Det finnes kunstnerskap som strekker seg langt utover det lokale utgangspunktet de springer ut fra. Det er kaskje ikke heller alttid det er hjemstedet som best forstår betydningen av arbeidet best når årene har gått, siden man er bedre kjent utenfor byens og landets grenser. Det ønsket Ramsailt å rette på. Da den aller første hedersprisen ble delt ut i Kulturfabrikken i Kristiansund, falt valget på en musiker ingen vil bestride fortjener en slik anerkjennelse: Kjetil Bjerkestrand. Se video og bilder.
.jpg)
Kjetil Bjerkestrand, Britt D' Angelo og Kjell Neergaard under utdelingen av prisen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementSom komponist, arrangør, produsent og musiker har han gjennom flere tiår vært en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Han har samarbeidet med noen av verdens største artister, skrevet filmmusikk, orkesterverk og kirkemusikk, programmert lyder for internasjonale utgivelser og bidratt til produksjoner som har nådd langt utenfor Norges grenser.
Samtidig er han fortsatt kristiansunder.
Ramsailt ønsker med prisen å etablere en tradisjon der musikere som har satt Kristiansund på kartet gjennom sitt kunstneriske arbeid blir hedret. Den første mottakeren ble derfor også et symbolsk valg.
– Jeg føler veldig takknemlighet, og jeg ble veldig rørt og beæret, sa Bjerkestrand da han mottok prisen. – I første del av karrieren gjorde jeg egentlig alt for ikke å bli kjent. Men etter hvert savnet jeg av og til å få den anerkjennelsen. Så jeg ble veldig glad for dette, og stolt av at jeg var den første som fikk prisen.
.jpg)
Hyllestkonserten ble langt mer enn en prisutdeling.
Gjennom kvelden møtte publikum musikere fra flere generasjoner, fra kulturskoleelever til etablerte utøvere. Elever fra Kristiansund kulturskole, musikklinja og Ungdomsstorbandet deltok side om side med profesjonelle musikere.
Blant de yngste utøverne var Andres Hansnes Foss og Anna Solbjør, som fremførte blant annet «Skylark». Begge kommer fra Kristiansund kulturskole og representerte den nye generasjonen musikere som nå vokser fram i byen.
Senere i programmet deltok også profilerte unge musikere som Ole Andreas Silseth og Hedda Hansen Berg, mens klarinettistenog nylige stipendvinner Johannes Tylden medvirket i framføringen av «Bittersweet».
At nettopp de unge fikk en sentral plass i konserten, var ingen tilfeldighet.
Samtalen mellom Alf Ekholm og Kjetil Bjerkestrand utviklet seg til en refleksjon over hva som får unge kunstnere til å fortsette. Ekholm spurte hvorfor slike priser og markeringer er viktige for musikere som står i starten av karrieren.
Bjerkestrand svarte at kunst og musikk skiller seg fra mange andre felt fordi utviklingen ikke alltid kan måles.
– Med kunst og musikk er du alltid usikker. Den ene dagen tror du at du er god. Den neste dagen tror du at du er elendig. Derfor betyr anerkjennelse utrolig mye, særlig når man er ung.
Samtalen dreide seg videre inn på hvilke rammer som må være på plass for at unge mennesker skal kunne utvikle seg.
Fra scenen ble det pekt på betydningen av Kulturfabrikken som arena, og hvordan både kulturskolen, musikklinja og andre miljøer gjennom mange år har gitt unge musikere muligheten til å stå foran et publikum.
Poenget handlet ikke bare om å utdanne framtidige profesjonelle musikere.
Gjennom samspill lærer unge mennesker samarbeid, ansvar og evnen til å lytte til andre. Ferdigheter som har verdi langt utenfor musikklivet.
Bjerkestrand understreket samtidig sin respekt for arbeidet som gjøres i kulturskolen.
– Det er et fantastisk arbeid. Dere oppretter denne prisen, og dere gir unge musikere muligheter. Det synes jeg er fantastisk.
.jpg)
Gjennom kvelden fortalte Bjerkestrand også om noen av møtene som har preget karrieren.
Ekholm begynte med å spørre om samarbeidet med Ray Charles, et navn som fremdeles vekker respekt langt utenfor jazzens verden.
