Hva er det egentlig vi verner når vi snakker om tradisjonshåndverk? Er det båten, kurven eller skulpturen – eller er det kunnskapen som gjør det mulig å skape dem? Det er utgangspunktet for Siri Skjerves doktorgradsprosjekt «Nevesspråk», der hun undersøker den handlingsbårne kunnskapen som ligger til grunn for både tradisjonshåndverk og kunsthåndverk. Gjennom forskning ved NTNU, i samarbeid med Nordmøre Museum og med støtte fra Forskningsrådet, ønsker hun å beskrive en kunnskapsform som i stor grad har vært vanskelig å sette ord på.
Forsker og kunstner Siri Skjerve. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementProsjektet springer ut av en offentlig PhD-ordning og skal etter planen avsluttes i 2031. Skjerve arbeider halv tid som kunstner og halv tid som forsker.
– «Jeg er kjempeheldig som får forske på handlingsbåren kunnskap i et prosjekt som foreløpig har arbeidstittelen Neves pråk. Så får vi se om det ender opp med den tittelen når avhandlingen skal leveres.»
Skjerve er utdannet kunsthåndverker og arbeider til daglig med skulpturer i rå hud og skinn. Materialene henter hun fra lokale jaktlag i Todalen.
Den kunstneriske praksisen er ikke lagt til side i forskningsperioden. Tvert imot mener hun at erfaringen fra verkstedet gir prosjektet et annet utgangspunkt enn tidligere forskning.
– «Jeg er kunstner i utgangspunktet. Det var derfor jeg ringte og spurte om de var interessert i et litt utenfrablikk. Det var det tommel opp for.»
Hun understreker samtidig at forskningen bygger på et innenfraperspektiv.
– «Veldig mange som har studert handlingsbåren kunnskap har gjort det fra utsiden, fra antropologi, etnologi eller kunsthistorie. Jeg kommer inn som praktiserende kunsthåndverker. Jeg har et innenfrablikk.»
Grunnlaget for prosjektet er UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven, som Norge ratifiserte i 2006.
Tradisjonelt håndverk er en del av den immaterielle kulturarven, men Skjerve understreker at vernet ikke først og fremst handler om gjenstandene.
– «Det er ikke objektene det er snakk om. Det er kunnskapen som skal til for å lage dem.»
Hun peker på at både tradisjonshåndverkere og kunsthåndverkere forvalter denne kunnskapen, selv om de arbeider innenfor ulike tradisjoner.
– «Til sammen forvalter vi menneskehetens felles immaterielle kulturarv. På hvert vårt vis holder vi den handlingsbårne kunnskapen levende.»
En sentral del av prosjektet er å undersøke møtepunktene mellom tradisjonshåndverk og kunsthåndverk. Begge fagfelt bygger på høy material- og håndverkskompetanse, men historien, organiseringen og målene er ulike.
Tradisjonshåndverket er i stor grad knyttet til museumssektoren og har utviklet seg utenfor formelle utdanningsløp. Kunsthåndverket har på sin side etablert seg som en del av samtidskunstfeltet med egne organisasjoner og høyere utdanning.
Skjerve mener også de to miljøene ofte orienterer seg i ulike retninger.
– «En hypotese kan være at tradisjonshåndverkeren har blikket vendt bakover mot historien, mens kunsthåndverkeren i større grad har blikket vendt framover.»
Hun understreker samtidig at alle håndverkere står i en tradisjon.
– «Vi plasserer oss alltid i forhold til noe som er gjort før. Vi lærer, internaliserer og setter vårt eget preg på kunnskapen før vi fører den videre.»
Begrepet handlingsbåren kunnskap er innført av Jon Bojer Godal og står sentralt i prosjektet. Skjerve beskriver det som kunnskap som overføres gjennom praktisk arbeid og handling.
– «Den oppstår og videreføres gjennom handlingene.»
Hun viser også til Godals begrep «omaksel», som beskriver selve måten ting blir laget på.
– «Utformingen er en integrert del av det å lage.»
Skjerve ønsker samtidig å utfordre den etablerte betegnelsen «taus kunnskap», kjent fra Michael Polanyi.
Hun mener uttrykket ikke beskriver håndverket godt nok.
– «Jeg insisterer på at dette er et eget språk. Hvis det er taus kunnskap, blir det noe språkløst. Den beskrivelsen er jeg ikke enig i.»
Hun sammenligner håndverk med talespråk.
– «Språket i håndverket er ikke avhengig av om du lager en geitbåt, en kurv eller et kunstverk. Det er selve prosessen og det å kunne håndverket som er språket vi mestrer.»
Store deler av foredraget handlet om hvordan håndverkskunnskap læres. Skjerve beskriver en kontinuerlig veksling mellom tanke og handling, der kroppen gradvis internaliserer erfaring.
– «Du kan ikke lære deg å sykle ved å lese om sykling. Det krever gjentatte repetisjoner til kunnskapen om forholdet mellom fart og balanse er internalisert i kroppen.»
Hun mener det samme gjelder håndverk.
– «Verktøyet blir en del av kroppen. Håndverkeren kombinerer innlærte bevegelser, rytmer og mønstre med informasjon fra materialet.»
