Ved Geitbåtmuseet utdanner Nordmørsmusea tradisjonsbåtbyggere i håndverk som kan spores tilbake til vikingtid og middelalder. Samtidig står det for tiden en nybygd geitbåt klar med hus akterut, tverr hekk og elektrisk motor.

Spørsmålet som preget foredraget var enkelt:

Hvordan kan det være relevant å bygge båter etter tusen år gamle metoder i dag?

Gjennom foredraget vendte Aage Arnold Hauge stadig tilbake til det samme dilemmaet. De historiske geitbåtene ble utviklet for fiske, frakt og daglig arbeid langs kysten. Den var like vanlig å bruke som det å bruke bil i dag. Dagens brukere har andre behov. Skal tradisjonen overleve, må båtene fortsatt være nyttige.

– Alle båtene vi har i utstillingen på Geitbåtmuseet er bygd med et formål. Om det er fiske, frakt eller noe annet, så er de laget for en bestemt bruk. Det er jo ikke nødvendigvis den bruken folk har i dag, sier Hauge. – Det er nok ytterst få som skal bruke geitbåt til Lofotfiske i dag.

Han beskriver arbeidet med å finne ut hvordan tradisjonelle båter kan tilpasses nye brukere uten at håndverket og kunnskapen går tapt.

– Vi driver og spekulerer på hvordan vi skal bygge båtene i dag, slik at de passer best mulig til den kunden vi har nå.

Foredraget glir inn i selve kjernen i dagligliv og kystkultur langs kysten.

Båten som formet Nordmørskysten

Geitbåten har vært brukt fra Nordmøre og ned til Romsdal, med lokale variasjoner underveis.

– Det er båten som ble brukt på Nordmøre og helt ned til Moldefjorden, og oppover til Aure, forteller Hauge.

Han beskriver blant annet auregjeldingen, som er lengre og smalere og har et symmetrisk råsegl, og romsdalingen, som er rundere og mer dryg i sjøen.

Båttypen fantes i et bredt spekter av størrelser.

– Båtene eksisterte i størrelser opp mot 60 fot. Store fraktebåter og torskebåter. Ingen av dem finnes i dag, så de kjenner vi bare gjennom skriftlige kilder og delvis fotografier.

Ved museet arbeides det nå med å gjenskape større fartøytyper. I fjor ble en båt på 42 fot bygget, med sju rom og opprinnelig sju årepar.

– Vi droppet to årer. Vi har aldri nok folk til å ro sju årepar.

Båten ble bygget som et forsøk på å rekonstruere den største typen geitbåt man vet har eksistert.

– I prinsippet er det en fiskerbåt. Vi er ikke sikre på om den historisk hadde løftingshus bakpå, men det er veldig kjekt når den skal brukes som turbåt.

Det er nettopp dette som kan gjøre geitbåten mer aktuell. I dag bruker folk båtene annerledes. Blant annet ligger båtene lengre ute på sjøen, gjerne gjennom hele sommeren. Det er til fritidsbruk båtene vil bli mest brukt. Dette gjør at type materialer som brukes må justeres eller endres på. For eksempel måtte den tradisjonelle bruken av treplugger justeres eller byttes ut med metallnagler fordi de råtnet og løsnet på grunn av endret bruk. Tidligere ble båtene tatt opp på land om natten.

Håndverk med røtter tilbake til vikingtiden

Noe av det mest særpregede ved geitbåten er måten den bygges på. Den er klinkbygd, slik de fleste norske tradisjonsbåter er. Bordgangene overlapper hverandre og klinkes sammen med nagler.

Men geitbåten skiller seg ut på et annet punkt.

– De nederste bordene framme og de fleste bordene bak er høgde bord.

I stedet for å sages ut som flate planker blir de hugget ut av tykke stokker.

– Det er rett og slett for å få den delen av skroget som møter vannet til å ha riktig fasong. Har du høgde bord, kan du ordne akkurat den formen du vil. Det får du ikke til hvis du skal bøye bordene med makt. Metoden er gammel.

– Det er den teknologien som er brukt helt tilbake til de første klinkbygde båtene vi kjenner. Vikingskipene er i prinsippet bygd slik.

På av 1700-tallet gikk mange kystbåter over til sagde bord som kom fra sagbrukene. Geitbåten beholdt likevel de høgde bordene i bunnen.

