mange av historiene om engelsktida finnes fortsatt i museets arkiver.
Her ligger testamenter, regnskaper, brev og auksjonsprotokoller som gjør det mulig å følge livene til menneskene som bodde og oppholdt seg i bygda.
– Vi har originale papirer som hjelper oss å pusle sammen historien, sier Stavik.
Han trekker fram et testament som ble funnet i gammelt arkivmateriale.
– Konvolutten måtte åpnes for å finne ut hva som lå inni. Da fikk vi informasjonen, men samtidig ødela vi selve forseglingen.
Dokumentene viser også en mer uformell omgangsform enn dagens.
– Det finnes eksempler på at folk gjorde opp mellomværender med et par flasker på resten.
Mer enn hundre år etter Lady Arbuthnotts død er sporene etter engelsktida fortsatt synlige i Sunndal. Elverhøi står fremdeles. Arkivene og gjenstandene er bevart. Historiene fortelles fortsatt.
For Jarle Stavik er det nettopp disse konkrete sporene som gjør perioden så interessant.
– Vi har journalene, gjenstandene og papirene. Det gjør at vi kan komme tett på livene deres.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
