For menneskene som bodde langs Mørekysten mellom 1820 og1860 var havet den viktigste naturressursen. Fisket skaffet mat til husholdningen, men først og fremst ga det inntekter som gjorde det mulig åopprettholde gårdsdriften og kjøpe varer familien ikke kunne produsere selv.
Fembøringen (bildet) var en av de vanligste fiskebåtene i Romsdalen og på Nordmøre. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet var fisket som bandt de små kystsamfunnene til internasjonal handel, og som gjorde at bygder som Bud, Bjørnsund og Ona fikk en betydning langt utover sitt beskjedne folketall. Historikeren Arnljot Løseth beskriver hvordan eksportfisket i denne perioden utviklet seg til å bli selve motoren i kystøkonomien på Nordvestlandet. Fiskerbøndene var samtidig avhengige av jordbruket hjemme på gården, og kombinasjonen av de to næringene gjorde bosettingen mulig ytterst mot storhavet.
Den mest betydningsfulle fiskesesongen var skreifisket. Skreien er den gytemodne torsken som hvert år vandrer fra Barentshavet til norskekysten for å gyte. Fra januar og fram mot april fulgte fiskerne denne vandringen. Mange fiskere fra Bud og resten av Romsdal deltok på de lokalefiskefeltene utenfor Nordmøre og Hustadvika, mens andre dro nordover til Lofoten,Vesterålen, Helgeland eller Trøndelagskysten, der de storesesongfiskeriene kunne gi betydelig større fortjeneste dersom fangstene slo til.
Lofotfisket hadde allerede gjennom flere hundre år utviklet seg til Norges største sesongfiske. Hvert år samlet tusenvis av fiskere seg i fiskeværene, der de bodde i rorbuer mens fisket pågikk. For mange unge menn fra Mørekysten var dette en viktig inntektskilde før de vendte hjem til våronn og gårdsarbeid. Samtidig foregikk et omfattende vårfiske og bankfiske utenfor Sunnmøre og Romsdal, der fiskerne søkte ut mot fiskebankene langs Storegga når værforholdene tillot det.
Året var delt inn etter fiskens vandringer. Om vinteren dominerte skreifisket. Våren og sommeren ga gode fangster av sei, lange og brosme, mens høsten var preget av sildefiske og annet kystfiske. Fiskerne måtte tilpasse seg naturens rytme. Når fisket var over, ventet arbeidet hjemme på gården med slått, vedhogst, vedlikehold av båter og redskap, og stell av husdyr. Det var denne kombinasjonen av fiske og jordbruk som ga grunnlag forbosettingen langs Mørekysten.
Fiskerne på Mørekysten brukte åpne klinkbygde båter som var utviklet gjennom mange hundre år. Den mest karakteristiske båttypen var fembøringen, som fikk sitt navn etter de fem rommene mellom toftene. Den var stor nok til å frakte både mannskap, fiskeredskap og fangst, samtidig som den kunne håndteres av et relativt lite mannskap. Fembøringen hadde høye stevner og var bygd for å tåle den grove sjøen utenfor Mørekysten.
Ved siden av fembøringen var seksringen og åttringen blant de vanligste båttypene. Seksringen var mindre og egnet til fiske nær land, mens åttringen kunne bemannes med åtte roere og ble brukt når større mannskap eller tyngre last var nødvendig. Felles for båtene var at de var bygdi tre med klinklagte bord, hadde ett eller flere råseil og kunne både ros og seiles. Dette gjorde dem fleksible under skiftende værforhold. Båtutviklingen på 1800-tallet førte gradvis til større og mer sjødyktige fartøyer, men de tradisjonelle båttypene dominerte fortsatt i perioden Atlanterhavsspelet skildrer.
De viktigste fiskeredskapene var håndsnøre, juksa,line og garn. Håndsnøret var enkelt i bruk og besto av en line med søkke og krok som ble sluppet ned til bunnen. Juksa var en videreutvikling av håndsnøret, der fiskeren aktivt beveget redskapet opp og ned for å lokke torsken til å bite.
Ved de store skreifiskeriene var linefisket særligviktig. En line kunne være flere hundre meter lang og var utstyrt med et stort antall kroker med agn. Når linen ble satt om kvelden og trukket neste dag, kunne fangsten bli betydelig dersom fisken sto tett.
