I kirkene på Nordmøre henger skipsmodeller med historier om sjøfolk, håndverkere, krig, fiske og handelsfart. Noen av dem har vært en del av kirkerommet i flere hundre år.
Kirkeskipet i Kvenes stavkirke fra begynnelsen av 1700-tallet. Foto: Nils Aukan
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDe henger over kirkegjengerne på Kvernes, Tingvoll, Grip, Kirkelandet, Stangvik og flere andre steder. Noen er gamle krigsskip med kanoner. Andre forestiller handelsfartøy eller lokale båttyper. Enkelte kan knyttes til navngitte byggere og givere, mens historien til andre delvis bygger på muntlig tradisjon.
Felles for dem er sjøen.
På Nordmøre var forbindelsen mellom kirken og sjøen konkret. Folk kom sjøveien til gudstjeneste, fjordene var ferdselsårer, og fiske, handel og sjømannsliv ga arbeid og inntekt. Denne maritime historien finnes også inne i kirkene.
Temaheftet «Kirkeskip med tilknytning til Kristiansund og Nordmøre» ble utgitt av Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre. Arbeidet sprang ut av et ønske om å registrere kirkeskipene og samle opplysninger om dem. Heftet viser til 16 kirker på Nordmøre med kirkeskip, i tillegg til kirkeskip andre steder med tilknytning til Kristiansund og Nordmøre.
Betegnelsen kirkeskip brukes både om hovedrommet i en kirke og om skipsmodellen som henger i kirkerommet. Store norske leksikon viser til skipet som et gammelt kristent symbol, blant annet knyttet til Noas ark og fortellingen om Jesus som stiller stormen.
Temaheftet peker samtidig på at tradisjonen med skipsmodeller i kirkene kan føres tilbake til 1600-tallet, og at den særlig fikk utbredelse i områder med tilknytning til sjøfart. På Nordmøre fikk tradisjonen en lokal form. Kirkeskipene her forteller både om kristen symbolikk og om bestemte fartøy, fartøytyper og mennesker fra regionens egen maritime historie.
Blant de eldste kirkeskipene på Nordmøre står modellene som knyttes til Sjur Kjøl i en særstilling. Historien om ham binder sammen lokal båtbyggertradisjon, sjømannsliv og den dansk-norske sjøkrigen tidlig på 1700-tallet.
Sjur Kjøl bygde fire kirkeskip. To av dem er bevart, i Kvernes stavkirke og Tingvoll kirke. De to andre skal ha hengt i Bremsnes kirke og den gamle kirken på Kornstad. At én mann knyttes til fire kirkeskip i samme område, gjør Kjøl til en sentral person i den eldre kirkeskiptradisjonen på Nordmøre.
Kjøl kom fra Kjøl på Averøya. Senere skal han ha slått seg ned på gården Sjurvika, og han døde i 1752. Temaheftet knytter ham til sjømilitærtjeneste under Peter Wessel Tordenskjold. Ifølge den lokale tradisjonen var Kjøl en av Tordenskjolds matroser og skal ha deltatt i slaget ved Dynekilen i 1716.
Dynekilen var en av de mest kjente sjømilitære aksjonene under den store nordiske krig. Tordenskjolds styrke angrep den svenske transportflåten i Dynekilen nord for Strömstad. Angrepet rammet forsyningene til den svenske hæren under Karl XII og fikk betydning for det svenske felttoget mot Norge. At Kjøl faktisk deltok, bygger på overlevert tradisjon slik den gjengis i kildematerialet. Det er derfor ikke heltsikkert dokumentert. Videre kan begrepet «Tordenskjolds soldater» være et vidt og relativt begrep. Tordenskjold var en tid sjef for hele sjøforsvaret i Norge, med flere tusen mann under kommando. Allikevel blir tilknytningen til slaget i Dynekilden langt mer konkret og mer spesifikk.