Bjerkestrand fortalte hvordan et tilfeldig møte med en engelsk tekniker førte til at han på kort varsel fikk arrangere musikk for en innspilling med Ray Charles og jazzsangeren Dee Dee Bridgewater i Paris.
Da han ankom studioet, var nervene til stede.
– Jeg hadde hørt historiene om at hvis Ray Charles ikke likte musikken, kunne han stoppe hele opptaket. Jeg stod bakerst i kontrollrommet og håpet bare at arrangementet skulle fungere.
Charles lyttet gjennom arrangementet flere ganger før han spurte hvem som hadde skrevet det.
– Han sa at han likte at det var annerledes. Han sa at det hørtes nordisk ut. Deretter satte vi oss ved pianoet sammen. Det er et minne jeg aldri kommer til å glemme.
Samtalen fortsatte med historier om samarbeidet med Keith Emerson, en av Bjerkestrands ungdomshelter.
Gjennom flere år arbeidet han med orkesterarrangementer for Emerson, et samarbeid som utviklet seg til et vennskap.
– Han ble mer enn en legende. Han ble en venn. Derfor opplevdes det også tungt da han gikk bort.
.jpg)
Et av kveldens mest interessante øyeblikk kom da samtalen dreide inn på Bjerkestrands eget kunstnerskap.
Kjetil Bjerkestrand og Alf Ekholm i samtale. foto: Erik Aukan / Applausen
Ekholm spurte hvorfor han først de senere årene har begynt å gi ut mer av sin egen musikk.
Svaret kom overraskende på flere.
– Jeg hadde ikke funnet min musikalske stemme. Jeg var vant til å skrive korte temaer til film, introduksjoner og arrangementer for andre. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle skrive musikk som skulle bære seg selv over tid.
Gjennom sykdom og refleksjon begynte han å fordype seg i den franske komponisten Olivier Messiaen og hans harmoniske systemer.
Der fant han noe han lenge hadde savnet.
– Jeg trengte motstand i musikken. Tidligere syntes jeg alt bare fløt av gårde. Da jeg oppdaget Messiaens skalaer, fant jeg en nøkkel som åpnet noe for meg.
Resultatet er at han i dag opplever seg som mer skapende enn noen gang.
– Jeg har nettopp funnet min musikalske stemme. Derfor har jeg det travelt nå. Det er mye musikk som ikke er skrevet ennå.
.jpg)
Konserten inneholdt også flere musikalske glimt fra Bjerkestrands arbeid som arrangør.
Et av de mest underholdende innslagene kom da publikum fikk høre en jazzinspirert versjon av «I Dovregubbens hall», inspirert av Bjerkestrands egen bearbeidelse av Griegs musikk.
Etterpå fremførte Sandro den mer tradisjonelle versjonen publikum kjenner fra før, til begeistring fra publikum.
Kontrasten mellom de to framføringene illustrerte mye av det som kjennetegner Bjerkestrands arbeid: respekt for tradisjonen kombinert med vilje til å utfordre den.
Det er nettopp dette som gjør musikken hans spennende å utforske. Spesielt i klassiske verk kan forskjellige fremføringer gjerne høres like ut. Når Dovregubbens hall gjenoppfinnes i en moderne form, men også med tradisjonelle elementer intakt, blir det en frisk gjenfødelse av et verks originale DNA som peker fremover.
Mot slutten av konserten ble stemningen mer alvorsfull. Publikum fikk se en videohilsen fra Bjerkestrands mor, spilt inn kort tid før hun døde 3. mai. Hun fortalte om hvordan sønnen som barn ble sittende hjemme etter å ha brukket beinet, og hvordan han i denne perioden begynte å utforske pianoet.
– Da fikk han lyst til å spille. Og siden fikk han lov til å spille orgel i kirka med Leidulf Grimsmo. Da bestemte han seg for at han skulle drive med musikk.
Avslutningsvis kom ordene som gjorde sterkt inntrykk på salen.
– Jeg vil gratulere deg med musikkprisen. Den fortjener du. Du er veldig flink. Og mamma er stolt av deg.
Etter videohilsenen gikk Bjerkestrand og bandet HEKS på scenen for siste gang denne kvelden.
Gruppen bestod av:
Helge Norbakken – perkusjon
Eivind Aarset – gitar
Sara Övinge – fiolin
Kjetil Bjerkestrand – tangenter
Mot slutten fremførte de verket «Mamma», skrevet etter morens bortgang.
