Midt på 1800-tallet var Bud et av de viktigste losstedene på Mørekysten. Bygda lå strategisk til ved innseilingen til Hustadvika, et åpent havstykke mellom Kristiansund og Molde der Norskehavet møtte den oppbrutte kysten. Her fantes få naturlige havner og lite skjermet farvann. Grunner, undervannsskjær, kraftige strømmer og raske værskifter gjorde området til et av de mest krevende seilingsområdene i landet. For handelsfartøyer på vei nordover eller sørover langs kysten var det ofte avgjørende å få en lokalkjent los om bord før ferden fortsatte.
Hvalerskøyte og losbåte, tegning av kunstneren N. Hansteen. Østfold fylkes billedarkiv, Østfoldmuseene (CC BY-NC-ND)
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFør moderne fyr, sjøkart og motoriserte fartøyer var sjøveien helt avhengig av mennesker med inngående kjennskap til farvannet. Losen kjente hvor grunnene lå, hvordan strømmene endret seg med flo og fjære, og hvordan vindretningene påvirket sjøen. Denne kunnskapen var ikke lært fra bøker, men gjennom mange års praktisk erfaring på havet. Yrket gikk ofte i arv, og mange loser vokste opp i familier der fedre, bestefedre og brødre hadde det samme arbeidet.
.jpg)
Det organiserte norske losvesenet fikk sin begynnelse i 1720, da myndighetene innførte de første loseksamenene. Selv om lokale kjentmenn hadde loset skip langs norskekysten siden middelalderen, markerte 1720 starten på en mer regulert og offentlig kontrollert lostjeneste. Gjennom 1700- og 1800-tallet ble losvesenet gradvis bygget ut langs hele norskekysten, og ved midten av 1800-tallet var Bud et av de viktigste losstedene på Mørekysten.
Historikeren Dag Hundstad fremhever hvordan losene utgjorde en helt sentral gruppe i de norske kystsamfunnene. De var bindeleddet mellom den lokale kystbefolkningen og den internasjonale sjøfarten. Gjennom arbeidet fikk de kontakt med handelsfolk, sjøfolk og skip fra store deler av Europa. Samtidig levde de med en arbeidshverdag der risikoen var stor og inntektene usikre.
.jpg)
Arbeidsdagen til en los kunne begynne når som helst på døgnet. Fra utkikkspunkter langs kysten holdt losene øye med seil ute på havet. Når et fartøy nærmet seg, måtte de komme seg raskest mulig ut. Det fantes ingen telefon eller radiokommunikasjon. Skipene signaliserte at de trengte los ved hjelp av flagg eller andre kjennetegn, og losene måtte selv avgjøre om de kunne nå fram før skipet seilte videre.
Turen ut til fartøyet var ofte den mest risikofylte delen av arbeidet. Losene rodde eller seilte ut i små, åpne losbåter, ofte i høy sjø og sterk vind. Da de kom fram, måtte båten holdes tett inntil skipssiden mens losen klatret om bord ved hjelp av leider eller tau. En feilvurdering kunne føre til at båten ble knust mot skipssiden eller kastet rundt av bølgene.
Når losen først var kommet om bord, tok han over ansvaret for navigasjonen gjennom de farlige farvannene. Kapteinen hadde fortsatt det overordnede ansvaret for skipet, men stolte i praksis på losens lokalkunnskap. Mange utenlandske kapteiner hadde aldri seilt langs Mørekysten tidligere og var helt avhengige av veiledning.
Hustadvika har gjennom århundrer vært kjent som et av de mest fryktede havområdene i Norge. Til forskjell fra store deler av norskekysten finnes det her få øyer som skjermer mot havet. Når vestavinden bygde opp sjøen, kunne bølgene bryte over grunner og skjær med stor kraft. Samtidig skapte strømmer og skiftende værforhold uforutsigbare seilingsforhold.
På 1800-tallet fantes det bare et begrenset antall fyr og sjømerker sammenlignet med i dag. Navigasjonen bygde derfor i stor grad på visuelle landemerker og losens erfaring. Særlig i mørke, tåke eller snøvær kunne selve innseilingen bli livsfarlig. Mange fartøyer gikk på grunn eller forliste langs denne delen av kysten, noe som gjorde losenes rolle enda viktigere.
Losyrket hørte til blant de mest risikofylte yrkene i kystsamfunnet. Mens fiskeren først og fremst risikerte livet under selve fisket, måtte losen oppsøke uværet. Skip trengte los nettopp når forholdene var vanskelige. Derfor hendte det at losene måtte legge ut i sjøer der andre holdt seg på land.