Garn ble også brukt, men fikk først større betydning mot slutten av 1800-tallet. Garnene ble satt slik at fisken svømte inn imaskene og ble sittende fast. Til sildefiske ble det brukt ulike typer not, men disse var mindre utbredt på Mørekysten enn lenger sør og nord i landet. Fisket var fortsatt basert på håndkraft. Alle redskapene måtte settes, trekkes og vedlikeholdes manuelt, ofte under krevende værforhold.
Når båtene kom tilbake til land, begynte et omfattende arbeid med å bearbeide fangsten. Fisken ble sløyd straks den kom på land. Deretter ble den enten hengt til tørk på hjeller eller saltet. På Nordvestlandet utviklet klippfisken seg til å bli den viktigste eksportvaren. Etter salting ble fisken lagt til tørk på svaberg og bergknauser, der sol og vind gradvis trakk ut fuktigheten. Denne produksjonsformen ga et holdbart produkt som kunne fraktes over lange avstander.
Historikeren Åsa Elstad beskriver at eksportfiskeriene vokste kraftig gjennom 1700- og 1800-tallet. Klippfisk fra Nordvestlandet ble eksportert til blant annet Spania, Portugal og andre katolske land, der etterspørselen var stor. Byer som Kristiansund fikk en sentral rolle som handels- og eksportby, og handelen med klippfisk ble en av de viktigste næringene på Mørekysten.
Fisket var langt mer enn en næring. Det bestemte hvordan arbeidsåret, bosettingen og økonomien var i kystsamfunnene. Båtbyggere, seilmakere, smeder, bøkkere, saltere og handelsmenn var alle avhengige av fiskeriene. Samtidig skapte eksporten av fisk kontakt med europeiske markeder og gjorde selv små bygder til en del av et internasjonalt handelsnettverk.
Da Atlanterhavsspelet lar handlingen utspille seg i Bud i årene etter 1843, er det nettopp denne virkeligheten som danner bakteppet. Familiene levde av fisket, men de levde også med usikkerheten som fulgte med. Gode sesonger kunne gi økonomisk trygghet, mens dårlig vær, sviktende fiskeriereller tap av båt og mannskap kunne få katastrofale følger. Havet ga levebrød, men krevde samtidig mot, erfaring og en vilje til å sette livet på spill – år etter år.
Det var fisket som bandt de små kystsamfunnene til internasjonal handel, og som gjorde at bygder som Bud, Bjørnsund og Ona fikk en betydning langt utover sitt beskjedne folketall. Historikeren Arnljot Løseth beskriver hvordan eksportfisket i denne perioden utviklet seg til å bli selve motoren i kystøkonomien på Nordvestlandet. Fiskerbøndene var samtidig avhengige av jordbruket hjemme på gården, og kombinasjonen av de to næringene gjorde bosettingen mulig ytterst mot storhavet.
Den mest betydningsfulle fiskesesongen var skreifisket. Skreien er den gytemodne torsken som hvert år vandrer fra Barentshavet til norskekysten for å gyte. Fra januar og fram mot april fulgte fiskerne denne vandringen. Mange fiskere fra Bud og resten av Romsdal deltok på de lokalefiskefeltene utenfor Nordmøre og Hustadvika, mens andre dro nordover til Lofoten,Vesterålen, Helgeland eller Trøndelagskysten, der de storesesongfiskeriene kunne gi betydelig større fortjeneste dersom fangstene slo til.
Lofotfisket hadde allerede gjennom flere hundre år utviklet seg til Norges største sesongfiske. Hvert år samlet tusenvis av fiskere seg i fiskeværene, der de bodde i rorbuer mens fisket pågikk. For mange unge menn fra Mørekysten var dette en viktig inntektskilde før de vendte hjem til våronn og gårdsarbeid. Samtidig foregikk et omfattende vårfiske og bankfiske utenfor Sunnmøre og Romsdal, der fiskerne søkte ut mot fiskebankene langs Storegga når værforholdene tillot det.
Året var delt inn etter fiskens vandringer. Om vinteren dominerte skreifisket. Våren og sommeren ga gode fangster av sei, lange og brosme, mens høsten var preget av sildefiske og annet kystfiske. Fiskerne måtte tilpasse seg naturens rytme. Når fisket var over, ventet arbeidet hjemme på gården med slått, vedhogst, vedlikehold av båter og redskap, og stell av husdyr. Det var denne kombinasjonen av fiske og jordbruk som ga grunnlag forbosettingen langs Mørekysten.