Bjerkestrand fortalte at han komponerte to musikkstykker til begravelsen hennes: et pianostykke og en prosesjonsmarsj. Senere vokste materialet videre til komposisjonen som nå bærer den enkle tittelen «Mamma».
– Min mor var litt smågal. Hun lærte meg galskap, og hun lærte meg kreativitet, fortalte han før framføringen.
Musikken avsluttet en kveld som handlet om mer enn en pris.
Selve prisutdelingen ble fulgt av en avduking som Ramsailt håper skal bli starten på en ny tradisjon i Kristiansund.
I tillegg til hedersprisen presenterte arrangørene den første steinen i det som skal bli en serie markeringer av kulturpersonligheter som har satt spor etter seg i byen. På steinen er Bjerkestrands portrett og navn inngravert, i tillegg til noter som blir den musikalske signaturen hans. Planen er at den skal få sin plass utenfor Kulturfabrikken.
.jpg)
Tidligere på kvelden hadde Ramsailt forklart symbolikken bak prisen. Selve utmerkelsen består av stein og sølv, materialer som skulle representere både det solide og varige i et kunstnerskap.
– Vi har valgt stein fordi den er ekte og urokkelig, akkurat som innsatsen til årets vinner, het det i begrunnelsen.
Videre ble steinen knyttet til Kristiansunds historie og til den utholdenheten som kreves for å skape noe av varig verdi.
– Stein representerer det værbitte, solide og ekte. Den står for klippebergene, grunnfjellet i byen vår, og for den utholdenheten som kreves for å skape noe som er fint og varig.
Hege Holten sier til Applausen at valget av stein med en røff finish og et mer ruglete uttrykk var et bevisst valg. Steinen skal ikke være en kopi av Hollywood stjernene, men skal særegent for Kristiansund og Nordmøre, litt røft, ruglete i kantene og værbestandig. Tanken er at steinene skal stå i umiddelbar nærhet med skiltet til Ove Borøchsteins plass.
Da avdukingen fant sted, understreket arrangørene at Bjerkestrands stein skulle bli den første i en forhåpentlig lang rekke.
– Vi fortsetter med å hedre dem som har satt Kristiansund på kartet gjennom sin kunst. Dette er den første steinen i vårt kvarter, sa konferansieren før steinen ble vist fram for publikum.
Slik ble kvelden en feiring av Kjetil Bjerkestrands kunstnerskap, men det markerte også starten på et nytt minnesmerke over kunstnere som har bidratt til å forme Kristiansunds kulturelle identitet.
Som komponist, arrangør, produsent og musiker har han gjennom flere tiår vært en sentral skikkelse i norsk musikkliv. Han har samarbeidet med noen av verdens største artister, skrevet filmmusikk, orkesterverk og kirkemusikk, programmert lyder for internasjonale utgivelser og bidratt til produksjoner som har nådd langt utenfor Norges grenser.
Samtidig er han fortsatt kristiansunder.
Ramsailt ønsker med prisen å etablere en tradisjon der musikere som har satt Kristiansund på kartet gjennom sitt kunstneriske arbeid blir hedret. Den første mottakeren ble derfor også et symbolsk valg.
– Jeg føler veldig takknemlighet, og jeg ble veldig rørt og beæret, sa Bjerkestrand da han mottok prisen. – I første del av karrieren gjorde jeg egentlig alt for ikke å bli kjent. Men etter hvert savnet jeg av og til å få den anerkjennelsen. Så jeg ble veldig glad for dette, og stolt av at jeg var den første som fikk prisen.
Hyllestkonserten ble langt mer enn en prisutdeling.
Gjennom kvelden møtte publikum musikere fra flere generasjoner, fra kulturskoleelever til etablerte utøvere. Elever fra Kristiansund kulturskole, musikklinja og Ungdomsstorbandet deltok side om side med profesjonelle musikere.
Blant de yngste utøverne var Andres Hansnes Foss og Anna Solbjør, som fremførte blant annet «Skylark». Begge kommer fra Kristiansund kulturskole og representerte den nye generasjonen musikere som nå vokser fram i byen.
Senere i programmet deltok også profilerte unge musikere som Ole Andreas Silseth og Hedda Hansen Berg, mens klarinettistenog nylige stipendvinner Johannes Tylden medvirket i framføringen av «Bittersweet».