En ulykke kunne få alvorlige følger for familien. De fleste losene kombinerte arbeidet med fiske og et lite gårdsbruk, slik mange andre fiskerbønder gjorde. Dersom losen omkom, mistet familien både den viktigste inntektskilden og en sentral arbeidskraft på gården. Enker og barn ble ofte avhengige av slekt, naboer eller fattighjelp for å klare seg.
Selv om losene hadde en statlig oppgave, var de først og fremst en del av lokalsamfunnet. De bodde side om side med fiskerbøndene, deltok i de samme sesongfiskeriene og arbeidet på egne småbruk når de ikke hadde losoppdrag. Losyrket ga ofte en noe høyere inntekt enn vanlig fiske, men også større usikkerhet. Noen år kunne det være mange oppdrag, andre år langt færre.
Gjennom arbeidet fikk losene et bredere utsyn enn mange andre i bygda. De møtte utenlandske sjøfolk, hørte nyheter fra andre havner og fikk kjennskap til utviklingen innen handel og sjøfart. Samtidig var de dypt forankret i lokalmiljøet, der erfaring, tillit og samarbeid var avgjørende for å lykkes.
Selv om losen Anders Jakob Johanssøn, bedre kjent som Ulabrand, virket ved Ula i Vestfold og ikke på Mørekysten, gir historien hans et sjeldent innblikk i hvordan losyrket artet seg på 1800-tallet. Han ble født i 1815 og vokste opp i en fisker- og småbrukerfamilie. Som ung gikk han til sjøs, før han gikk i lære hos en erfaren los i Larvik. Bare 23 år gammel begynte han som selvstendig los og slo seg ned i uthavna Ula, der han levde av å lose skip gjennom de krevende farvannene i Skagerrak.
På denne tiden var losvesenet organisert slik at losene konkurrerte om oppdragene. Den losen som først kom om bord i et fartøy og førte det trygt til havn, fikk betalingen. Derfor satt losene på høye utsiktspunkter langs kysten og speidet etter skip som nærmet seg. Når et fartøy ble oppdaget, gjaldt det å komme seg raskest mulig ut. Ulabrand ble berømt fordi han ofte valgte den mest risikofylte manøveren. Mens andre loser forsøkte å legge seg på lesiden av skipet, styrte han losbåten opp på lovart side, der sjøen var grovere, og kastet seg om bord mens fartøyet fortsatt hadde full fart. Historiene forteller at han flere ganger sikret seg losoppdrag på denne måten, til stor frustrasjon for konkurrentene.
Arbeidsforholdene var en konstant kamp mot vær og sjø. Den første losbåten hans var en liten hvalerskøyte uten køye eller bysse. Senere tok han i bruk større, klinkbygde losbåter med dekk, men også disse var små sammenlignet med handelsskipene han skulle borde. Om vinteren og under høststormene kunne sjøen i Skagerrak være voldsom. Likevel var det nettopp da skipene hadde størst behov for los. Ulabrand fikk ry som en uredd og handlekraftig sjømann etter flere dramatiske redningsaksjoner. En av de mest kjente fant sted høsten 1860, da han under et kraftig uvær kom seg om bord i en brigg fra Stokke og førte fartøyet trygt inn til Melsomvik. Ifølge tradisjonen var det etter denne hendelsen han fikk tilnavnet «Ulabrand», der «brand» på dialekt betegnet en stor og fryktløs kar.
Ulabrands liv endte slik mange loser fryktet. I slutten av november 1881 la han ut i storm sammen med sønnen Lars og en losgutt for å møte et skip som trengte los. De kom aldri tilbake. Losbåten forsvant i uværet sør for Tjøme, og bare enkelte vrakrester ble senere funnet. Ingen av de tre ble gjenfunnet. Ulabrands skjebne beskriver den risikoen som preget losyrket over hele norskekysten. Selv om han arbeidet ved Skagerrak, var arbeidsvilkårene de samme som for losene ved Bud og Hustadvika: små åpne båter, hard konkurranse om oppdragene, uforutsigbart vær og et liv der grensen mellom redningsmann og havarist kunne være svært liten.
Når Atlanterhavsspelet legger handlingen til en losfamilie i Bud i årene etter stormen i 1843, er dette godt forankret i den historiske virkeligheten. Losene levde bokstavelig talt mellom liv og død. De skulle redde andre fra havari, samtidig som de selv daglig utsatte seg for de samme naturkreftene i små, åpne båter. I årene på midten av 1800-tallet som spelet beskriver, var det ikke vanlig med båter som hadde dekk. Seil skulle lenge være den dominerende måten å drive fartøy frem på. Dampmotoren var ennå ganske ny og tilgjengelig for kun et begrenset antall større fartøyer.
