MOLDEJAZZ: Da John Legend gikk på scenen under Moldejazz på Romsdalsmuseet, var forventningene knyttet til en av vår tids mest meritterte artister. Med rundt 6000 publikummere samlet til en eksklusiv festivalkonsert var rammene på plass for en kveld med internasjonal stjernestatus. Resultatet ble en konsert der historiefortellingen fikk minst like stor plass som musikken – på godt og vondt.
John Legend underholdte over 5000 publikumere. Foto: Dagfinn Reppen / Moldejazz
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementLegend er blant de få artistene som kan smykke seg med betegnelsen EGOT-vinner, etter å ha mottatt Emmy, Grammy, Oscar og Tony. Gjennom en karriere som strekker seg over mer enn to tiår har han beveget seg mellom soul, R&B, pop, gospel, film, TV og teater, samtidig som han har etablert seg som produsent og samfunnsengasjert kulturpersonlighet. Denne torsdagskvelden holdt han den eneste planlagte konserten i Norge i 2026.
Konserten var et møte med en artist som forener musikalsk kvalitet, historiefortelling og samfunnsengasjement. Det viste seg å være en presis beskrivelse av kvelden.
John Legends musikk bygger på amerikansk soul og R&B, men har alltid hatt sterke innslag av gospel, jazz og pop. For publikum uten musikalsk bakgrunn kan det beskrives enkelt: pianoet er nesten alltid utgangspunktet, melodiene er tydelige og sangene utvikler seg gradvis fremfor å bygge på store effekter.
Stemmen hans er kontrollert uten å bli demonstrativ. Han synger med varme snarere enn kraft, og lar tekstene bære følelsene. Arrangementene er ofte luftige, der piano, bass, trommer og kor får god plass uten å konkurrere om oppmerksomheten. Denne kvelden opptrådte han alene med flygelet sitt. Det spørs om dette var riktig format for konserten. På den store scenen på Romsdalsmuseet hadde det vært plass til både trommer, bass og et fullt kor i tillegg til John og flygelet hans.
Utescenen på Romsdalsmuseet har huset mange store navn opp igjennom årene. Legender (uten ordspill) som Miles Davis, Bob Dylan og Sting. Det mange mener var største høydepunktet av konserter på Romsdalsmuseet var da Leonard Cohen konserten i juli 2009. Den gangen var det over 11.000 betalende publikummere. Det er betydelig større enn dagens arena, som er flyttet lengre inn på området og rommer nå en god del færre med litt over 5000 betalende publikummere.
Gjennom konserten vekslet han mellom store hits og personlige historier. Nettopp denne balansen ble kveldens mest omdiskuterte kvalitet.
Før verden kjente ham som John Legend, het han John Roger Stephens.
Han fortalte publikum hvordan oppveksten i en kirkemusikalsk familie la grunnlaget for hele karrieren. Moren dirigerte kirkekoret, bestemoren lærte ham piano, og allerede som barn spilte han gospel i kirken.
Senere studerte han ved University of Pennsylvania, samtidig som han bygget nettverk i musikkmiljøet i Philadelphia og New York.
Et avgjørende vendepunkt kom da han fikk muligheten til å spille piano på Lauryn Hills klassiske album The Miseducation of Lauryn Hill. Han fortalte hvordan han den gangen fikk spørsmål om hva han ønsket i betaling.
– Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle be om.
Han rådførte seg med en venn som foreslo 500 dollar.
– Da var de raske til å godta prisen. Det var det jeg fikk.
Beløpet har senere blitt en historie han forteller med selvironi. Den første profesjonelle platejobben ga beskjedne inntekter, men åpnet døren til musikkbransjen.
Da han senere signerte platekontrakt med det samme selskapet, var forhandlingsposisjonen en helt annen. Nå var verdien av navnet hans etablert.
Legend brukte også tid på å fortelle hvordan artistnavnet oppsto.
Kallenavnet kom gjennom poeten og musikeren J. Ivy, som mente stemmen og uttrykket minnet om artistene fra soulmusikkens storhetstid. Etter hvert begynte også produsenten Kanye West å omtale ham som «The Legend» eller «John Legend», og navnet festet seg.
Det var aldri en markedsplan, men et kallenavn som etter hvert ble identiteten hans.