Kirkeskipene gjør likevel forbindelsen til sjømilitær kultur interessant. Modellen i Kvernes stavkirke forestiller et stort krigsskip og er utstyrt med et betydelig antall kanoner. Det er ikke en modell av den lokale fiskebåten Kjøl ville ha kjent fra Averøya, men et orlogsfartøy fra den maritime verdenen tradisjonen plasserer ham i.
Vi har en detaljert historie rundt modellen på Kvernes. Skipet har gjennom tiden vært knyttet til fortellingene om Kjøls sjømilitære erfaringer, og modellen må derfor leses både som en fysisk gjenstand og som bærer av en lokal tradisjon. Det er ikke dokumentert at den er en nøyaktig modell av et bestemt fartøy Kjøl selv tjenestegjorde på. Det mest presise er å omtale detsom et krigsskip fra Tordenskjolds tid, laget av en mann som etter tradisjonen hadde bakgrunn fra denne sjøkrigen.
Skipet har to kanondekk, noe som peker på et linjeskip som skulle være en del av selve kampflåten som brukte å seile i slaglinje etterhverandre og bringe den maksimale ildkraften de hadde konsentrert mot fienden som kamptaktikk, hvor formålet var å krysse fiendens "T"-punkt, altså treffe fienden med hele bredsiden på det gunstigste tidspunktet.
Flere detaljer, som akterkastellet, lanternene og deler av riggen har trekk som er karakteristiske fra sent 1600-tall og tidlig 1700-tall. Modellen har detaljer med rikt utsmykkede utskjæringer. Noen av dem kunne identifisere skipet, slik som gallionsfiguren, men det er ingen direkte identifiserbare skip som kan knyttes til modellen.
Desverre har ikke restaureringen av modellen vært helt korrekt. Over baugsprydet henger det i riggen på modellen et råseil som henger løst uten noen som helst praktisk funksjon. Dette er svært sannsynlig en bovenblinde. Før klyverseilene overtok på 1700-tallet, brukte man firkantede råseil under og på baugsprydet for å hjelpe til med å styre skipets baug bort fra vinden.
Bovenblinde / Blinde er et firkantet råseil som hang på en rå under baugsprydet. Dette seilet var svært utsatt for bølger i røft hav og ble senere erstattet av trekantede seil over baugsprydet. Overblinden er et mindre, firkantet råseil plassert på en liten, loddrett stang (en overblindemast) helt ytterst på baugsprydet. Dette var veldig typisk for store 1600-talls gallioner (som f.eks. det svenske skipet Vasa).
.jpg)
Det andre bevarte Kjøl-skipet henger i Tingvoll kirke. Også dette har fått en historie som går utover selve modellbyggingen. Skipet ble lokalt forbundet med navnet «Sjur», og temaheftet gjengir den gamle formuleringen som kunne møte folk når de kom hjem fra kirken:
– Hva sa Sjur?
Spørsmålet ble satt i forbindelse med at skipet spådde været. Dermed hadde kirkeskipet fått en plass i lokal muntlig tradisjon, ikke bare som utsmykning i kirkerommet. For mennesker som var avhengige av sjøen, var været et praktisk spørsmål om ferdsel, fiske og sikkerhet. Årsaken til at skipet svinger i bestemte retninger er ikke selve skipet, men er sagt å være hamptauet skipet henger i som forandrer seg etter luftfuktigheten, litt som et enkelt barometer.
Historien om de to tapte modellene viser samtidig hvor mye som har gått tapt. Kirkeskipet i den gamle Kornstad kirke beskrives i kildematerialet som et skip med en forgylt stjerne akter. Det ble knyttet til «Nordstjernen» og krigshistorien rundt Tordenskjold. Da modellen i sin tid ble overlevert til kirken, skal begivenheten etter tradisjonen ha vært markert med spill og skudd.
Da den gamle kirken senere ble revet og inventaret solgt på auksjon, forsvant skipet ut av kirken. Den siste overleveringen om modellen er at den skal ha blitt sett liggende ved en bekk eller elv, fylt med sand. Modellen fra Bremsnes kirke er også gått tapt. Dermed er det Kvernes og Tingvoll som i dag har de to bevarte kirkeskipene som tilskrives Sjur Kjøl.
