Utgangspunktet høres nesten ut som en vits: En gruppe nynazister oppdager viking-reenactment og konkluderer med at dette må være deres naturlige miljø. Dermed oppsøker de den fiktive vikingleiren Heirvang, hvor entusiaster forsøker å legge den moderne verden bak seg og leve som vikinger.

Problemet er bare at vikingene ikke er spesielt interessert i nazisme.

– Hva handler serien om?

Even Husby Grødahl, serieskaper og regissør, forklarer:

– Det handler om en viking-reenactment-leir som rett og slett får uønsket besøk av en gruppe nynazister, som mener at de er av samme ulla og har lyst til å være med på den årlige sommerleiren. Det utvikler seg til å bli en utrolig stusslig form for «Game of Thrones», hvor begge fraksjonene kjemper om å få kontroll over vikingleiren.

Serien består av åtte episoder på rundt 20 minutter. Blant skuespillerne finner vi Bjarte Tjøstheim, Odd-Magnus Williamson, Linn Skåber, Gaute Berg Næss, Olav Waastad, Tara Lina Shahin, Sjur Vatne Brean, Sebastian Brynestad og Marit Andreassen.

En høvding som ikke vil stenge noen ute

Konflikten begynner med et problem som er langt mer moderne enn vikingtidens verden: Hvor langt skal toleransen strekke seg overfor dem som selv står for en intolerant ideologi?

– Vi har en vikinghøvding på denne vikingleiren som spilles av Bjarte Tjøstheim. Han er en utrolig mild høvding som ikke helt klarer å sette foten ned overfor nynazistene. Han er prinsipielt imot utestenging, så når nazistene banker på døren og vil være med på leiren, velger han å åpne dørene for dem.

Resultatet er forutsigbart.

– Jo større plass nazistene tar på leiren, jo mindre plass blir det til vikingene.

Da havner ansvaret hos Magnar, leirens kanskje mest kompromissløse reenactor.

– Han er den mest hardcore av alle. Det blir litt hans oppgave å prøve å hamle opp med nynazistene. Han er utrolig opptatt av autentisitet, og han vet veldig godt at det ikke fantes nazister i vikingtiden.

– Så Magnar er mannen som skal ha alt ultrarealistisk? Riktig materiale, riktig fremstillingsmåte og færrest mulig moderne forstyrrelser?

– Absolutt. Han skulle helst levd i vikingtiden, og er utrolig frustrert over alle andre som ikke klarer å ta det like seriøst som ham.

Researchen viste samtidig serieskaperne at spørsmålet om autentisitet kunne trekkes svært langt.

– Vi fikk høre historier om folk som kanskje dro det litt for langt. Magnar er litt et bilde på det. På et tidspunkt har han en teknologisk holocaust der han samler sammen moderne gjenstander og brenner dem på bålet.

– Ryker kaffen også? Applausen referer her til den interne, anakronistiske koden for kaffe, «arabisk bønnebrygg», som mange moderne vikingreenactors er avhengige av.

– Han tar alt. Han som sitter i rullestol på leiren får lov til å sitte i rullestolen, men den blir tilpasset så den ser ut som en vogn. Han drar det rimelig langt.

Et venndiagram mellom vikinger og nazister

Det absurde ved premisset skjuler samtidig en reell historisk problemstilling. Norrøne symboler har gjennom lang tid blitt brukt av høyreekstreme miljøer, samtidig som vikinghistorien for de fleste reenactere først og fremst handler om historie, håndverk og sosialt fellesskap.

I serien har nynazistene selv funnet fram til forbindelsen.

– De har laget et venndiagram hvor de har satt vikingtid opp mot nazisme, og i sin egen logikk funnet ut at de har utrolig mye til felles. De tenker at dette kan være et slags naziparadis for dem.

– Men akkurat forestillingen om at enkelte ekstreme grupper mener vikinghistorien tilhører en bestemt politisk ideologi har også en bakgrunn utenfor fiksjonen?

– Hele ideen til serien kom da jeg kom over en avisartikkel med overskriften «Vikinger plages av nynazister». Jeg syntes det var en ganske rar ting og lurte på om det faktisk var ekte. Da oppdaget jeg viking-reenactment. Jo mer research medskaperen min Jesper og jeg gjorde, desto mer fant vi ut at nazister over lang tid har forsøkt å ta eierskap til vikingtiden og benyttet symbolene.

Konsekvensen rammer mennesker som slett ikke deler ideologien.

