En artikkelserie i to deler. Det begynner i steinalderen og ender i oljealderen. Mellom disse ytterpunktene legger Nils Aukan fram en annerledes historiefortelling om Kristiansund og Nordmøre som ikke er hentet fra arkiver alene, men som er bevart og funnet i sjøbunnen, i skipsvrak. Gjenstander som krittpiper, kanoner, glasskår og ballaststein. Foredraget i historielaget blir derfor ikke bare en lokalhistorisk gjennomgang, men i å lese byen nedenfra – gjennom bunnen av havna, skipsleia og havet som arbeidsplass, gravplass og transportåre. Kystkulturen er rundt oss over alt, i byen ved hav.
Nils Aukan på talerstolen i Bystyresalen i Kristiansund. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet begynner i steinalderen og ender i oljealderen. Mellom disse ytterpunktene legger Nils Aukan fram en annerledes historiefortelling om Kristiansund og Nordmøre som ikke er hentet fra arkiver alene, men som er bevart og funnet i sjøbunnen, i skipsvrak. Gjenstander som krittpiper, kanoner, glasskår og ballaststein. Foredraget i historielaget blir derfor ikke bare en lokalhistorisk gjennomgang, men i å lese byen nedenfra – gjennom bunnen av havna, skipsleia og havet som arbeidsplass, gravplass og transportåre. Kystkulturen er rundt oss over alt, i byen ved hav.
Aukan er kjent som dykker og undervannsfotograf, aktiv dykker siden 1965, men i foredraget trer han først og fremst fram som dokumentarist. Gjennom flere tiår har han kartlagt vrak, hentet opp gjenstander og samarbeidet med museer og marinarkeologer. Det gir foredraget en særegen karakter: Historien fortelles gjennom konkrete funn og egne observasjoner, ikke som overordnet nasjonalfortelling.
Kristiansunds historie er langt eldre enn bystatus, klippfisk og gjenreisning:
– «Ja, jeg skal prøve å gå gjennom titusen års historie», innleder Aukan.
Han legger straks til:
– «Fra steinalderen opp til oljealderen. Jeg husker ikke så mye fra 10 000 år tilbake.»
En sentral del av foredraget handler om hvordan dagens Kristiansund bokstavelig talt ligger oppå eldre landskap og bosetninger. Aukan peker på at havnivået var langt høyere i steinalderen, opp til 50 meter over dagens havnivå, og at store deler av dagens sentrum derfor lå under vann eller i strandsonen.
Han viser til funn gjort siden Anders Nummedal oppdaget de første sikre steinaldersporene i 1909. Flintredskaper, pilspisser, skraper og økser er senere funnet flere steder i byen og på Nordmøre.
– «Vi må tenke på at Kristiansund sentrum må ha vært et område som det har vart mye gjenstander fra steinalderen ved kontra 30–40 meter over havnivået den gangen.»
Aukan beskriver også utgravningene ved det gamle fryseriet (ved dagens NAV lokaler i sentrum), der dykkere fra Kristiansund Dykkerklubb samarbeidet med NTNU. Under kulturlag i havnebunnen fant de flintavslag og bearbeidet stein.
– «Når vi finner såpass mye på en såpass liten plass som det her, så må vi regne med at det har vært adskillig mere har vært rundt med havneområdet.»
For Aukan er dette avgjørende: Havna er ikke bare moderne infrastruktur. Den er et sammenhengende historisk arkiv med gjenstander. Funnsteder av steinaldergjenstander på havna i Kristiansund må bety at menneskene som hadde gjenstander som flintavslag måtte ha befunnet seg ombord i en båt i forhold til datidens havnivå.
.jpg)
I motsetning til steinalderen mener Aukan at selve Kristiansund har gitt relativt få funn fra vikingtida. Men skipsleia gjennom Nordmøre står sentralt. Han understreker at det finnes færre konkrete funn fra selve Kristiansund enn fra steinalderen, men at området rundt byen er tett knyttet til den maritime infrastrukturen som bar fram vikingtidas makt og handel. Han trekker fram Harald Hårfagres samling av Norge og bosetningen på Bremsnes, et sted der vikingskip kunne trekkes forholdsvis lett opp på land.