De fire skipene gjør Sjur Kjøl til noe mer enn et navn knyttet til én gammel skipsmodell. Gjennom ham møtes flere deler av Nordmøres historie: sjøfolkene som dro ut, den store nordiske krigen, håndverket hjemme på Averøya og tradisjonen med å gi skipsmodeller plass i kirkene. To av modellene er borte, mens de to andre fortsatt henger i kirkerommene på Kvernes og Tingvoll, omkring tre hundre år etter den tiden de knyttes til.
Kirkeskipet på Kornstad fikk en annen skjebne.
Kornstadskipet var et skip med forgylt stjerne akter, som skal ha vært laget av Sjur Kjøl. Skipet ble etter tradisjonen knyttet til «Nordstjernen» og den store nordiske krig. Overleveringen til kirken skal ha vært markert med både spill og skudd.
Da den gamle kirken ble revet, ble inventaret solgt på auksjon. Kirkeskipet ble kjøpt av en mann på den andre siden av fjorden. Senere skal det ha blitt sett liggende ved siden av en bekk eller elv, fullt av sand.
Det som i dag ville vært betraktet som en betydelig kulturhistorisk gjenstand, gikk dermed tapt.
Også i Grip stavkirke finnes to kirkeskip. Her blir forbindelsen mellom skipet og stedet særlig tydelig.
Grip var et samfunn der sjøen var arbeidsplass, transportåre og forbindelse til fastlandet. Mangelen på jordsmonn gjorde at det heller ikke kunne anlegges kirkegård på øya. Gravferdene måtte gå over åpent hav til kirkegården ved Bremsnes.
Det ene kirkeskipet er dokumentert som en modell av barken «Byfogd Lindahl» fra 1858. modellen er et votivskip.
De to skipene får en særlig betydning nettopp på Grip. De henger ikke i et kirkerom der sjøen bare er et symbol. De henger i kirken til et gammelt fiskevær som eksisterte på sjøens premisser.
Kirkeskipet i Kirkelandet kirke er et nyere innslag i en gammel tradisjon. Det fikk sin plass i kirken sommeren 2000 og henger nedenfor orgelgalleriet, rett over inngangsdørene til kirkerommet.
Modellen ble bygd av Johan Berthelsen (1942–2022) med utgangspunkt i noen svært gamle, store furuplanker fra en av bryggene på Eriksennesset på Nordlandet. Kirkeskipet minner om et fartøy fra 1600-tallet. Berthelsen uttalte selv at det også kunne se ut som et tidlig sjørøverskip.
Under arbeidet utsmykket Berthelsen skipet med skikkelser kjent fra Bibelen. For ham hadde modellen også en symbolsk betydning: Den skulle representere livets skip.
Veien fra verkstedet til kirkerommet begynte for alvor i forbindelse med en gudstjeneste i Kirkelandet kirke før jul i 1999. Der ble den framtidige gaven til kirken tema i en åpen samtale mellom Berthelsen og prost Sverre Jansen. Etter prosessen med å få kirkeskipet sentralt godkjent ble det hengt opp og markert under gudstjenesten 18. juni 2000.
Før det kom på plass i kirken, hadde kristiansunderne allerede fått anledning til å se modellen. Den ble vist som en del av Operafestuken 2000, da Club 76 hadde utstilling i Bystyresalen. Der var kirkeskipet plassert oppe på flygelet.
Berthelsen begrunnet også hvorfor han mente Kirkelandet kirke burde ha et kirkeskip. I et intervju med lokalpressen viste han til Kristiansunds lange kystkultur og mente at denne historien gjorde det naturlig at et kirkeskip fikk plass i kirken.