En av kveldens mest underholdende historier handlet om Oprah Winfrey.
Legend fortalte om en invitasjon til et arrangement hos Oprah. Agenten forsøkte å spille hardball i forhandlingene og håndterte avtalen på en måte som gjorde situasjonen unødig vanskelig.
Historien endte med at Quincy Jones, som var både en mentor og en stor helt for Legend gjennom store deler av karrieren, ga ham en tydelig lærepenge om relasjoner i underholdningsbransjen. Budskapet var enkelt: ikke la ego eller taktiske forhandlinger ødelegge forhold til mennesker du respekterer.
Legend har senere fortalt at episoden endte med at han kjøpte blomster til Oprah og gjorde opp misforståelsen. John sa selv at han ville vært villig til å spille gratis for Oprah bare for æren og mulighetene det ville gi å spille for Oprah og en stor del A-kjendiser innen musikk og underholdning. Det hører med til historien at manageren til Legend måtte finne seg ny jobb etter dette.
Han trakk også fram hvor viktig Quincy Jones har vært for ham som mentor, både kunstnerisk og menneskelig.
Konsertformatet var bygget opp som en kombinasjon av musikk og fortelling. Mellom sangene fortalte John Legend om oppveksten, familie, platekontrakter, kjendiser han hadde møtt og viktige veivalg i karrieren. Historiene ga publikum innblikk i mennesket bak artisten og gjorde konserten mer personlig enn en tradisjonell hitparade.
Samtidig oppsto kveldens største svakhet.
Etter hvert som de muntlige partiene ble lengre, falt tempoet i konserten. Med rundt 6000 publikummere samlet utendørs begynte stadig flere å snakke med sidemannen mens Legend fortalte. En hørbar summing bredte seg over området. Konsentrasjonen i publikum ble brutt, og det var merkbart at enkelte ventet på neste sang fremfor neste historie.
Historiefortellingen fungerte best når den ledet direkte inn i musikken. Når monologene ble lange, mistet konserten noe av den musikalske flyten.
Når Legend satte seg ved pianoet, forsvant innvendingene raskt.
Stemmekontrollen er fortsatt imponerende. Han trenger ikke presse frem høye toner eller store klimaks for å fylle konsertområdet. Flygelet fungerer som et naturlig sentrum. Det er for så vidt det eneste å se på scenen denne kvelden, i kontrast til norske SKAAR som spilte rett før, og fylte scenen med hele bandet og lyd med trøkk i.
De mest nedstrippede numrene til John Legend ble også kveldens sterkeste. Da arrangementene fikk puste, kom kvalitetene i låtmaterialet tydeligst fram.
Det er lett å forstå hvorfor Ordinary People fremdeles regnes som en moderne soulklassiker. Enkelheten er selve styrken.
Lyden var klar og god og hørtes over hele området uten at det ble for høyt eller påtrengende.
Moldejazz presenterte også bredden i Legends virksomhet.
Han har gitt ut ti studioalbum, fra Get Lifted i 2004 til My Favorite Dream i 2024. Han har spilt Jesus i Jesus Christ Superstar Live in Concert, vært coach i The Voice, produsert prisvinnende film- og TV-produksjoner gjennom Get Lifted Film Co., og arbeider med organisasjonen FREEAMERICA, som retter oppmerksomheten mot reform av det amerikanske strafferettsystemet. Gjennom karrieren har han kombinert kunstnerskap med et tydelig samfunnsengasjement.
Mot slutten vendte Legend tilbake til et tema som gikk igjen gjennom hele konserten: personlig utvikling.
Han oppsummerte erfaringene sine i noen enkle prinsipper.
– Å være kul er å være seg selv.
Han understreket at mennesker ofte forsøker å etterligne andre i stedet for å utvikle egne styrker.
– Du er unik. Ingen har den livserfaringen, evnene, kunnskapen og det unike det er å være deg.
Budskapet var formulert som selve oppsummeringen av egne erfaringer fra et liv i en konkurransepreget musikkbransje: Den som forsøker å bli en kopi av andre, vil alltid ligge etter. Den som utvikler sitt eget uttrykk, har noe ingen andre kan tilby. Vær deg selv, ikke prøv å være noen andre.