– Vi snakket med folk som fortalte at dette gjør det ubehagelig å drive med viking-reenactment. Folk kan ha tatovert runer på kroppen, men synes det er ubehagelig å vise dem fram fordi de er redde for å bli assosiert med høyreekstremisme. Vi snakket også med en som het Odin, som syntes det kunne være litt rart å presentere seg som Odin fordi navnet kunne assosieres med høyreekstreme grupper. Det er veldig synd.

Når Hollywood-vikingen møter håndarbeid

Her oppstår også en annen kulturkonflikt. Den gjelder ikke bare hvem som «eier» vikinghistorien, men hva en viking egentlig skal se ut som.

Populærkulturen har etablert en lett gjenkjennelig figur: mørke klær, lær, våpen, skitt, pels og brutalitet. Ensfarget og hvor satureringen er dratt helt ned i 50 shades of brown/ grey. Moderne vikingmarkeder kan være noe ganske annet.

– Er ikke mye av virksomheten i vikingmiljøene nettopp håndverk, musikk og hverdagsliv snarere enn kontinuerlig kamp med sverd og øks?

– Det gjør vi et humorpoeng ut av. Nazistene kommer inn i vikingleiren og forventer et voldsomt paradis hvor de skal være som vikinger på film, slåss med sverd og drikke mjød. De skal være ordentlige menn. I stedet møter de håndarbeid, lek og sang. Det er ikke det de ser for seg vikingtiden skal være.

Kontrasten er også visuell.

– Vikingene våre er mye mer fargerikt kledd enn nazistene. Nazistene kommer inn mer som de vikingene man kjenner fra populærkulturen. Det er mye svart og brunt og et hardt uttrykk.

– «lær og plastikk-viking» mot fargerike historiske drakter?

– Rett og slett. Vi fant gjennom researchen ut at vikingene gikk veldig fargerikt kledd. Vi har prøvd å portrettere en fargerik vikinggjeng som står i kontrast til nazistene.

Det bryter bevisst med det man kunne kalle Hollywoods «fifty shades of brown»: en vikingtid hvor alle tilsynelatende går i jordfarger og permanent har møkk i ansiktet.

– Det var vi opptatt av. Vikingene våre skulle være fargerikt kledd.

Hvor autentisk kan man egentlig bli?

Men serien retter ikke bare komikken mot nynazistenes fantasibilde av fortiden. Også reenactorenes jakt på den perfekte autentisiteten får gjennomgå.

– Magnar befinner seg tydeligvis i motsatt ytterkant?

– Han vil leve som i «The Northman». Han betrakter seg selv som autentisk, men mye av det han gjør kan også være fanget opp fra populærkulturen.

Dermed oppstår et interessant paradoks. Reenactment forsøker å rekonstruere en verden hvor kildematerialet nødvendigvis er ufullstendig. Man vet rett og slett ikke sikkert hvordan det var.

– Vi har jo ikke fotografier eller videoer fra vikingtiden. Vi kan aldri vite alt med sikkerhet.

Grødahl understreker at produksjonen heller ikke hevder å ha løst alle historiske spørsmål.

– Nå høres det kanskje ut som om vi fremstiller det som at vi har gjort alt riktig med tanke på autentisitet. Det er nok veldig lett å arrestere oss på mye. Vi har tatt oss friheter også. Men vi har prøvd å respektere reenactment-miljøet og reflektere hvordan disse leirene faktisk er, blant annet med de fargerike kostymene.

Researchen førte produksjonen til vikingmarkeder, og særlig Borre gjorde inntrykk.

– Det var utrolig idyllisk og fredelig. Jeg husker spesielt da vi var på Borre. Det var nesten som å gå inn i et idyllisk Hobbiton.

Det ble også stedet hvor serien ble spilt inn.

Kamp uten Hollywood-koreografi

Vikingtiden var samtidig ingen fredelig håndarbeidsleir. Kamp eksisterte, og serien ønsket å finne et uttrykk som ikke bare kopierte moderne actionfilm.

Skuespillerne ble derfor sendt på kamptrening hos Borrefylkingen, som har middelalder - og vikingkamp som sin spesialitet.

– Der fikk vi høre at vikinger ikke slåss slik man gjerne gjør på film. Det var ikke stort og flashy. Det handlet om kortere og mer brutale bevegelser. Det var ikke den mest spektakulære koreografien. Poenget var å få motstanderen ned så fort som mulig.