Temaheftet setter samtidig Berthelsens modell inn i en langt eldre lokal tradisjon. En «kirkestol» – en regnskaps- og inventarfortegnelse – viser at den første kirken på Kirkelandet, på Fosna ladested, hadde et kirkeskip allerede tidlig på 1700-tallet. Denne kirken eksisterte fra 1709 til 1724, da den brant etter et lynnedslag. Det gamle kirkeskipet var ifølge fortegnelsen laget og gitt av monsieur Hoslager. Kirken hadde dessuten en gave fra en skipper fra Trondheim, monsieur Witman fra Bergen, og fra to personer fra Flensburg, omtalt som to danske sjøkapteiner.
Da Johan Berthelsens modell ble hengt opp i 2000, fikk Kirkelandet kirke dermed et kirkeskip igjen – i form av et 1600-talls skip eller sjørøverskip, som kunstneren selv sa.
I Kvernes nye kirke henger en helt annen fartøytype: en geitbåt.
Modellen kom til kirken i forbindelse med 100-årsjubileet i 1993. Båten er knyttet til Magnar Meek, og historien føres videre inn i det lokale miljøet rundt geitbåten og båtbyggingen på Nordmøre.
Det er kulturhistorisk viktig. Kirkeskiptradisjonen handler dermed ikke bare om store seilskip og orlogsfartøy. Den nordmørske arbeidsbåten har også fått plass under kirketaket.
På Kvernes finnes derfor to vidt forskjellige uttrykk for den maritime historien: krigsskipet etter Sjur Kjøl i stavkirken og geitbåten i den nyere kirken.
Temaheftet vier også Stangvik kirke betydelig oppmerksomhet. Kirkeskipet har fulgt kirkehistorien gjennom skiftende bygninger og restaureringer, og opplysningene er blant annet hentet fra Hans Hyldbakk og lokalt museumsmateriale.
Modellen har vært reparert og endret. Dermed er den ikke bare en framstilling av et fartøy, men også en gjenstand med sin egen særegne utvikling og historie.
Heftet viser nettopp hvor vanskelig det kan være å fastslå et kirkeskips opprinnelige utseende etter flere generasjoners reparasjoner. Det er et viktig kildekritisk poeng: Et gammelt kirkeskip trenger ikke være bevart uforandret.
At Stangvik har lange kirkelige tradisjoner, støttes også av annet kildemateriale. Kirkestedet er omtalt allerede i 1432, mens den nåværende kirken ble vigslet i 1897.
Kirkeskipene på Nordmøre er ingen ensartet samling. Nettopp derfor er de interessante.
Sjur Kjøls krigsskip peker mot 1700-tallet og den dansk-norske sjømilitære historien. «Byfogd Lindahl» på Grip representerer seilskipsfarten. Berthelsen-skipet i Kirkelandet kirke ble utformet med Kristiansunds sjøfartshistorie som bevisst referanse. Geitbåten på Kvernes representerer den lokale båtbyggertradisjonen.
Noen modeller har navn, bygger og historie. For andre er opplysningene fragmentariske. Muntlig tradisjon står flere steder side om side med skriftlig dokumentasjon.
Det er ikke en svakhet ved materialet, men det krever at opplysningene behandles forskjellig. Det som kan dokumenteres, framstilles som dokumentert. Det som bygger på tradisjon, framstilles som tradisjon.
Sett samlet blir kirkeskipene en sjøfartshistorisk samling uten et felles museum. De befinner seg fortsatt i kirkene og lokalsamfunnene de ble en del av. Der dokumenterer de forbindelsen mellom kirke, sjøfart, håndverk og lokalsamfunn gjennom flere hundre år.
På Nordmøre ligger sjøfartshistorien derfor ikke bare i havnene, bryggene, båtene og arkivene. Et viktig bindeledd mellom sjø og kirke henger fremdeles fra taket i flere kirker rundt på Mørekysten.
Opplysningene er i hovedsak hentet fra Norsk skipsfartshistorisk selskap Nordmøre sin kalender om kirkeskip.
De henger over kirkegjengerne på Kvernes, Tingvoll, Grip, Kirkelandet, Stangvik og flere andre steder. Noen er gamle krigsskip med kanoner. Andre forestiller handelsfartøy eller lokale båttyper. Enkelte kan knyttes til navngitte byggere og givere, mens historien til andre delvis bygger på muntlig tradisjon.