John Legend leverte en konsert med høy musikalsk kvalitet og et tydelig ønske om å la publikum bli kjent med mennesket bak artistnavnet. Musikalsk var nivået gjennomgående svært høyt. Pianospillet og stemmen bekreftet hvorfor han fortsatt regnes blant de fremste utøverne innen moderne soul og R&B. Én ting er å høre sangene hans på radio/TV eller Spotify. Noe helt annet er det å være til stede og høre så kjente låter live og ta innover seg at dette skjer rett foran deg.
Samtidig ble historiefortellingen så omfattende at den flere ganger brøt opp konsertens rytme. Det var merkbart at deler av publikum mistet konsentrasjonen og begynte å prate mens de lengste fortellingene pågikk. Det var en hørbar summing til tider blant publikum mens historiefortellingen pågikk. Flere hadde nok møtt opp for å høre sangene, men tenkte mindre på at dette også var en kveld med historiefortellinger. Samtidig må det sies at dette jo var annonsert som «A night of songs and stories», og derfor ikke var en overrakselse at det også ble fortalt historier. John er en god historieforteller, og hvilket sted ville være mer passende å fortelle dem enn på et museum?
Allikevel er vår mening at konseptet «songs and stories» fungerer best i et intimt konserthus. På en stor festivalscene med flere tusen publikummere ble avstanden mellom historiene og musikken til tider for stor. Lyden var god over hele området, det var ikke det som var problemet. Avstanden fra publikum til scenen ble derimot for stor til at det mer intime og personlige med en historiefortelling blir ivaretatt. Det var mellom 5 og 6000 publikumere denne kvelden. Folk var i godt humør og koste seg, men de begynte å fortelle egne historier seg i mellom da kontakten mellom scene og publikum begynte å fade litt bort.
Likevel sto musikken igjen som kveldens sterkeste argument. Når John Legend satte seg ved pianoet og sang hit etter hit, var det liten tvil om hvorfor han fortsatt fyller konsertscener verden over.
Konserten er helt klart i øvre sjiktet av poengskalaen. Musikken og sangen hans er i det absolutte toppskiktet i verden, og han kan fortelle historier. Det spørs om ikke formatet ble litt for stort i forhold til å holde kontakten med publikum og fortelle historier, at avstanden for mange ble litt stor og litt for lite foregikk på scenen til at det fanget publikums ubetingede oppmerksomhet. Når John sang var det allikevel stor stemning.
Legend er blant de få artistene som kan smykke seg med betegnelsen EGOT-vinner, etter å ha mottatt Emmy, Grammy, Oscar og Tony. Gjennom en karriere som strekker seg over mer enn to tiår har han beveget seg mellom soul, R&B, pop, gospel, film, TV og teater, samtidig som han har etablert seg som produsent og samfunnsengasjert kulturpersonlighet. Denne torsdagskvelden holdt han den eneste planlagte konserten i Norge i 2026.
Konserten var et møte med en artist som forener musikalsk kvalitet, historiefortelling og samfunnsengasjement. Det viste seg å være en presis beskrivelse av kvelden.
John Legends musikk bygger på amerikansk soul og R&B, men har alltid hatt sterke innslag av gospel, jazz og pop. For publikum uten musikalsk bakgrunn kan det beskrives enkelt: pianoet er nesten alltid utgangspunktet, melodiene er tydelige og sangene utvikler seg gradvis fremfor å bygge på store effekter.
Stemmen hans er kontrollert uten å bli demonstrativ. Han synger med varme snarere enn kraft, og lar tekstene bære følelsene. Arrangementene er ofte luftige, der piano, bass, trommer og kor får god plass uten å konkurrere om oppmerksomheten. Denne kvelden opptrådte han alene med flygelet sitt. Det spørs om dette var riktig format for konserten. På den store scenen på Romsdalsmuseet hadde det vært plass til både trommer, bass og et fullt kor i tillegg til John og flygelet hans.
Utescenen på Romsdalsmuseet har huset mange store navn opp igjennom årene. Legender (uten ordspill) som Miles Davis, Bob Dylan og Sting. Det mange mener var største høydepunktet av konserter på Romsdalsmuseet var da Leonard Cohen konserten i juli 2009. Den gangen var det over 11.000 betalende publikummere. Det er betydelig større enn dagens arena, som er flyttet lengre inn på området og rommer nå en god del færre med litt over 5000 betalende publikummere.
