Gjennom flere tiår har Bjerkestrand beveget seg mellom klassisk musikk, jazz, populærmusikk, kirkemusikk, teater og film. Kanskje er det nettopp derfor han er skeptisk til forsøk på å plassere musikk i tydelige båser.

– Er det fortsatt mulig å snakke om sjangre i dagens musikkliv?

Bjerkestrand beskriver sjangerblanding som en naturlig del av samtiden. I eget arbeid kombinerer han gjerne rytmiske virkemidler fra pop og rock med harmoniske trekk fra den klassiske tradisjonen. Men samtidig mener han noe har gått tapt på veien.

Da Applausen spør hva han savner i mye av dagens populærmusikk, peker han på harmonikken.

Han opplever at mange produsenter arbeider intuitivt med akkorder og klanger, uten nødvendigvis å kjenne de musikalske sammenhengene de springer ut av. Resultatet kan bli musikk som fungerer i øyeblikket, men som mangler dybde. Samtidig understreker han at musikk aldri har vært mer tilgjengelig enn i dag.

– Før hadde alle band en gitarist, en bassist og en trommeslager. Da måtte du kunne spille litt, i hvert fall.

Han stopper opp et øyeblikk før han fortsetter.

– I dag trenger du egentlig ikke kunne det. Du kan sitte hjemme og lage pilotmusikk.

For Bjerkestrand er ikke dette nødvendigvis negativt. Men det forandrer måten musikere lærer håndverket på.

– Hva skjer med håndverket?

Samtalen glir videre over på læring, øving og betydningen av langsiktig arbeid. Bjerkestrand mener samfunnet i økende grad dyrker forestillingen om raske resultater.

– Idrettsfolk må trene mye for å bli gode. Du kan ikke bare bestemme deg for at du vil bli med i OL. Du må begynne å trene.

Han trekker parallellen videre til musikklivet.

– Du må øve. Du kommer ikke til et toppnivå før etter noen år.

For ham er dette et grunnleggende premiss, enten man ønsker å bli konsertpianist, jazzmusiker eller toppidrettsutøver.

Talent kan åpne en dør, men arbeidet må fortsatt gjøres.

– Kan improvisasjon læres?

Mange forbinder improvisasjon med noe intuitivt og medfødt.

Bjerkestrand ser annerledes på det. Improvisasjon kan læres, mener han, men det krever både teknisk trygghet og evnen til å slippe kontrollen. Man må kjenne håndverket godt nok til å kunne glemme det i øyeblikket.

I samspill med andre blir lytting like viktig som det man selv spiller. Improvisasjon handler ikke bare om å uttrykke seg, men om å bygge noe sammen.

– Hva skjer når AI blir komponist?

Ingen samtale om kunst i 2025 kommer utenom kunstig intelligens.

Bjerkestrand møter teknologien med nysgjerrighet snarere enn frykt. Han forteller at han allerede har brukt AI som arbeidsverktøy, blant annet til å isolere vokalspor og som hjelp til å utvikle harmoniske idéer, før de utvikles og rafineres videre.

– AI må vi forholde oss til.

Likevel mener han det finnes en grense for hva teknologien kan erstatte.

– Det kan aldri KI komme ordentlig nær, det originale.

Han frykter ikke først og fremst teknologien, men hvordan teknologi kan brukes dersom effektivitet og kostnadsbesparelser blir viktigere enn kunstneriske ambisjoner.
Særlig innen filmmusikk ser han en fare for at uttrykkene blir stadig mer strømlinjeformede.

– Hvor ble det av kantene?

Dette leder samtalen over på filmmusikken.

Bjerkestrand trekker fram komponister som Bernard Herrmann, kjent for sitt samarbeid med Alfred Hitchcock, som eksempler på kunstnere som våget å utfordre publikum. Musikken kunne være ubehagelig. Urolig. Uforutsigbar.

Nettopp derfor fungerte den.

– Vi må tørre å komme tilbake til filmmusikk som stikker litt igjen.

Han mener publikum i dag i større grad omgis av uttrykk som er designet for å gli lett forbi. Dermed mister vi også noe av evnen til å møte kunst som skaper motstand.

– Det var nesten litt ubehagelig. Vi må vende øret til det igjen.

– Hva skal kunsten egentlig gjøre?

På et tidspunkt nærmer samtalen seg det grunnleggende spørsmålet.

– Hva er kunstens oppgave?

Bjerkestrand vender tilbake til et prinsipp som har fulgt ham gjennom hele karrieren.

Kunsten skal berøre.

Den skal glede.

Den skal utfordre.

Den skal provosere.

Men den skal aldri være likegyldig.

Han etterlyser flere kunstnere som våger å bruke stemmen sin, også når det innebærer risiko. Kunstens oppgave er ikke først og fremst å levere svar.
Den skal stille spørsmål. Han viser til tanker hos Søren Kierkegaard, og argumenterer for at kunsten ofte er mest interessant når den åpner rom for refleksjon framfor å konkludere.

– Har vi blitt for redde for å si fra?

Samtalen beveger seg videre mot ytringsfrihet og samfunnsansvar.

Bjerkestrand mener kunstnere har et særlig ansvar for å utfordre etablerte sannheter og delta i samfunnsdebatten.

Ikke fordi kunsten nødvendigvis skal være politisk, men fordi kunstnere ofte ser samfunnet fra andre vinkler enn politikere, byråkrater og næringslivsledere.

Han etterlyser mer mot.

Flere stemmer som tør å stå i uenigheten.

Flere kunstnere som er villige til å risikere noe.

– Lever vi i en hurtigmat-kultur?

Mot slutten av samtalen vender Bjerkestrand tilbake til et tema som opptar ham sterkt: tempoet. Han mener stadig mer av offentligheten preges av krav om umiddelbar respons og raske inntrykk.

– Vi er vant til at ting skal skje med én gang. Vi er ikke vant til at det finnes ting som tar litt tid.

Han bruker radio og fjernsyn som eksempel. Etter hans syn får publikum stadig sjeldnere anledning til å fordøye det de nettopp har hørt.

– Når du har hørt et klassisk stykke eller et jazzstykke, skulle du fått lov til å puste litt. To–tre sekunder kan da ikke skade.

I stedet opplever han at stillheten redigeres bort.

– Alle pustene blir klippet bort. Bare legg merke til det. Du blir sliten av det. Du blir stresset av det.

For ham handler dette om noe større enn lydproduksjon. Det handler om hvordan mennesker tar inn verden.

– Har vi gjort musikken for perfekt?

Det siste temaet i samtalen er perfeksjon. Bjerkestrand mener moderne teknologi har gjort det mulig å polere musikken til det nærmest feilfrie.
Men samtidig har noe av menneskeligheten forsvunnet: – Feilspilling har blitt et litt glemt musikalsk uttrykk.

Han savner flere av kantene, flere av overraskelsene og flere av sporene etter mennesket bak musikken.

– Det er ingen feil, ingen kanter, ingenting. Det er liksom bare helt perfekt. Det er litt synd.

Kunst skapes ikke av perfeksjon alene. Den skapes av erfaring, arbeid, nysgjerrighet, mot og personlighet.
Derfor tror han heller ikke at kunstig intelligens kan erstatte det viktigste.

Det menneskelige.

Det uforutsigbare.

Det originale.

‍