Felles for dem er sjøen.
På Nordmøre var forbindelsen mellom kirken og sjøen konkret. Folk kom sjøveien til gudstjeneste, fjordene var ferdselsårer, og fiske, handel og sjømannsliv ga arbeid og inntekt. Denne maritime historien finnes også inne i kirkene.
Temaheftet «Kirkeskip med tilknytning til Kristiansund og Nordmøre» ble utgitt av Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre. Arbeidet sprang ut av et ønske om å registrere kirkeskipene og samle opplysninger om dem. Heftet viser til 16 kirker på Nordmøre med kirkeskip, i tillegg til kirkeskip andre steder med tilknytning til Kristiansund og Nordmøre.
Betegnelsen kirkeskip brukes både om hovedrommet i en kirke og om skipsmodellen som henger i kirkerommet. Store norske leksikon viser til skipet som et gammelt kristent symbol, blant annet knyttet til Noas ark og fortellingen om Jesus som stiller stormen.
Temaheftet peker samtidig på at tradisjonen med skipsmodeller i kirkene kan føres tilbake til 1600-tallet, og at den særlig fikk utbredelse i områder med tilknytning til sjøfart. På Nordmøre fikk tradisjonen en lokal form. Kirkeskipene her forteller både om kristen symbolikk og om bestemte fartøy, fartøytyper og mennesker fra regionens egen maritime historie.
Blant de eldste kirkeskipene på Nordmøre står modellene som knyttes til Sjur Kjøl i en særstilling. Historien om ham binder sammen lokal båtbyggertradisjon, sjømannsliv og den dansk-norske sjøkrigen tidlig på 1700-tallet.
Sjur Kjøl bygde fire kirkeskip. To av dem er bevart, i Kvernes stavkirke og Tingvoll kirke. De to andre skal ha hengt i Bremsnes kirke og den gamle kirken på Kornstad. At én mann knyttes til fire kirkeskip i samme område, gjør Kjøl til en sentral person i den eldre kirkeskiptradisjonen på Nordmøre.
Kjøl kom fra Kjøl på Averøya. Senere skal han ha slått seg ned på gården Sjurvika, og han døde i 1752. Temaheftet knytter ham til sjømilitærtjeneste under Peter Wessel Tordenskjold. Ifølge den lokale tradisjonen var Kjøl en av Tordenskjolds matroser og skal ha deltatt i slaget ved Dynekilen i 1716.
Dynekilen var en av de mest kjente sjømilitære aksjonene under den store nordiske krig. Tordenskjolds styrke angrep den svenske transportflåten i Dynekilen nord for Strömstad. Angrepet rammet forsyningene til den svenske hæren under Karl XII og fikk betydning for det svenske felttoget mot Norge. At Kjøl faktisk deltok, bygger på overlevert tradisjon slik den gjengis i kildematerialet. Det er derfor ikke heltsikkert dokumentert. Videre kan begrepet «Tordenskjolds soldater» være et vidt og relativt begrep. Tordenskjold var en tid sjef for hele sjøforsvaret i Norge, med flere tusen mann under kommando. Allikevel blir tilknytningen til slaget i Dynekilden langt mer konkret og mer spesifikk.
Kirkeskipene gjør likevel forbindelsen til sjømilitær kultur interessant. Modellen i Kvernes stavkirke forestiller et stort krigsskip og er utstyrt med et betydelig antall kanoner. Det er ikke en modell av den lokale fiskebåten Kjøl ville ha kjent fra Averøya, men et orlogsfartøy fra den maritime verdenen tradisjonen plasserer ham i.
Vi har en detaljert historie rundt modellen på Kvernes. Skipet har gjennom tiden vært knyttet til fortellingene om Kjøls sjømilitære erfaringer, og modellen må derfor leses både som en fysisk gjenstand og som bærer av en lokal tradisjon. Det er ikke dokumentert at den er en nøyaktig modell av et bestemt fartøy Kjøl selv tjenestegjorde på. Det mest presise er å omtale detsom et krigsskip fra Tordenskjolds tid, laget av en mann som etter tradisjonen hadde bakgrunn fra denne sjøkrigen.