Stormen som tar livet av flere mennesker i spelet, illustrerer godt hvor sårbart livet langs Hustadvika kunne være. Avisene fra denne perioden er fulle av små spalter om folk som hadde omkommet, ofter beskrevet som "blev / forble på havet". For familiene i Bud var havet både livsgrunnlag og den største trusselen mot framtiden. Havet representerte en dobbelthet som preget hele kystsamfunnet gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Før moderne fyr, sjøkart og motoriserte fartøyer var sjøveien helt avhengig av mennesker med inngående kjennskap til farvannet. Losen kjente hvor grunnene lå, hvordan strømmene endret seg med flo og fjære, og hvordan vindretningene påvirket sjøen. Denne kunnskapen var ikke lært fra bøker, men gjennom mange års praktisk erfaring på havet. Yrket gikk ofte i arv, og mange loser vokste opp i familier der fedre, bestefedre og brødre hadde det samme arbeidet.
Det organiserte norske losvesenet fikk sin begynnelse i 1720, da myndighetene innførte de første loseksamenene. Selv om lokale kjentmenn hadde loset skip langs norskekysten siden middelalderen, markerte 1720 starten på en mer regulert og offentlig kontrollert lostjeneste. Gjennom 1700- og 1800-tallet ble losvesenet gradvis bygget ut langs hele norskekysten, og ved midten av 1800-tallet var Bud et av de viktigste losstedene på Mørekysten.
Historikeren Dag Hundstad fremhever hvordan losene utgjorde en helt sentral gruppe i de norske kystsamfunnene. De var bindeleddet mellom den lokale kystbefolkningen og den internasjonale sjøfarten. Gjennom arbeidet fikk de kontakt med handelsfolk, sjøfolk og skip fra store deler av Europa. Samtidig levde de med en arbeidshverdag der risikoen var stor og inntektene usikre.
Arbeidsdagen til en los kunne begynne når som helst på døgnet. Fra utkikkspunkter langs kysten holdt losene øye med seil ute på havet. Når et fartøy nærmet seg, måtte de komme seg raskest mulig ut. Det fantes ingen telefon eller radiokommunikasjon. Skipene signaliserte at de trengte los ved hjelp av flagg eller andre kjennetegn, og losene måtte selv avgjøre om de kunne nå fram før skipet seilte videre.
Turen ut til fartøyet var ofte den mest risikofylte delen av arbeidet. Losene rodde eller seilte ut i små, åpne losbåter, ofte i høy sjø og sterk vind. Da de kom fram, måtte båten holdes tett inntil skipssiden mens losen klatret om bord ved hjelp av leider eller tau. En feilvurdering kunne føre til at båten ble knust mot skipssiden eller kastet rundt av bølgene.
Når losen først var kommet om bord, tok han over ansvaret for navigasjonen gjennom de farlige farvannene. Kapteinen hadde fortsatt det overordnede ansvaret for skipet, men stolte i praksis på losens lokalkunnskap. Mange utenlandske kapteiner hadde aldri seilt langs Mørekysten tidligere og var helt avhengige av veiledning.
Hustadvika har gjennom århundrer vært kjent som et av de mest fryktede havområdene i Norge. Til forskjell fra store deler av norskekysten finnes det her få øyer som skjermer mot havet. Når vestavinden bygde opp sjøen, kunne bølgene bryte over grunner og skjær med stor kraft. Samtidig skapte strømmer og skiftende værforhold uforutsigbare seilingsforhold.
På 1800-tallet fantes det bare et begrenset antall fyr og sjømerker sammenlignet med i dag. Navigasjonen bygde derfor i stor grad på visuelle landemerker og losens erfaring. Særlig i mørke, tåke eller snøvær kunne selve innseilingen bli livsfarlig. Mange fartøyer gikk på grunn eller forliste langs denne delen av kysten, noe som gjorde losenes rolle enda viktigere.
Losyrket hørte til blant de mest risikofylte yrkene i kystsamfunnet. Mens fiskeren først og fremst risikerte livet under selve fisket, måtte losen oppsøke uværet. Skip trengte los nettopp når forholdene var vanskelige. Derfor hendte det at losene måtte legge ut i sjøer der andre holdt seg på land.
En ulykke kunne få alvorlige følger for familien. De fleste losene kombinerte arbeidet med fiske og et lite gårdsbruk, slik mange andre fiskerbønder gjorde. Dersom losen omkom, mistet familien både den viktigste inntektskilden og en sentral arbeidskraft på gården. Enker og barn ble ofte avhengige av slekt, naboer eller fattighjelp for å klare seg.