Aukan trekker særlig fram slagene ved Solskjæl, der Harald Hårfagre møtte lokale høvdinger i kampene om kontroll over kysten. Han beskriver hvordan Nordmøre ikke bare var utkant, men et betydelig kystområde som måtte underlegges dersom rikssamlingen skulle lykkes.
Etter slagene peker han på hvordan maktstrukturene endret seg, og hvordan viktige steder langs leia fikk ny betydning. Ett av disse stedene var Bremsnes, som i følge Snorres kongesagaer ble setet for Ragnvald Øysteinsson mørejarl, faren til Gange-Rolv, også kjent som Rollo. Aukan beskriver som et ideelt landingssted for vikingskip.
– «Bremsnes det var en plass hvor vikingeskipene kunne ha kommet rett opp mot vinden og trekke dem opp på sandstranda.»
For Aukan er dette avgjørende for å forstå bosetningsmønsteret. Vikingtidas samfunn var orientert mot sjøen, og kontroll over gode havner og opphalingsplasser betydde både trygghet og makt. Han peker på hvordan leia langs Nordmørskysten fungerte som en hovedåre for ferdsel mellom Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Landeveier i dette kystlandskapet var kronglete og begrensede og fikk først mer betydning senere.
Samtidig trekker han linjene videre til større europeiske forbindelser. Aukan bruker Kuli-steinen på Edøya som eksempel på hvordan regionen var koblet til rikssamling, kristning og framveksten av Norge som politisk enhet.
– «Det var første gangen ordet Norge ble nevnt.»
Han omtaler også utviklingen av vikingskipene som en teknologisk revolusjon. Særlig framhever han knarren, lasteskipet som gjorde handel over lange avstander mulig.
– «Det her er en kopi av det vikingskipet knarr, altså lasteskipet type som ble seilet verden rundt.»
I Aukans framstilling blir vikingskipet mindre et symbol på krig og erobring, og mer et avansert transportmiddel tilpasset kysten. Han peker på hvordan skipene kunne trekkes opp på strender, navigere grunt vann og samtidig være i stand til å krysse havområder som Hustadvika. Dermed framstår skipsleia gjennom Nordmøre som en del av et internasjonalt nettverk allerede i tidlig middelalder.
Aukan knytter også dette til dagens landskap. Mange av stedene vikingskipene søkte ly ved, er de samme havnene og sundene som fortsatt brukes av moderne fartøy. Historien ligger derfor ikke isolert i sagaene, men fysisk til stede langs leia, i strandsonene og under havflaten. Flere av navnene langs skipsleia har også norrøn opprinnelse.
Et av de tydeligste trekkene ved Aukans foredrag er hvordan han plasserer Kristiansund inn i internasjonale handelsnettverk. Han viser fram hollandske kart, beskriver trelasthandel og peker på hvordan Nordmøre ble en del av europeisk økonomi allerede på 1600-tallet.
– «Mye av Amsterdam i dag, det er jo furu fra Nordmøre.»
I sjøbunnen finner han spor etter denne handelen: kinesisk porselen, spanske amforaer, engelske krittpiper og hollandske flasker. Gjenstandene blir bevis på at den lille kystbyen var koblet til verdenshandelen lenge før industrialiseringen.
Aukan er særlig opptatt av hvordan hverdagsgjenstander kan dateres og fortelle om kontaktlinjer mellom land.
– «Så vi fletter sammen med verdenshandelen.»
Den største delen av foredraget er viet skipsforlisene. Her beveger Aukan seg raskt gjennom flere hundre år med havarier, grunnstøtinger og katastrofer langs Nordmørskysten. Hustadvika framstår som et historisk tyngdepunkt.
– «Det skjedd mye rart på Hustadvika, så vi bare aner til om.»
