I Kirkelandet kirke i Kristiansund ble 17. mai markert med den tradisjonelle gudstjenesten. Men det var særlig prekenen til sokneprest Tormod Sikkeland som satte tonen for dagen. Den beveget seg mellom grunnlovshistorie, kristen antropologi og samtidens teknologiske utvikling, og Sikkeland vendte stadig tilbake til spørsmålet om hva slags fundament Norge hviler på. Holder Norge på å miste fundamentet?
Tormod Sikkeland holder preken i Kirkelandet kirke 17. mai 2026. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementI Kirkelandet kirke i Kristiansund ble 17. mai markert med den tradisjonelle gudstjenesten. Men det var særlig prekenen til sokneprest Tormod Sikkeland som satte tonen for dagen. Den beveget seg mellom grunnlovshistorie, kristen antropologi og samtidens teknologiske utvikling, og Sikkeland vendte stadig tilbake til spørsmålet om hva slags fundament Norge hviler på. Holder Norge på å miste fundamentet?
Sikkeland tok utgangspunkt i kontrasten mellom fredelige norske 17. mai-feiringer og bildene fra en verden preget av krig og lidelse. Takknemlighet var et gjennomgående motiv, men Sikkeland brukte samtidig prekenen til å problematisere hva som skjer når samfunnet mister forbindelsen til det han beskrev som sitt grunnlag.
– «Hva er grunnlaget for at vi lever i et slikt land?» spurte Sikkeland menigheten. – «Uten et dypt og godt fundament risikerer vi også å miste det vakre landet.»
Sikkeland vendte tidlig oppmerksomheten mot barn og oppdragelse, og stilte spørsmål ved hva slags verdier som faktisk overføres til neste generasjon. Han beskrev tradisjoner som viktige, men samtidig utilstrekkelige dersom de ikke bæres av et tydelig grunnsyn som et fundament å bygge på.
– «Tradisjoner forandrer seg,» sa Sikkeland. – «Da trenger vi noe mer enn bare gode tradisjoner. Vi trenger et grunnsyn.»
I prekenen problematiserte han hvordan samfunn kan videreføre ytre former og nasjonale ritualer samtidig som innholdet gradvis tømmes. Han pekte på at fred, trygghet og fellesskap ikke oppstår av seg selv, men hviler på ideer og verdier som må holdes levende.
Sikkeland beskrev kristendommen som et slikt fundament, og knyttet det direkte til både menneskeverd og samfunnsbygging.
Prekenen gikk videre inn i refleksjoner rundt Grunnloven av 1814 og forholdet mellom stat og kirke. Sikkeland understreket at Norge historisk er formet av kristen tradisjon, men han unngikk samtidig å framstille grunnloven ukritisk.
Han viste blant annet til den såkalte jødeparagrafen.
– «Det er ikke alt vi kan ta med oss fra grunnloven,» sa Sikkeland, før han trakk fram hvordan jødeparagrafen nektet jøder adgang til landet. Jødeparagrafen ble avskaffet i 1851, mens andre religiøse grupper som forbudet mot jesuitter først ble avskaffet først i 1956. Jesuitter er et medlem av Jesu Selskap (Societas Jesu), en mannlig religiøs orden innen Den katolske kirke.
Samtidig argumenterte Sikkeland for at kristendommen fortsatt representerer et grunnleggende verdifundament i Norge. Han beskrev forbindelsen mellom kirke og stat som en historisk bærebjelke i europeiske samfunn gjennom flere hundre år.
En stor del av prekenen handlet om menneskesynet. Sikkeland vendte flere ganger tilbake til tanken om Gud som skaper og mennesket som skapt.
– «Når mennesket fornekter Skaperen, fornekter vi også oss selv,» sa han.
Han koblet dette til utviklingen innen teknologi og kunstig intelligens, og fortalte om et foredrag han holdt allerede på 1990-tallet om roboter og menneskets rolle.
– «Mennesket skapte roboten. Når Gud skapte mennesket, kunne vi ta våre egne valg,» sa Sikkeland. Mennesket ble skapt med fri vilje.
Her brukte han teknologien som et bilde på forholdet mellom skaper og skapning, og advarte mot et samfunn der mennesket løsriver seg fra tanken om at livet har en gitt verdi og hensikt.
Mot slutten av prekenen ble tonen mer direkte politisk og sosial. Sikkeland vendte tilbake til spørsmålet om hva slags samfunn Norge skal være, og hvem som blir sett og ivaretatt.
– «Jeg håper at vi kan få ledere som tør å løfte opp de små og de svake,» sa han.
Han beskrev dette som en konsekvens av det kristne menneskesynet han hadde brukt store deler av prekenen på å argumentere for. Dersom mennesket er skapt av Gud, mente han også at samfunnet må måles etter hvordan det behandler dem som står svakest. Sikkeland satte dette opp mot et samfunn rundt om i verden som er stadig mer preget av styrke, effektivitet og makt, og understreket behovet for ledere som våger å prioritere annerledes. Han vendte samtidig tilbake til tanken om takknemlighet og ansvar, ikke bare for landet som nasjon, men også for menneskene som lever i det.
Prekenen ble avsluttet med bønn for skaperverket og menneskenes ansvar for jorden.
– «Takk, Herre, at du har skapt oss, at du har gitt oss et oppdrag,» ba Sikkeland. – «Hjelp oss å gjøre jorden til et vakkert og godt sted å være for alle mennesker.»