Skipet har to kanondekk, noe som peker på et linjeskip som skulle være en del av selve kampflåten som brukte å seile i slaglinje etterhverandre og bringe den maksimale ildkraften de hadde konsentrert mot fienden som kamptaktikk, hvor formålet var å krysse fiendens "T"-punkt, altså treffe fienden med hele bredsiden på det gunstigste tidspunktet.
Flere detaljer, som akterkastellet, lanternene og deler av riggen har trekk som er karakteristiske fra sent 1600-tall og tidlig 1700-tall. Modellen har detaljer med rikt utsmykkede utskjæringer. Noen av dem kunne identifisere skipet, slik som gallionsfiguren, men det er ingen direkte identifiserbare skip som kan knyttes til modellen.
Desverre har ikke restaureringen av modellen vært helt korrekt. Over baugsprydet henger det i riggen på modellen et råseil som henger løst uten noen som helst praktisk funksjon. Dette er svært sannsynlig en bovenblinde. Før klyverseilene overtok på 1700-tallet, brukte man firkantede råseil under og på baugsprydet for å hjelpe til med å styre skipets baug bort fra vinden.
Bovenblinde / Blinde er et firkantet råseil som hang på en rå under baugsprydet. Dette seilet var svært utsatt for bølger i røft hav og ble senere erstattet av trekantede seil over baugsprydet. Overblinden er et mindre, firkantet råseil plassert på en liten, loddrett stang (en overblindemast) helt ytterst på baugsprydet. Dette var veldig typisk for store 1600-talls gallioner (som f.eks. det svenske skipet Vasa).
Det andre bevarte Kjøl-skipet henger i Tingvoll kirke. Også dette har fått en historie som går utover selve modellbyggingen. Skipet ble lokalt forbundet med navnet «Sjur», og temaheftet gjengir den gamle formuleringen som kunne møte folk når de kom hjem fra kirken:
– Hva sa Sjur?
Spørsmålet ble satt i forbindelse med at skipet spådde været. Dermed hadde kirkeskipet fått en plass i lokal muntlig tradisjon, ikke bare som utsmykning i kirkerommet. For mennesker som var avhengige av sjøen, var været et praktisk spørsmål om ferdsel, fiske og sikkerhet. Årsaken til at skipet svinger i bestemte retninger er ikke selve skipet, men er sagt å være hamptauet skipet henger i som forandrer seg etter luftfuktigheten, litt som et enkelt barometer.
Historien om de to tapte modellene viser samtidig hvor mye som har gått tapt. Kirkeskipet i den gamle Kornstad kirke beskrives i kildematerialet som et skip med en forgylt stjerne akter. Det ble knyttet til «Nordstjernen» og krigshistorien rundt Tordenskjold. Da modellen i sin tid ble overlevert til kirken, skal begivenheten etter tradisjonen ha vært markert med spill og skudd.
Da den gamle kirken senere ble revet og inventaret solgt på auksjon, forsvant skipet ut av kirken. Den siste overleveringen om modellen er at den skal ha blitt sett liggende ved en bekk eller elv, fylt med sand. Modellen fra Bremsnes kirke er også gått tapt. Dermed er det Kvernes og Tingvoll som i dag har de to bevarte kirkeskipene som tilskrives Sjur Kjøl.
De fire skipene gjør Sjur Kjøl til noe mer enn et navn knyttet til én gammel skipsmodell. Gjennom ham møtes flere deler av Nordmøres historie: sjøfolkene som dro ut, den store nordiske krigen, håndverket hjemme på Averøya og tradisjonen med å gi skipsmodeller plass i kirkene. To av modellene er borte, mens de to andre fortsatt henger i kirkerommene på Kvernes og Tingvoll, omkring tre hundre år etter den tiden de knyttes til.
Kirkeskipet på Kornstad fikk en annen skjebne.