Blant vrakene han omtaler er «De Graue Adler» (den grå ørn) fra 1696, et større dansk-nederlandsk fartøy lastet med trelast som opprinnelig skulle til Cádiz. Vraket ble undersøkt etter at deler av skipet ble gravd fram av en sandgraver like ved Strømsholmen, Vevang.
Aukan beskriver byggemetoden og reparasjonene etterpå da skipet var gammelt og lite sjødyktig i detalj:
– «De har brukt furuplank til å reparere skroget utenfor eikeplanken. Årsaken er at pælemarken spiser treet hele tida. Skipet var ikke sjødyktig, noe som går igjen i sjøforklaringen: Skibet var lite bekvæm at seile med, kom det fra et av mannskapene.»
Han forteller også om vrak med kobberlast fra Røros, kvernstein, nyere dampskip og moderne forlis. Flere steder peker han på hvordan sjøforklaringer og avisartikler må leses kritisk.
– «Avisene fra syttenhundretallet, de er ikke stole på.»
Et gjennomgående poeng i foredraget er hvor brutalt sjølivet faktisk var.
– «Det var hardt å være sjømann den gangen, selv om du lå i havn. Det er flere skipsforlis inne på selve Kristiansund havn hvor mannskapet omkom.»
Et hovedpoeng hos Aukan er at Kristiansunds havn inneholder langt mer historie enn det som er skrevet ned.
– «Så har det vært mye bedre aktivitet i havna enn det som går fram av Kristiansunds historie.»
Han viser til utgravninger i Markusundet og andre deler av havna, der store mengder keramikk, glass og treverk er funnet på små områder.
– «Vi har funnet på 4 x 4 meter i bunnen mer grov ikke ut.»
Funnene spenner over flere hundre år. Her finnes engelske krittpiper, kinesisk porselen, hollandske flasker, spanske amforaer og rester etter brygger som brant under krigen. Aukan beskriver havna som et kontinuerlig avfallsarkiv. Skip kom inn, reparerte seg, kastet ødelagt utstyr over bord og lastet om varer. Dermed ble sjøbunnen et historisk lager.
Noe av det Aukan bruker mest tid på, er krittpiper. For utenforstående kan det virke som detaljer, men for marinarkeologer er pipene presise dateringsverktøy.
– «Det er på tusenvis av piper som er innført.»
Han forklarer hvordan engelske, nederlandske og norske pipemakere hadde egne former og stempler. Enkelte funn kan dateres helt nøyaktig.
– «Han kan datere den nøyaktig til 1662.»
Pipene sier også noe om sosialhistorien. Tobakken gikk fra luksusvare til masseforbruk. Da tobakken ble billigere, økte størrelsen på pipehodet og dermed kapasiteten den kunne ta av tobakk. Pipene ble røkt helt ned til de tette av tjæren i tobakken. Da knakk man av stilken som var tett, og røkte videre.
– «De røykte opp stilken.»
Man røyket helt til man nesten hadde nesen over pipehodet. Da ble det for ubehagelig nært nesen. Slik blir små funn innganger til større fortellinger om handel, klasse og hverdagsliv.
Foredraget er fullt av konkrete objekter. En kinesisk bolle med eksportstempel. En spansk amfora funnet på 30 meters dyp. Glass med monogrammet til Frederik V. Et engelsk vannfilter brukt om bord på skip.
Aukan viser hvordan gjenstandene peker utover Nordmøre.
– «Det kommer på skip, hollandske skip eller svensker til Europa som kommer videre opp gjennom til Norge.»
Den globale forbindelsen er konstant til stede. Kristiansund framstår ikke som perifer, men som del av et omfattende sjøverts nettverk.
Mot slutten av foredraget blir Aukan tydelig frustrert over hvordan historiske vrak og funn håndteres i dag. Han peker på tunneler, moloer og utbygginger som truer kulturminner på havbunnen.