Gjennom konserten vekslet han mellom store hits og personlige historier. Nettopp denne balansen ble kveldens mest omdiskuterte kvalitet.
Før verden kjente ham som John Legend, het han John Roger Stephens.
Han fortalte publikum hvordan oppveksten i en kirkemusikalsk familie la grunnlaget for hele karrieren. Moren dirigerte kirkekoret, bestemoren lærte ham piano, og allerede som barn spilte han gospel i kirken.
Senere studerte han ved University of Pennsylvania, samtidig som han bygget nettverk i musikkmiljøet i Philadelphia og New York.
Et avgjørende vendepunkt kom da han fikk muligheten til å spille piano på Lauryn Hills klassiske album The Miseducation of Lauryn Hill. Han fortalte hvordan han den gangen fikk spørsmål om hva han ønsket i betaling.
– Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle be om.
Han rådførte seg med en venn som foreslo 500 dollar.
– Da var de raske til å godta prisen. Det var det jeg fikk.
Beløpet har senere blitt en historie han forteller med selvironi. Den første profesjonelle platejobben ga beskjedne inntekter, men åpnet døren til musikkbransjen.
Da han senere signerte platekontrakt med det samme selskapet, var forhandlingsposisjonen en helt annen. Nå var verdien av navnet hans etablert.
Legend brukte også tid på å fortelle hvordan artistnavnet oppsto.
Kallenavnet kom gjennom poeten og musikeren J. Ivy, som mente stemmen og uttrykket minnet om artistene fra soulmusikkens storhetstid. Etter hvert begynte også produsenten Kanye West å omtale ham som «The Legend» eller «John Legend», og navnet festet seg.
Det var aldri en markedsplan, men et kallenavn som etter hvert ble identiteten hans.
En av kveldens mest underholdende historier handlet om Oprah Winfrey.
Legend fortalte om en invitasjon til et arrangement hos Oprah. Agenten forsøkte å spille hardball i forhandlingene og håndterte avtalen på en måte som gjorde situasjonen unødig vanskelig.
Historien endte med at Quincy Jones, som var både en mentor og en stor helt for Legend gjennom store deler av karrieren, ga ham en tydelig lærepenge om relasjoner i underholdningsbransjen. Budskapet var enkelt: ikke la ego eller taktiske forhandlinger ødelegge forhold til mennesker du respekterer.
Legend har senere fortalt at episoden endte med at han kjøpte blomster til Oprah og gjorde opp misforståelsen. John sa selv at han ville vært villig til å spille gratis for Oprah bare for æren og mulighetene det ville gi å spille for Oprah og en stor del A-kjendiser innen musikk og underholdning. Det hører med til historien at manageren til Legend måtte finne seg ny jobb etter dette.
Han trakk også fram hvor viktig Quincy Jones har vært for ham som mentor, både kunstnerisk og menneskelig.
Konsertformatet var bygget opp som en kombinasjon av musikk og fortelling. Mellom sangene fortalte John Legend om oppveksten, familie, platekontrakter, kjendiser han hadde møtt og viktige veivalg i karrieren. Historiene ga publikum innblikk i mennesket bak artisten og gjorde konserten mer personlig enn en tradisjonell hitparade.
Samtidig oppsto kveldens største svakhet.
Etter hvert som de muntlige partiene ble lengre, falt tempoet i konserten. Med rundt 6000 publikummere samlet utendørs begynte stadig flere å snakke med sidemannen mens Legend fortalte. En hørbar summing bredte seg over området. Konsentrasjonen i publikum ble brutt, og det var merkbart at enkelte ventet på neste sang fremfor neste historie.
Historiefortellingen fungerte best når den ledet direkte inn i musikken. Når monologene ble lange, mistet konserten noe av den musikalske flyten.
Når Legend satte seg ved pianoet, forsvant innvendingene raskt.
Stemmekontrollen er fortsatt imponerende. Han trenger ikke presse frem høye toner eller store klimaks for å fylle konsertområdet. Flygelet fungerer som et naturlig sentrum. Det er for så vidt det eneste å se på scenen denne kvelden, i kontrast til norske SKAAR som spilte rett før, og fylte scenen med hele bandet og lyd med trøkk i.