Fiskerne på Mørekysten brukte åpne klinkbygde båter som var utviklet gjennom mange hundre år. Den mest karakteristiske båttypen var fembøringen, som fikk sitt navn etter de fem rommene mellom toftene. Den var stor nok til å frakte både mannskap, fiskeredskap og fangst, samtidig som den kunne håndteres av et relativt lite mannskap. Fembøringen hadde høye stevner og var bygd for å tåle den grove sjøen utenfor Mørekysten.
Ved siden av fembøringen var seksringen og åttringen blant de vanligste båttypene. Seksringen var mindre og egnet til fiske nær land, mens åttringen kunne bemannes med åtte roere og ble brukt når større mannskap eller tyngre last var nødvendig. Felles for båtene var at de var bygdi tre med klinklagte bord, hadde ett eller flere råseil og kunne både ros og seiles. Dette gjorde dem fleksible under skiftende værforhold. Båtutviklingen på 1800-tallet førte gradvis til større og mer sjødyktige fartøyer, men de tradisjonelle båttypene dominerte fortsatt i perioden Atlanterhavsspelet skildrer.
De viktigste fiskeredskapene var håndsnøre, juksa,line og garn. Håndsnøret var enkelt i bruk og besto av en line med søkke og krok som ble sluppet ned til bunnen. Juksa var en videreutvikling av håndsnøret, der fiskeren aktivt beveget redskapet opp og ned for å lokke torsken til å bite.
Ved de store skreifiskeriene var linefisket særligviktig. En line kunne være flere hundre meter lang og var utstyrt med et stort antall kroker med agn. Når linen ble satt om kvelden og trukket neste dag, kunne fangsten bli betydelig dersom fisken sto tett.
Garn ble også brukt, men fikk først større betydning mot slutten av 1800-tallet. Garnene ble satt slik at fisken svømte inn imaskene og ble sittende fast. Til sildefiske ble det brukt ulike typer not, men disse var mindre utbredt på Mørekysten enn lenger sør og nord i landet. Fisket var fortsatt basert på håndkraft. Alle redskapene måtte settes, trekkes og vedlikeholdes manuelt, ofte under krevende værforhold.
Når båtene kom tilbake til land, begynte et omfattende arbeid med å bearbeide fangsten. Fisken ble sløyd straks den kom på land. Deretter ble den enten hengt til tørk på hjeller eller saltet. På Nordvestlandet utviklet klippfisken seg til å bli den viktigste eksportvaren. Etter salting ble fisken lagt til tørk på svaberg og bergknauser, der sol og vind gradvis trakk ut fuktigheten. Denne produksjonsformen ga et holdbart produkt som kunne fraktes over lange avstander.
Historikeren Åsa Elstad beskriver at eksportfiskeriene vokste kraftig gjennom 1700- og 1800-tallet. Klippfisk fra Nordvestlandet ble eksportert til blant annet Spania, Portugal og andre katolske land, der etterspørselen var stor. Byer som Kristiansund fikk en sentral rolle som handels- og eksportby, og handelen med klippfisk ble en av de viktigste næringene på Mørekysten.
Fisket var langt mer enn en næring. Det bestemte hvordan arbeidsåret, bosettingen og økonomien var i kystsamfunnene. Båtbyggere, seilmakere, smeder, bøkkere, saltere og handelsmenn var alle avhengige av fiskeriene. Samtidig skapte eksporten av fisk kontakt med europeiske markeder og gjorde selv små bygder til en del av et internasjonalt handelsnettverk.
Da Atlanterhavsspelet lar handlingen utspille seg i Bud i årene etter 1843, er det nettopp denne virkeligheten som danner bakteppet. Familiene levde av fisket, men de levde også med usikkerheten som fulgte med. Gode sesonger kunne gi økonomisk trygghet, mens dårlig vær, sviktende fiskeriereller tap av båt og mannskap kunne få katastrofale følger. Havet ga levebrød, men krevde samtidig mot, erfaring og en vilje til å sette livet på spill – år etter år.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