Om vraket «Krystall» sier han:
– «Hvis Tøfta-prosjektet blir realisert, så kommer det til å forsvinne under moloen.»
Han beskriver også hvordan vibrasjoner fra Atlanterhavstunnelen skadet vrakrestene av «Hilda».
– «Da datt hele baksiden der ut.»
For Aukan handler marinarkeologi ikke bare om fortid, men om hva slags historie som får lov til å overleve.
Det begynner i steinalderen og ender i oljealderen. Mellom disse ytterpunktene legger Nils Aukan fram en annerledes historiefortelling om Kristiansund og Nordmøre som ikke er hentet fra arkiver alene, men som er bevart og funnet i sjøbunnen, i skipsvrak. Gjenstander som krittpiper, kanoner, glasskår og ballaststein. Foredraget i historielaget blir derfor ikke bare en lokalhistorisk gjennomgang, men i å lese byen nedenfra – gjennom bunnen av havna, skipsleia og havet som arbeidsplass, gravplass og transportåre. Kystkulturen er rundt oss over alt, i byen ved hav.
Aukan er kjent som dykker og undervannsfotograf, aktiv dykker siden 1965, men i foredraget trer han først og fremst fram som dokumentarist. Gjennom flere tiår har han kartlagt vrak, hentet opp gjenstander og samarbeidet med museer og marinarkeologer. Det gir foredraget en særegen karakter: Historien fortelles gjennom konkrete funn og egne observasjoner, ikke som overordnet nasjonalfortelling.
Kristiansunds historie er langt eldre enn bystatus, klippfisk og gjenreisning:
– «Ja, jeg skal prøve å gå gjennom titusen års historie», innleder Aukan.
Han legger straks til:
– «Fra steinalderen opp til oljealderen. Jeg husker ikke så mye fra 10 000 år tilbake.»
En sentral del av foredraget handler om hvordan dagens Kristiansund bokstavelig talt ligger oppå eldre landskap og bosetninger. Aukan peker på at havnivået var langt høyere i steinalderen, opp til 50 meter over dagens havnivå, og at store deler av dagens sentrum derfor lå under vann eller i strandsonen.
Han viser til funn gjort siden Anders Nummedal oppdaget de første sikre steinaldersporene i 1909. Flintredskaper, pilspisser, skraper og økser er senere funnet flere steder i byen og på Nordmøre.
– «Vi må tenke på at Kristiansund sentrum må ha vært et område som det har vart mye gjenstander fra steinalderen ved kontra 30–40 meter over havnivået den gangen.»
Aukan beskriver også utgravningene ved det gamle fryseriet (ved dagens NAV lokaler i sentrum), der dykkere fra Kristiansund Dykkerklubb samarbeidet med NTNU. Under kulturlag i havnebunnen fant de flintavslag og bearbeidet stein.
– «Når vi finner såpass mye på en såpass liten plass som det her, så må vi regne med at det har vært adskillig mere har vært rundt med havneområdet.»
For Aukan er dette avgjørende: Havna er ikke bare moderne infrastruktur. Den er et sammenhengende historisk arkiv med gjenstander. Funnsteder av steinaldergjenstander på havna i Kristiansund må bety at menneskene som hadde gjenstander som flintavslag måtte ha befunnet seg ombord i en båt i forhold til datidens havnivå.
I motsetning til steinalderen mener Aukan at selve Kristiansund har gitt relativt få funn fra vikingtida. Men skipsleia gjennom Nordmøre står sentralt. Han understreker at det finnes færre konkrete funn fra selve Kristiansund enn fra steinalderen, men at området rundt byen er tett knyttet til den maritime infrastrukturen som bar fram vikingtidas makt og handel. Han trekker fram Harald Hårfagres samling av Norge og bosetningen på Bremsnes, et sted der vikingskip kunne trekkes forholdsvis lett opp på land.