De mest nedstrippede numrene til John Legend ble også kveldens sterkeste. Da arrangementene fikk puste, kom kvalitetene i låtmaterialet tydeligst fram.
Det er lett å forstå hvorfor Ordinary People fremdeles regnes som en moderne soulklassiker. Enkelheten er selve styrken.
Lyden var klar og god og hørtes over hele området uten at det ble for høyt eller påtrengende.
Moldejazz presenterte også bredden i Legends virksomhet.
Han har gitt ut ti studioalbum, fra Get Lifted i 2004 til My Favorite Dream i 2024. Han har spilt Jesus i Jesus Christ Superstar Live in Concert, vært coach i The Voice, produsert prisvinnende film- og TV-produksjoner gjennom Get Lifted Film Co., og arbeider med organisasjonen FREEAMERICA, som retter oppmerksomheten mot reform av det amerikanske strafferettsystemet. Gjennom karrieren har han kombinert kunstnerskap med et tydelig samfunnsengasjement.
Mot slutten vendte Legend tilbake til et tema som gikk igjen gjennom hele konserten: personlig utvikling.
Han oppsummerte erfaringene sine i noen enkle prinsipper.
– Å være kul er å være seg selv.
Han understreket at mennesker ofte forsøker å etterligne andre i stedet for å utvikle egne styrker.
– Du er unik. Ingen har den livserfaringen, evnene, kunnskapen og det unike det er å være deg.
Budskapet var formulert som selve oppsummeringen av egne erfaringer fra et liv i en konkurransepreget musikkbransje: Den som forsøker å bli en kopi av andre, vil alltid ligge etter. Den som utvikler sitt eget uttrykk, har noe ingen andre kan tilby. Vær deg selv, ikke prøv å være noen andre.
John Legend leverte en konsert med høy musikalsk kvalitet og et tydelig ønske om å la publikum bli kjent med mennesket bak artistnavnet. Musikalsk var nivået gjennomgående svært høyt. Pianospillet og stemmen bekreftet hvorfor han fortsatt regnes blant de fremste utøverne innen moderne soul og R&B. Én ting er å høre sangene hans på radio/TV eller Spotify. Noe helt annet er det å være til stede og høre så kjente låter live og ta innover seg at dette skjer rett foran deg.
Samtidig ble historiefortellingen så omfattende at den flere ganger brøt opp konsertens rytme. Det var merkbart at deler av publikum mistet konsentrasjonen og begynte å prate mens de lengste fortellingene pågikk. Det var en hørbar summing til tider blant publikum mens historiefortellingen pågikk. Flere hadde nok møtt opp for å høre sangene, men tenkte mindre på at dette også var en kveld med historiefortellinger. Samtidig må det sies at dette jo var annonsert som «A night of songs and stories», og derfor ikke var en overrakselse at det også ble fortalt historier. John er en god historieforteller, og hvilket sted ville være mer passende å fortelle dem enn på et museum?
Allikevel er vår mening at konseptet «songs and stories» fungerer best i et intimt konserthus. På en stor festivalscene med flere tusen publikummere ble avstanden mellom historiene og musikken til tider for stor. Lyden var god over hele området, det var ikke det som var problemet. Avstanden fra publikum til scenen ble derimot for stor til at det mer intime og personlige med en historiefortelling blir ivaretatt. Det var mellom 5 og 6000 publikumere denne kvelden. Folk var i godt humør og koste seg, men de begynte å fortelle egne historier seg i mellom da kontakten mellom scene og publikum begynte å fade litt bort.
Likevel sto musikken igjen som kveldens sterkeste argument. Når John Legend satte seg ved pianoet og sang hit etter hit, var det liten tvil om hvorfor han fortsatt fyller konsertscener verden over.
Konserten er helt klart i øvre sjiktet av poengskalaen. Musikken og sangen hans er i det absolutte toppskiktet i verden, og han kan fortelle historier. Det spørs om ikke formatet ble litt for stort i forhold til å holde kontakten med publikum og fortelle historier, at avstanden for mange ble litt stor og litt for lite foregikk på scenen til at det fanget publikums ubetingede oppmerksomhet. Når John sang var det allikevel stor stemning.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