Kornstadskipet var et skip med forgylt stjerne akter, som skal ha vært laget av Sjur Kjøl. Skipet ble etter tradisjonen knyttet til «Nordstjernen» og den store nordiske krig. Overleveringen til kirken skal ha vært markert med både spill og skudd.
Da den gamle kirken ble revet, ble inventaret solgt på auksjon. Kirkeskipet ble kjøpt av en mann på den andre siden av fjorden. Senere skal det ha blitt sett liggende ved siden av en bekk eller elv, fullt av sand.
Det som i dag ville vært betraktet som en betydelig kulturhistorisk gjenstand, gikk dermed tapt.
Også i Grip stavkirke finnes to kirkeskip. Her blir forbindelsen mellom skipet og stedet særlig tydelig.
Grip var et samfunn der sjøen var arbeidsplass, transportåre og forbindelse til fastlandet. Mangelen på jordsmonn gjorde at det heller ikke kunne anlegges kirkegård på øya. Gravferdene måtte gå over åpent hav til kirkegården ved Bremsnes.
Det ene kirkeskipet er dokumentert som en modell av barken «Byfogd Lindahl» fra 1858. modellen er et votivskip.
De to skipene får en særlig betydning nettopp på Grip. De henger ikke i et kirkerom der sjøen bare er et symbol. De henger i kirken til et gammelt fiskevær som eksisterte på sjøens premisser.
Kirkeskipet i Kirkelandet kirke er et nyere innslag i en gammel tradisjon. Det fikk sin plass i kirken sommeren 2000 og henger nedenfor orgelgalleriet, rett over inngangsdørene til kirkerommet.
Modellen ble bygd av Johan Berthelsen (1942–2022) med utgangspunkt i noen svært gamle, store furuplanker fra en av bryggene på Eriksennesset på Nordlandet. Kirkeskipet minner om et fartøy fra 1600-tallet. Berthelsen uttalte selv at det også kunne se ut som et tidlig sjørøverskip.
Under arbeidet utsmykket Berthelsen skipet med skikkelser kjent fra Bibelen. For ham hadde modellen også en symbolsk betydning: Den skulle representere livets skip.
Veien fra verkstedet til kirkerommet begynte for alvor i forbindelse med en gudstjeneste i Kirkelandet kirke før jul i 1999. Der ble den framtidige gaven til kirken tema i en åpen samtale mellom Berthelsen og prost Sverre Jansen. Etter prosessen med å få kirkeskipet sentralt godkjent ble det hengt opp og markert under gudstjenesten 18. juni 2000.
Før det kom på plass i kirken, hadde kristiansunderne allerede fått anledning til å se modellen. Den ble vist som en del av Operafestuken 2000, da Club 76 hadde utstilling i Bystyresalen. Der var kirkeskipet plassert oppe på flygelet.
Berthelsen begrunnet også hvorfor han mente Kirkelandet kirke burde ha et kirkeskip. I et intervju med lokalpressen viste han til Kristiansunds lange kystkultur og mente at denne historien gjorde det naturlig at et kirkeskip fikk plass i kirken.
Temaheftet setter samtidig Berthelsens modell inn i en langt eldre lokal tradisjon. En «kirkestol» – en regnskaps- og inventarfortegnelse – viser at den første kirken på Kirkelandet, på Fosna ladested, hadde et kirkeskip allerede tidlig på 1700-tallet. Denne kirken eksisterte fra 1709 til 1724, da den brant etter et lynnedslag. Det gamle kirkeskipet var ifølge fortegnelsen laget og gitt av monsieur Hoslager. Kirken hadde dessuten en gave fra en skipper fra Trondheim, monsieur Witman fra Bergen, og fra to personer fra Flensburg, omtalt som to danske sjøkapteiner.
Da Johan Berthelsens modell ble hengt opp i 2000, fikk Kirkelandet kirke dermed et kirkeskip igjen – i form av et 1600-talls skip eller sjørøverskip, som kunstneren selv sa.
I Kvernes nye kirke henger en helt annen fartøytype: en geitbåt.