Aukan trekker særlig fram slagene ved Solskjæl, der Harald Hårfagre møtte lokale høvdinger i kampene om kontroll over kysten. Han beskriver hvordan Nordmøre ikke bare var utkant, men et betydelig kystområde som måtte underlegges dersom rikssamlingen skulle lykkes.
Etter slagene peker han på hvordan maktstrukturene endret seg, og hvordan viktige steder langs leia fikk ny betydning. Ett av disse stedene var Bremsnes, som i følge Snorres kongesagaer ble setet for Ragnvald Øysteinsson mørejarl, faren til Gange-Rolv, også kjent som Rollo. Aukan beskriver som et ideelt landingssted for vikingskip.
– «Bremsnes det var en plass hvor vikingeskipene kunne ha kommet rett opp mot vinden og trekke dem opp på sandstranda.»
For Aukan er dette avgjørende for å forstå bosetningsmønsteret. Vikingtidas samfunn var orientert mot sjøen, og kontroll over gode havner og opphalingsplasser betydde både trygghet og makt. Han peker på hvordan leia langs Nordmørskysten fungerte som en hovedåre for ferdsel mellom Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge. Landeveier i dette kystlandskapet var kronglete og begrensede og fikk først mer betydning senere.
Samtidig trekker han linjene videre til større europeiske forbindelser. Aukan bruker Kuli-steinen på Edøya som eksempel på hvordan regionen var koblet til rikssamling, kristning og framveksten av Norge som politisk enhet.
– «Det var første gangen ordet Norge ble nevnt.»
Han omtaler også utviklingen av vikingskipene som en teknologisk revolusjon. Særlig framhever han knarren, lasteskipet som gjorde handel over lange avstander mulig.
– «Det her er en kopi av det vikingskipet knarr, altså lasteskipet type som ble seilet verden rundt.»
I Aukans framstilling blir vikingskipet mindre et symbol på krig og erobring, og mer et avansert transportmiddel tilpasset kysten. Han peker på hvordan skipene kunne trekkes opp på strender, navigere grunt vann og samtidig være i stand til å krysse havområder som Hustadvika. Dermed framstår skipsleia gjennom Nordmøre som en del av et internasjonalt nettverk allerede i tidlig middelalder.
Aukan knytter også dette til dagens landskap. Mange av stedene vikingskipene søkte ly ved, er de samme havnene og sundene som fortsatt brukes av moderne fartøy. Historien ligger derfor ikke isolert i sagaene, men fysisk til stede langs leia, i strandsonene og under havflaten. Flere av navnene langs skipsleia har også norrøn opprinnelse.
Et av de tydeligste trekkene ved Aukans foredrag er hvordan han plasserer Kristiansund inn i internasjonale handelsnettverk. Han viser fram hollandske kart, beskriver trelasthandel og peker på hvordan Nordmøre ble en del av europeisk økonomi allerede på 1600-tallet.
– «Mye av Amsterdam i dag, det er jo furu fra Nordmøre.»
I sjøbunnen finner han spor etter denne handelen: kinesisk porselen, spanske amforaer, engelske krittpiper og hollandske flasker. Gjenstandene blir bevis på at den lille kystbyen var koblet til verdenshandelen lenge før industrialiseringen.
Aukan er særlig opptatt av hvordan hverdagsgjenstander kan dateres og fortelle om kontaktlinjer mellom land.
– «Så vi fletter sammen med verdenshandelen.»
Den største delen av foredraget er viet skipsforlisene. Her beveger Aukan seg raskt gjennom flere hundre år med havarier, grunnstøtinger og katastrofer langs Nordmørskysten. Hustadvika framstår som et historisk tyngdepunkt.
– «Det skjedd mye rart på Hustadvika, så vi bare aner til om.»
Blant vrakene han omtaler er «De Graue Adler» (den grå ørn) fra 1696, et større dansk-nederlandsk fartøy lastet med trelast som opprinnelig skulle til Cádiz. Vraket ble undersøkt etter at deler av skipet ble gravd fram av en sandgraver like ved Strømsholmen, Vevang.