Selv om losene hadde en statlig oppgave, var de først og fremst en del av lokalsamfunnet. De bodde side om side med fiskerbøndene, deltok i de samme sesongfiskeriene og arbeidet på egne småbruk når de ikke hadde losoppdrag. Losyrket ga ofte en noe høyere inntekt enn vanlig fiske, men også større usikkerhet. Noen år kunne det være mange oppdrag, andre år langt færre.
Gjennom arbeidet fikk losene et bredere utsyn enn mange andre i bygda. De møtte utenlandske sjøfolk, hørte nyheter fra andre havner og fikk kjennskap til utviklingen innen handel og sjøfart. Samtidig var de dypt forankret i lokalmiljøet, der erfaring, tillit og samarbeid var avgjørende for å lykkes.
Selv om losen Anders Jakob Johanssøn, bedre kjent som Ulabrand, virket ved Ula i Vestfold og ikke på Mørekysten, gir historien hans et sjeldent innblikk i hvordan losyrket artet seg på 1800-tallet. Han ble født i 1815 og vokste opp i en fisker- og småbrukerfamilie. Som ung gikk han til sjøs, før han gikk i lære hos en erfaren los i Larvik. Bare 23 år gammel begynte han som selvstendig los og slo seg ned i uthavna Ula, der han levde av å lose skip gjennom de krevende farvannene i Skagerrak.
På denne tiden var losvesenet organisert slik at losene konkurrerte om oppdragene. Den losen som først kom om bord i et fartøy og førte det trygt til havn, fikk betalingen. Derfor satt losene på høye utsiktspunkter langs kysten og speidet etter skip som nærmet seg. Når et fartøy ble oppdaget, gjaldt det å komme seg raskest mulig ut. Ulabrand ble berømt fordi han ofte valgte den mest risikofylte manøveren. Mens andre loser forsøkte å legge seg på lesiden av skipet, styrte han losbåten opp på lovart side, der sjøen var grovere, og kastet seg om bord mens fartøyet fortsatt hadde full fart. Historiene forteller at han flere ganger sikret seg losoppdrag på denne måten, til stor frustrasjon for konkurrentene.
Arbeidsforholdene var en konstant kamp mot vær og sjø. Den første losbåten hans var en liten hvalerskøyte uten køye eller bysse. Senere tok han i bruk større, klinkbygde losbåter med dekk, men også disse var små sammenlignet med handelsskipene han skulle borde. Om vinteren og under høststormene kunne sjøen i Skagerrak være voldsom. Likevel var det nettopp da skipene hadde størst behov for los. Ulabrand fikk ry som en uredd og handlekraftig sjømann etter flere dramatiske redningsaksjoner. En av de mest kjente fant sted høsten 1860, da han under et kraftig uvær kom seg om bord i en brigg fra Stokke og førte fartøyet trygt inn til Melsomvik. Ifølge tradisjonen var det etter denne hendelsen han fikk tilnavnet «Ulabrand», der «brand» på dialekt betegnet en stor og fryktløs kar.
Ulabrands liv endte slik mange loser fryktet. I slutten av november 1881 la han ut i storm sammen med sønnen Lars og en losgutt for å møte et skip som trengte los. De kom aldri tilbake. Losbåten forsvant i uværet sør for Tjøme, og bare enkelte vrakrester ble senere funnet. Ingen av de tre ble gjenfunnet. Ulabrands skjebne beskriver den risikoen som preget losyrket over hele norskekysten. Selv om han arbeidet ved Skagerrak, var arbeidsvilkårene de samme som for losene ved Bud og Hustadvika: små åpne båter, hard konkurranse om oppdragene, uforutsigbart vær og et liv der grensen mellom redningsmann og havarist kunne være svært liten.
Når Atlanterhavsspelet legger handlingen til en losfamilie i Bud i årene etter stormen i 1843, er dette godt forankret i den historiske virkeligheten. Losene levde bokstavelig talt mellom liv og død. De skulle redde andre fra havari, samtidig som de selv daglig utsatte seg for de samme naturkreftene i små, åpne båter. I årene på midten av 1800-tallet som spelet beskriver, var det ikke vanlig med båter som hadde dekk. Seil skulle lenge være den dominerende måten å drive fartøy frem på. Dampmotoren var ennå ganske ny og tilgjengelig for kun et begrenset antall større fartøyer.
Stormen som tar livet av flere mennesker i spelet, illustrerer godt hvor sårbart livet langs Hustadvika kunne være. Avisene fra denne perioden er fulle av små spalter om folk som hadde omkommet, ofter beskrevet som "blev / forble på havet". For familiene i Bud var havet både livsgrunnlag og den største trusselen mot framtiden. Havet representerte en dobbelthet som preget hele kystsamfunnet gjennom første halvdel av 1800-tallet.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