I Kirkelandet kirke ble nasjonaldagen markert med både fest, høytid og alvor med litt åndelig grovbrød med substans i. Temaene prekenen tok opp gir rom for en god refleksjon og ettertanker.
I Kirkelandet kirke i Kristiansund ble 17. mai markert med den tradisjonelle gudstjenesten. Men det var særlig prekenen til sokneprest Tormod Sikkeland som satte tonen for dagen. Den beveget seg mellom grunnlovshistorie, kristen antropologi og samtidens teknologiske utvikling, og Sikkeland vendte stadig tilbake til spørsmålet om hva slags fundament Norge hviler på. Holder Norge på å miste fundamentet?
Sikkeland tok utgangspunkt i kontrasten mellom fredelige norske 17. mai-feiringer og bildene fra en verden preget av krig og lidelse. Takknemlighet var et gjennomgående motiv, men Sikkeland brukte samtidig prekenen til å problematisere hva som skjer når samfunnet mister forbindelsen til det han beskrev som sitt grunnlag.
– «Hva er grunnlaget for at vi lever i et slikt land?» spurte Sikkeland menigheten. – «Uten et dypt og godt fundament risikerer vi også å miste det vakre landet.»
Sikkeland vendte tidlig oppmerksomheten mot barn og oppdragelse, og stilte spørsmål ved hva slags verdier som faktisk overføres til neste generasjon. Han beskrev tradisjoner som viktige, men samtidig utilstrekkelige dersom de ikke bæres av et tydelig grunnsyn som et fundament å bygge på.
– «Tradisjoner forandrer seg,» sa Sikkeland. – «Da trenger vi noe mer enn bare gode tradisjoner. Vi trenger et grunnsyn.»
I prekenen problematiserte han hvordan samfunn kan videreføre ytre former og nasjonale ritualer samtidig som innholdet gradvis tømmes. Han pekte på at fred, trygghet og fellesskap ikke oppstår av seg selv, men hviler på ideer og verdier som må holdes levende.
Sikkeland beskrev kristendommen som et slikt fundament, og knyttet det direkte til både menneskeverd og samfunnsbygging.
Prekenen gikk videre inn i refleksjoner rundt Grunnloven av 1814 og forholdet mellom stat og kirke. Sikkeland understreket at Norge historisk er formet av kristen tradisjon, men han unngikk samtidig å framstille grunnloven ukritisk.
Han viste blant annet til den såkalte jødeparagrafen.
– «Det er ikke alt vi kan ta med oss fra grunnloven,» sa Sikkeland, før han trakk fram hvordan jødeparagrafen nektet jøder adgang til landet. Jødeparagrafen ble avskaffet i 1851, mens andre religiøse grupper som forbudet mot jesuitter først ble avskaffet først i 1956. Jesuitter er et medlem av Jesu Selskap (Societas Jesu), en mannlig religiøs orden innen Den katolske kirke.
Samtidig argumenterte Sikkeland for at kristendommen fortsatt representerer et grunnleggende verdifundament i Norge. Han beskrev forbindelsen mellom kirke og stat som en historisk bærebjelke i europeiske samfunn gjennom flere hundre år.
En stor del av prekenen handlet om menneskesynet. Sikkeland vendte flere ganger tilbake til tanken om Gud som skaper og mennesket som skapt.
– «Når mennesket fornekter Skaperen, fornekter vi også oss selv,» sa han.
Han koblet dette til utviklingen innen teknologi og kunstig intelligens, og fortalte om et foredrag han holdt allerede på 1990-tallet om roboter og menneskets rolle.
– «Mennesket skapte roboten. Når Gud skapte mennesket, kunne vi ta våre egne valg,» sa Sikkeland. Mennesket ble skapt med fri vilje.
Her brukte han teknologien som et bilde på forholdet mellom skaper og skapning, og advarte mot et samfunn der mennesket løsriver seg fra tanken om at livet har en gitt verdi og hensikt.
Mot slutten av prekenen ble tonen mer direkte politisk og sosial. Sikkeland vendte tilbake til spørsmålet om hva slags samfunn Norge skal være, og hvem som blir sett og ivaretatt.
– «Jeg håper at vi kan få ledere som tør å løfte opp de små og de svake,» sa han.
Han beskrev dette som en konsekvens av det kristne menneskesynet han hadde brukt store deler av prekenen på å argumentere for. Dersom mennesket er skapt av Gud, mente han også at samfunnet må måles etter hvordan det behandler dem som står svakest. Sikkeland satte dette opp mot et samfunn rundt om i verden som er stadig mer preget av styrke, effektivitet og makt, og understreket behovet for ledere som våger å prioritere annerledes. Han vendte samtidig tilbake til tanken om takknemlighet og ansvar, ikke bare for landet som nasjon, men også for menneskene som lever i det.
Prekenen ble avsluttet med bønn for skaperverket og menneskenes ansvar for jorden.
– «Takk, Herre, at du har skapt oss, at du har gitt oss et oppdrag,» ba Sikkeland. – «Hjelp oss å gjøre jorden til et vakkert og godt sted å være for alle mennesker.»
I Kirkelandet kirke ble nasjonaldagen markert med både fest, høytid og alvor med litt åndelig grovbrød med substans i. Temaene prekenen tok opp gir rom for en god refleksjon og ettertanker.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