Modellen kom til kirken i forbindelse med 100-årsjubileet i 1993. Båten er knyttet til Magnar Meek, og historien føres videre inn i det lokale miljøet rundt geitbåten og båtbyggingen på Nordmøre.
Det er kulturhistorisk viktig. Kirkeskiptradisjonen handler dermed ikke bare om store seilskip og orlogsfartøy. Den nordmørske arbeidsbåten har også fått plass under kirketaket.
På Kvernes finnes derfor to vidt forskjellige uttrykk for den maritime historien: krigsskipet etter Sjur Kjøl i stavkirken og geitbåten i den nyere kirken.
Temaheftet vier også Stangvik kirke betydelig oppmerksomhet. Kirkeskipet har fulgt kirkehistorien gjennom skiftende bygninger og restaureringer, og opplysningene er blant annet hentet fra Hans Hyldbakk og lokalt museumsmateriale.
Modellen har vært reparert og endret. Dermed er den ikke bare en framstilling av et fartøy, men også en gjenstand med sin egen særegne utvikling og historie.
Heftet viser nettopp hvor vanskelig det kan være å fastslå et kirkeskips opprinnelige utseende etter flere generasjoners reparasjoner. Det er et viktig kildekritisk poeng: Et gammelt kirkeskip trenger ikke være bevart uforandret.
At Stangvik har lange kirkelige tradisjoner, støttes også av annet kildemateriale. Kirkestedet er omtalt allerede i 1432, mens den nåværende kirken ble vigslet i 1897.
Kirkeskipene på Nordmøre er ingen ensartet samling. Nettopp derfor er de interessante.
Sjur Kjøls krigsskip peker mot 1700-tallet og den dansk-norske sjømilitære historien. «Byfogd Lindahl» på Grip representerer seilskipsfarten. Berthelsen-skipet i Kirkelandet kirke ble utformet med Kristiansunds sjøfartshistorie som bevisst referanse. Geitbåten på Kvernes representerer den lokale båtbyggertradisjonen.
Noen modeller har navn, bygger og historie. For andre er opplysningene fragmentariske. Muntlig tradisjon står flere steder side om side med skriftlig dokumentasjon.
Det er ikke en svakhet ved materialet, men det krever at opplysningene behandles forskjellig. Det som kan dokumenteres, framstilles som dokumentert. Det som bygger på tradisjon, framstilles som tradisjon.
Sett samlet blir kirkeskipene en sjøfartshistorisk samling uten et felles museum. De befinner seg fortsatt i kirkene og lokalsamfunnene de ble en del av. Der dokumenterer de forbindelsen mellom kirke, sjøfart, håndverk og lokalsamfunn gjennom flere hundre år.
På Nordmøre ligger sjøfartshistorien derfor ikke bare i havnene, bryggene, båtene og arkivene. Et viktig bindeledd mellom sjø og kirke henger fremdeles fra taket i flere kirker rundt på Mørekysten.
Opplysningene er i hovedsak hentet fra Norsk skipsfartshistorisk selskap Nordmøre sin kalender om kirkeskip.
En nesten ti meter lang småbåt fra det berømte Gokstadfunnet i Vestfold skal lånes ut til Moesgaard Museum utenfor Århus i Danmark. Riksantikvaren har gitt tillatelse til at den over tusen år gamle båten kan føres ut av Norge. Utlånet kan vare i opptil ti år, men norske myndigheter understreker at den sjeldne kulturskatten skal tilbake.
Møre og Romsdal har et betydelig antall registrerte steinalderboplasser, men funnene er ujevnt fordelt. Skyldes det hvor menneskene faktisk levde, eller hvor arkeologene har lett? Dette var et av hovedspørsmålene da Kristoffer Dahle og Carl Fredrik Vemmestad fra Møre og Romsdal fylkeskommune presenterte utfordringer og nye satsingsområder under årets AMR-konferanse i Kristiansund. Et nytt faglig program for steinalderen er under utvikling.
Laget av ScaleFlow.