– Det gir også mening rent fysisk. Man kunne ikke holde på med tre timer kontinuerlig action iført utrustning. Reenactment-kamp er dessuten en reell kontaktsport hvor metall møter rustning og skjold, riktignok med regler som begrenser hvor du kan treffe.

– Vi så under kamptreningen hvor mye fokus det var på hvordan man skulle bruke skjoldet, sier Grødahl.

Humor som samfunnsspørsmål

Det er likevel møtet mellom fortidens symboler og samtidens politikk som gir serien dens egentlige konflikt.

– Er latterliggjøringen av nazismen først og fremst et humoristisk grep, eller bruker dere komedien til å snakke om noe større?

– Først og fremst er dette en komedie. Men vi bruker humor og viking-reenactment som en ramme for å kunne snakke om noe større: høyreekstremisme, utenforskap og slike ting. Humor er en fin måte å snakke om det på. Viking-reenactment ble en veldig morsom lekeplass hvor vi kunne diskutere disse spørsmålene.

En referanse har vært «Jojo Rabbit».

– Den er ganske god til å tulle med ideologier, samtidig som den tar menneskene på alvor. Slik blir Heirvang mer enn en vikingleir.

– Vi har forsøkt å konstruere vikingleiren som et slags mikrokosmos for Norge. Når nazistene kommer inn, handler serien på mange måter om hvordan vi som samfunn skal møte ekstremisme. Det er et stort og vanskelig spørsmål. Vi har prøvd å konstruere hver karakter som en slags løsningsorientering. Vikingene sitter med forskjellige løsninger på hvordan man skal håndtere det.

Det er nettopp her den tilsynelatende absurde komedien møter en konkret samfunnsdebatt. Skal ekstremister inkluderes for å kunne påvirkes? Skal de isoleres? Hva skjer dersom toleransen overfor intoleranse innebærer at ekstremistene selv får stadig større plass?

– Først og fremst har ambisjonen vært å lage en morsom og underholdende serie om vikinger som prøver å hamle opp med nazister. Men vi har også en ambisjon om å kunne si noe om tiden vi lever i.

En vikingtid som stadig vender tilbake

Serien kommer samtidig i en periode hvor vikingreferansene igjen har fått stor offentlig synlighet. Under fotball-VM ble landslaget og norske supporteres vikingestetikk lagt merke til langt utenfor Norge.

Grødahl forteller at dette begynte å skje mens serien var under innspilling.

– Vi tenkte: Treffer vi tidsånden her?

– Kan VM-roingen dukke opp i serien?

– Det er ingen romaskiner i serien, men det gaules selvsagt «ro» når vi befinner oss på vikingskip!

Vikingtiden har i århundrer blitt fortolket, omformet og brukt på nytt. Det er nettopp derfor materialet også egner seg for komedie. Sagaene og den norrøne litteraturen er ikke bare mørke fortellinger om vold og ære; de inneholder absurditeter, fornærmelser, konkurranser og situasjoner som fortsatt kan leses humoristisk.

– Det finnes jo et hav av materiale dersom dere vil fortsette?

– Det gjør det. Premisset har vært en kreativ lekeplass for oss. Man har vikinger, man har nazister, men det skjer i nåtiden. Det åpner veldig mange muligheter for ting man kan tulle med.

Grødahl håper derfor at åtte episoder ikke blir slutten.

– Vi har veldig lyst til å lage mer, men alt kommer an på om folk har lyst til å se det. Vi har fått med oss noen av landets fremste komikere, og vi har lyst til å fortsette. Vikingtiden er rik, og det åpner mange dører.

For Grødahl er serien også et personlig karriereskifte. Han er utdannet regissør og har hovedsakelig arbeidet med reklamefilm.

– Dette er debuten min i det lange formatet, min aller første TV-serie. Det er utrolig stas å få debutere med dette prosjektet på NRK.

Prosjektet har vært under utvikling lenge.

– Serien har vært et kjærlighetsbarn som vi har jobbet med i ganske mange år. Vi er veldig stolte over at den endelig kommer på TV på NRK.

Og dersom medlemmer av vikingmiljøet etter premieren begynner å diskutere hva serien har fått historisk riktig og galt, er serieskaperen forberedt.

– Vi har jo lært gjennom å bli kjent med reenacterne at de er glade i å diskutere hva som er «rett», så så lenge serien skaper engasjement i miljøet, er vi fornøyde.

Vikinger vs. nazister kommer på NRK og har premiere fredag 13. november.

‍