At nettopp de unge fikk en sentral plass i konserten, var ingen tilfeldighet.
Samtalen mellom Alf Ekholm og Kjetil Bjerkestrand utviklet seg til en refleksjon over hva som får unge kunstnere til å fortsette. Ekholm spurte hvorfor slike priser og markeringer er viktige for musikere som står i starten av karrieren.
Bjerkestrand svarte at kunst og musikk skiller seg fra mange andre felt fordi utviklingen ikke alltid kan måles.
– Med kunst og musikk er du alltid usikker. Den ene dagen tror du at du er god. Den neste dagen tror du at du er elendig. Derfor betyr anerkjennelse utrolig mye, særlig når man er ung.
Samtalen dreide seg videre inn på hvilke rammer som må være på plass for at unge mennesker skal kunne utvikle seg.
Fra scenen ble det pekt på betydningen av Kulturfabrikken som arena, og hvordan både kulturskolen, musikklinja og andre miljøer gjennom mange år har gitt unge musikere muligheten til å stå foran et publikum.
Poenget handlet ikke bare om å utdanne framtidige profesjonelle musikere.
Gjennom samspill lærer unge mennesker samarbeid, ansvar og evnen til å lytte til andre. Ferdigheter som har verdi langt utenfor musikklivet.
Bjerkestrand understreket samtidig sin respekt for arbeidet som gjøres i kulturskolen.
– Det er et fantastisk arbeid. Dere oppretter denne prisen, og dere gir unge musikere muligheter. Det synes jeg er fantastisk.
Gjennom kvelden fortalte Bjerkestrand også om noen av møtene som har preget karrieren.
Ekholm begynte med å spørre om samarbeidet med Ray Charles, et navn som fremdeles vekker respekt langt utenfor jazzens verden.
Bjerkestrand fortalte hvordan et tilfeldig møte med en engelsk tekniker førte til at han på kort varsel fikk arrangere musikk for en innspilling med Ray Charles og jazzsangeren Dee Dee Bridgewater i Paris.
Da han ankom studioet, var nervene til stede.
– Jeg hadde hørt historiene om at hvis Ray Charles ikke likte musikken, kunne han stoppe hele opptaket. Jeg stod bakerst i kontrollrommet og håpet bare at arrangementet skulle fungere.
Charles lyttet gjennom arrangementet flere ganger før han spurte hvem som hadde skrevet det.
– Han sa at han likte at det var annerledes. Han sa at det hørtes nordisk ut. Deretter satte vi oss ved pianoet sammen. Det er et minne jeg aldri kommer til å glemme.
Samtalen fortsatte med historier om samarbeidet med Keith Emerson, en av Bjerkestrands ungdomshelter.
Gjennom flere år arbeidet han med orkesterarrangementer for Emerson, et samarbeid som utviklet seg til et vennskap.
– Han ble mer enn en legende. Han ble en venn. Derfor opplevdes det også tungt da han gikk bort.
Et av kveldens mest interessante øyeblikk kom da samtalen dreide inn på Bjerkestrands eget kunstnerskap.
Kjetil Bjerkestrand og Alf Ekholm i samtale. foto: Erik Aukan / Applausen
Ekholm spurte hvorfor han først de senere årene har begynt å gi ut mer av sin egen musikk.
Svaret kom overraskende på flere.
– Jeg hadde ikke funnet min musikalske stemme. Jeg var vant til å skrive korte temaer til film, introduksjoner og arrangementer for andre. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle skrive musikk som skulle bære seg selv over tid.
Gjennom sykdom og refleksjon begynte han å fordype seg i den franske komponisten Olivier Messiaen og hans harmoniske systemer.
Der fant han noe han lenge hadde savnet.
– Jeg trengte motstand i musikken. Tidligere syntes jeg alt bare fløt av gårde. Da jeg oppdaget Messiaens skalaer, fant jeg en nøkkel som åpnet noe for meg.
Resultatet er at han i dag opplever seg som mer skapende enn noen gang.
– Jeg har nettopp funnet min musikalske stemme. Derfor har jeg det travelt nå. Det er mye musikk som ikke er skrevet ennå.
Konserten inneholdt også flere musikalske glimt fra Bjerkestrands arbeid som arrangør.
Et av de mest underholdende innslagene kom da publikum fikk høre en jazzinspirert versjon av «I Dovregubbens hall», inspirert av Bjerkestrands egen bearbeidelse av Griegs musikk.