– Jeg kan ikke skjønne at det er noen annen grunn enn at det ga veldig gode båter.

Bygges uten tegninger

Mens moderne båtbygging starter med tegninger og konstruksjonsplaner, bygges geitbåten på en annen måte.

– Vi bruker ikke tegning. I stedet arbeider båtbyggerne etter et system av forholdstall, såkalte båtmål.

Utgangspunktet er lengden på båten mellom stevnene. Denne deles inn etter tradisjonelle måleenheter og brøker.

– Det er egentlig ikke noe heksekunst å følge byggesystemet. Likevel er det ikke målene som er den største utfordringen, sier Hauge og forklarer: – Kunsten med å bygge etter båtmål er alle målene vi ikke tar.

Hauge beskriver hvordan båtbyggeren må lære seg å lese vannstrømmer, skrogformer og sjøegenskaper.

– Vi må prøve å forestille oss hvordan vannet passerer gjennom skroget både når båten ror, seiler, krenger eller ligger stille.

Det er her erfaringen kommer inn.

– Vi starter med brøksystemet, og så avviker vi fra det når vi begynner å bygge.

Jakten på den rette skogen

Arbeidet begynner lenge før båten ligger på bedding.

– Vi driver med plukkhogst. Vi hogger bare enkelttrær i skogen og leter etter emner som passer til formen vi skal ha.

Målet er å finne trær som har vokst langsomt, rett og med minst mulig kvist.

– Vi leter mye etter god båtskog.

Under spørsmålsrunden kommer temaet inn på materialvalgene.

– Hva slags tresorter brukes til geitbåt? spør Applausens Erik Aukan.

– Stort sett furu, svarer Hauge. Til stevnene brukes bjørk. Bjørka vrir seg mindre og er mye lettere å arbeide med enn krokvokst furu.

En tilhører spør hvor tømmeret hentes fra.

– Vi hogger blant annet i Todalen og Svinnika, i et område rett ved arboret. Men de store fine furuskogene ligger ofte vanskelig til.

Transporten skjer ofte med hest for å ta det mest skånsomt ut av skogen.

– Små rotkroker bærer vi ut for hånd. Det er skånsomt både for terrenget og skogen.

Da Applausens Erik spør om når hogsten foregår, utdyper Hauge:

– Tømmeret til bordene hogger vi om vinteren. Da er det lite sukker i veden, og den tørker fint. Rotkrokene tar vi helst før snøen kommer.

Når moderne bruk skaper nye problemer

Et sentralt tema i foredraget er hvordan dagens bruksmønstre utfordrer tradisjonelle konstruksjoner. Tidligere ble båtene tatt opp på land når de ikke var i bruk. I dag ligger mange ved flytebrygger hele sommeren.

– Hvis en geitbåt ligger på sjøen hele tida, vil bordene trekke vann og sprenge sund et eller annet. Resultatet er at trenagler løsner eller at bord sprekker. Hauge forteller at de har fått tilbake båter fordi trenaglene slipper.

Erik følger opp:

– Lager dere båter på bestilling til kundene?

– Vi bygger bare på bestilling egentlig.

For å møte utfordringene eksperimenterer museet med nye løsninger.

– Vi har prøvd å bytte ut trenaglene med saum (spiker til å feste bordgangene i båten, red. anm.) enkelte steder.

Det er ikke et forsøk på å modernisere for moderniseringens skyld.

– Det handler om å få båtene til å fungere i den måten folk faktisk bruker dem på i dag.

Geitbåten med veng og elmotor

Den nye båten som nå bygges i Valsøyfjord er kanskje det tydeligste uttrykket for denne tankegangen.
Prosjektet er utviklet sammen med kystlaget i Valsøyfjorden. Målet er å skape en båt som flere kan bruke.

– Vi ville ha en bred og stødig turbåt som helst ikke tar inn vann i det hele tatt.

Båten har tverr hekk, større innvendig plass og et hus akterut.

– Noen som er vant til å se geitbåter vil kanskje mene at huset er drøyt stort. Det kan jeg være enig i. Men det gir god plass til å sove og pakke.

Den største diskusjonen kommer likevel når motoren nevnes.

– Det er en elmotor.

Motoren sitter skjult i et propellhus under skroget.