Aukan beskriver byggemetoden og reparasjonene etterpå da skipet var gammelt og lite sjødyktig i detalj:
– «De har brukt furuplank til å reparere skroget utenfor eikeplanken. Årsaken er at pælemarken spiser treet hele tida. Skipet var ikke sjødyktig, noe som går igjen i sjøforklaringen: Skibet var lite bekvæm at seile med, kom det fra et av mannskapene.»
Han forteller også om vrak med kobberlast fra Røros, kvernstein, nyere dampskip og moderne forlis. Flere steder peker han på hvordan sjøforklaringer og avisartikler må leses kritisk.
– «Avisene fra syttenhundretallet, de er ikke stole på.»
Et gjennomgående poeng i foredraget er hvor brutalt sjølivet faktisk var.
– «Det var hardt å være sjømann den gangen, selv om du lå i havn. Det er flere skipsforlis inne på selve Kristiansund havn hvor mannskapet omkom.»
Et hovedpoeng hos Aukan er at Kristiansunds havn inneholder langt mer historie enn det som er skrevet ned.
– «Så har det vært mye bedre aktivitet i havna enn det som går fram av Kristiansunds historie.»
Han viser til utgravninger i Markusundet og andre deler av havna, der store mengder keramikk, glass og treverk er funnet på små områder.
– «Vi har funnet på 4 x 4 meter i bunnen mer grov ikke ut.»
Funnene spenner over flere hundre år. Her finnes engelske krittpiper, kinesisk porselen, hollandske flasker, spanske amforaer og rester etter brygger som brant under krigen. Aukan beskriver havna som et kontinuerlig avfallsarkiv. Skip kom inn, reparerte seg, kastet ødelagt utstyr over bord og lastet om varer. Dermed ble sjøbunnen et historisk lager.
Noe av det Aukan bruker mest tid på, er krittpiper. For utenforstående kan det virke som detaljer, men for marinarkeologer er pipene presise dateringsverktøy.
– «Det er på tusenvis av piper som er innført.»
Han forklarer hvordan engelske, nederlandske og norske pipemakere hadde egne former og stempler. Enkelte funn kan dateres helt nøyaktig.
– «Han kan datere den nøyaktig til 1662.»
Pipene sier også noe om sosialhistorien. Tobakken gikk fra luksusvare til masseforbruk. Da tobakken ble billigere, økte størrelsen på pipehodet og dermed kapasiteten den kunne ta av tobakk. Pipene ble røkt helt ned til de tette av tjæren i tobakken. Da knakk man av stilken som var tett, og røkte videre.
– «De røykte opp stilken.»
Man røyket helt til man nesten hadde nesen over pipehodet. Da ble det for ubehagelig nært nesen. Slik blir små funn innganger til større fortellinger om handel, klasse og hverdagsliv.
Foredraget er fullt av konkrete objekter. En kinesisk bolle med eksportstempel. En spansk amfora funnet på 30 meters dyp. Glass med monogrammet til Frederik V. Et engelsk vannfilter brukt om bord på skip.
Aukan viser hvordan gjenstandene peker utover Nordmøre.
– «Det kommer på skip, hollandske skip eller svensker til Europa som kommer videre opp gjennom til Norge.»
Den globale forbindelsen er konstant til stede. Kristiansund framstår ikke som perifer, men som del av et omfattende sjøverts nettverk.
Mot slutten av foredraget blir Aukan tydelig frustrert over hvordan historiske vrak og funn håndteres i dag. Han peker på tunneler, moloer og utbygginger som truer kulturminner på havbunnen.
Om vraket «Krystall» sier han:
– «Hvis Tøfta-prosjektet blir realisert, så kommer det til å forsvinne under moloen.»
Han beskriver også hvordan vibrasjoner fra Atlanterhavstunnelen skadet vrakrestene av «Hilda».
– «Da datt hele baksiden der ut.»
For Aukan handler marinarkeologi ikke bare om fortid, men om hva slags historie som får lov til å overleve.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