Etterpå fremførte Sandro den mer tradisjonelle versjonen publikum kjenner fra før, til begeistring fra publikum.
Kontrasten mellom de to framføringene illustrerte mye av det som kjennetegner Bjerkestrands arbeid: respekt for tradisjonen kombinert med vilje til å utfordre den.
Det er nettopp dette som gjør musikken hans spennende å utforske. Spesielt i klassiske verk kan forskjellige fremføringer gjerne høres like ut. Når Dovregubbens hall gjenoppfinnes i en moderne form, men også med tradisjonelle elementer intakt, blir det en frisk gjenfødelse av et verks originale DNA som peker fremover.
Mot slutten av konserten ble stemningen mer alvorsfull. Publikum fikk se en videohilsen fra Bjerkestrands mor, spilt inn kort tid før hun døde 3. mai. Hun fortalte om hvordan sønnen som barn ble sittende hjemme etter å ha brukket beinet, og hvordan han i denne perioden begynte å utforske pianoet.
– Da fikk han lyst til å spille. Og siden fikk han lov til å spille orgel i kirka med Leidulf Grimsmo. Da bestemte han seg for at han skulle drive med musikk.
Avslutningsvis kom ordene som gjorde sterkt inntrykk på salen.
– Jeg vil gratulere deg med musikkprisen. Den fortjener du. Du er veldig flink. Og mamma er stolt av deg.
Etter videohilsenen gikk Bjerkestrand og bandet HEKS på scenen for siste gang denne kvelden.
Gruppen bestod av:
Helge Norbakken – perkusjon
Eivind Aarset – gitar
Sara Övinge – fiolin
Kjetil Bjerkestrand – tangenter
Mot slutten fremførte de verket «Mamma», skrevet etter morens bortgang.
Bjerkestrand fortalte at han komponerte to musikkstykker til begravelsen hennes: et pianostykke og en prosesjonsmarsj. Senere vokste materialet videre til komposisjonen som nå bærer den enkle tittelen «Mamma».
– Min mor var litt smågal. Hun lærte meg galskap, og hun lærte meg kreativitet, fortalte han før framføringen.
Musikken avsluttet en kveld som handlet om mer enn en pris.
Selve prisutdelingen ble fulgt av en avduking som Ramsailt håper skal bli starten på en ny tradisjon i Kristiansund.
I tillegg til hedersprisen presenterte arrangørene den første steinen i det som skal bli en serie markeringer av kulturpersonligheter som har satt spor etter seg i byen. På steinen er Bjerkestrands portrett og navn inngravert, i tillegg til noter som blir den musikalske signaturen hans. Planen er at den skal få sin plass utenfor Kulturfabrikken.
Tidligere på kvelden hadde Ramsailt forklart symbolikken bak prisen. Selve utmerkelsen består av stein og sølv, materialer som skulle representere både det solide og varige i et kunstnerskap.
– Vi har valgt stein fordi den er ekte og urokkelig, akkurat som innsatsen til årets vinner, het det i begrunnelsen.
Videre ble steinen knyttet til Kristiansunds historie og til den utholdenheten som kreves for å skape noe av varig verdi.
– Stein representerer det værbitte, solide og ekte. Den står for klippebergene, grunnfjellet i byen vår, og for den utholdenheten som kreves for å skape noe som er fint og varig.
Hege Holten sier til Applausen at valget av stein med en røff finish og et mer ruglete uttrykk var et bevisst valg. Steinen skal ikke være en kopi av Hollywood stjernene, men skal særegent for Kristiansund og Nordmøre, litt røft, ruglete i kantene og værbestandig. Tanken er at steinene skal stå i umiddelbar nærhet med skiltet til Ove Borøchsteins plass.
Da avdukingen fant sted, understreket arrangørene at Bjerkestrands stein skulle bli den første i en forhåpentlig lang rekke.
– Vi fortsetter med å hedre dem som har satt Kristiansund på kartet gjennom sin kunst. Dette er den første steinen i vårt kvarter, sa konferansieren før steinen ble vist fram for publikum.
Slik ble kvelden en feiring av Kjetil Bjerkestrands kunstnerskap, men det markerte også starten på et nytt minnesmerke over kunstnere som har bidratt til å forme Kristiansunds kulturelle identitet.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