– Jeg liker egentlig best å seile båter uten motor. Men vi ville ha en motor som er omtrent vedlikeholdsfri. Store batterier fungerer samtidig som ballast. Da kommer folk seg ut på fjorden selv om de ikke er mange nok til å ro, eller hvis det ikke er vind innerst i fjorden slik forholdene ofte er.

Applausens Erik Aukan trekker en parallell til nyere rekonstruksjoner av vikingskip med elektrisk motor.

– Er det litt av det samme prinsippet?

– Prinsippet er det samme, svarer Hauge.

Tradisjon eller evolusjon?

Mot slutten av foredraget kommer diskusjonen tilbake til spørsmålet som ligger under hele prosjektet.

– Er båten tradisjonell? spør Hauge. Han peker på at den nye båten både har hus, tverr hekk og elektrisk motor.

Hauge trekker sin konklusjon: – Det er i høyeste grad en geitbåt.

Samtalen utvikler seg videre mellom foredragsholderen og Applausen.

– Det er kanskje ikke så relevant spørsmål heller, men det er et forsøk på å få båten mer aktuell og tilpasset det bruksområdet vi har i dag, sier Hauge.

Erik følger opp:

– Vil ikke dette også handle om hvordan du definerer tradisjon? Båtene den gangen ble bygd for å dekke den tids behov, mens båtene i dag bygges for å dekke nåtidens behov.

– Det kan du si.

– Da er det kanskje mer riktig å snakke om en evolusjon?

– En tradisjon er jo heller ikke en tradisjon hvis den ikke beveger på seg. Hvis den ikke beveger på seg, lever den ikke.

Hvorfor er geitbåtens seil så særegent formet?

Under spørsmålsrunden kommer også samtalen inn på den karakteristiske riggen.

– Har dere forsket på hvorfor geitbåten har akkurat denne seilformen? spør Applausen.

– Når seglet er asymmetrisk, får du framkanten veldig langt fram. Da får du seglet mer langskips, og du kan gå veldig høyt mot vinden, svarer Hauge.

– Du slipper å krysse så mye?

– Du får i hvert fall færre kryss.

Hauge forklarer at dette har vært en viktig egenskap i de trange fjordene på Nordmøre.

– Det er et vesentlig mer effektivt seil.

Samtalen går videre til materialene.

– Hva slags materialer ble brukt til seilduk? spør Erik.

– Hamp og lin, i hovedsak. Men vi sliter med å få tak i god linduk i dag.

Historisk ble seil sydd av hamp, lin og også gjenbrukte tekstiler.

– Du finner gamle segl sydd av mjølsekker og alt mulig.

Hauge forteller også om nyere forsøk med ullseil.

– Utrolig behagelig duk å arbeide med. Den er elastisk og får ikke de samme rynkene som lin. Du kan forme seglet mye lettere.

Vi forstår geitbåten gjennom bruk

Mot slutten forteller Hauge om planene for framtiden. Målet er å ta den store geitbåten ut på vinterfiske utenfor Smøla.

– Hvis vi skal forstå hvorfor båtene er utformet som de er, må vi prøve å bruke dem slik de ble brukt.

– Hva håper dere å lære igjennom bruk av båten? Spør Applausen

– Alt blir egentlig en test. Hvordan båten oppfører seg. Hvordan den ligger i sjøen. Hvordan det fungerer å legge ned masta ute på havet.

Han beskriver utfordringene fiskerne møtte når masta måtte tas ned i grov sjø, samtidig som garn skulle håndteres og båten holdes under kontroll.

– Når de fisket med handsnøre og garn, la de ned masta ute på sjøen. Det er ikke bare bare hvis det er mye sjø og en tung mast som skal håndteres.

Mange av spørsmålene har ingen sikre svar.

– Det er en del ting der som fortsatt er ubesvarte spørsmål.

For Hauge er det nettopp derfor arbeidet er viktig. Ikke fordi målet er å bygge den raskeste båten.

– Når vi snakker om gode geitbåter i dag, så er det gjerne de som seiler fortest vi er opptatt av. Han mener historien forteller noe annet.

– Det var ikke nødvendigvis om å gjøre å bygge de raskeste båtene. Det kan du alltids få til, men da blir de fryktelig utrygge når de løfter seg i mye vind.

Det avgjørende var noe mer grunnleggende.

– Det handlet om å kunne seile seg hjem til land igjen når det var uvær. Det var det som gjorde en båt god.

‍