Gjennom erfaring blir problemløsningen automatisert.
– «Jo mer internalisert håndverkskunnskapen er, desto bedre blir vi til å finne løsninger.»
Prosjektet handler ikke bare om håndverk, men også om hvordan samfunnet forstår kunnskap. Skjerve mener akademia i for stor grad har prioritert skriftlig kunnskap.
– «Den akademiske tradisjonen publiserer gjennom språk og tekster. Det gir en forståelse av at læring og utvikling hovedsakelig er språkbasert.»
Hun mener skillet mellom tanke og kropp er kunstig.
– «Vi har mistet synet på hele mennesket.»
Videre hevder hun at dette har gjort rammene for kunnskapsutvikling for trange.
– «Vi vet mer enn vi kan tenke oss til.»
Forskningsprosjektet består av flere deler. Skjerve skal intervjue kunsthåndverkere og tradisjonshåndverkere, følge lærlinger ved Husasnotra gjennom utdanningsløpet og etablere en ressursgruppe med seks håndverkere fra ulike fag.
Gruppen skal møtes seks ganger og arbeide praktisk sammen, mens prosessene filmes og analyseres.
– «Vi skal ikke bli utlært i hverandres teknikker. Vi skal arbeide fokusert med dem og undersøke hva som skjer når erfarne håndverkere møter nye materialer og arbeidsmåter.»
Hun håper forskningen kan beskrive hvordan håndverkskompetanse overføres mellom profesjonelle utøvere.
Skjerve ser også et potensial for sterkere samarbeid mellom museer, tradisjonshåndverkere og kunsthåndverkere.
– «Kan man legge enda mer til rette for arenaer der profesjonelle tradisjonshåndverkere og kunsthåndverkere deler erfaring? Der ser jeg et kjempepotensial.»
Hun peker på at mange slike læringsarenaer allerede finnes, men ofte utenfor det formelle utdanningssystemet.
Et gjennomgående tema var at immateriell kulturarv bare kan bevares dersom mennesker lærer den videre.
– «Hvis ikke, dør den ut.»
Hun beskriver handlingsbåren kunnskap som noe som bare kan eksistere i fellesskap.
– «Vi må dele videre.»
Mot slutten av foredraget kom spørsmålet om kunstig intelligens.
Skjerve ser ikke teknologien som en direkte trussel mot håndverkskunnskapen.
– «Jeg ser ikke AI som en direkte trussel mot den handlingsbårne kunnskapen. Den er så avhengig av mennesket.»
Hun mener utviklingen snarere gjør det nødvendig å synliggjøre verdien av menneskelig kunnskap.
– «Vi må insistere enda tydeligere på verdien av denne typen kunnskap.»
Hun opplever samtidig en voksende interesse for det fysiske og håndfaste.
– «Jo mer som blir digitalt, desto mer trenger vi det andre.»
Under den avsluttende samtalen trakk Erik Aukan en parallell til musikk og kunstig intelligens.
Han viste til demonstrasjoner av KI-generert musikk.
– «Du kommer ikke inn på Musikkhøgskolen utelukkende bare fordi du spiller teknisk korrekt. Du må ha innlevelse. Du må fortelle noe. Du må opprette en forbindelse mellom deg og publikum.»
Skjerve sluttet seg til resonnementet.
– «Det avgjørende for meg er at det finnes en avsender og en mottaker. Det mister man når det er KI som lager uttrykket.»
Gjennom diskusjonen kom flere inn på hvorfor håndverkskunnskap ofte er vanskelig å beskrive. Skjerve mener nettopp dette er kjernen i prosjektet.
– «Vi har så lite språk for den kunnskapen som sitter i hendene.»
Hun håper doktorgradsarbeidet kan bidra til en bredere forståelse av hvordan mennesker lærer gjennom kroppen.
Målet er å beskrive handlingsbåren håndverkskunnskap på en måte som både håndverkere og andre kan kjenne seg igjen i, og samtidig bidra til bedre bevaring og videreutvikling av denne delen av kulturarven.
Prosjektet springer ut av en offentlig PhD-ordning og skal etter planen avsluttes i 2031. Skjerve arbeider halv tid som kunstner og halv tid som forsker.
– «Jeg er kjempeheldig som får forske på handlingsbåren kunnskap i et prosjekt som foreløpig har arbeidstittelen Neves pråk. Så får vi se om det ender opp med den tittelen når avhandlingen skal leveres.»
Skjerve er utdannet kunsthåndverker og arbeider til daglig med skulpturer i rå hud og skinn. Materialene henter hun fra lokale jaktlag i Todalen.
Den kunstneriske praksisen er ikke lagt til side i forskningsperioden. Tvert imot mener hun at erfaringen fra verkstedet gir prosjektet et annet utgangspunkt enn tidligere forskning.
– «Jeg er kunstner i utgangspunktet. Det var derfor jeg ringte og spurte om de var interessert i et litt utenfrablikk. Det var det tommel opp for.»
Hun understreker samtidig at forskningen bygger på et innenfraperspektiv.
– «Veldig mange som har studert handlingsbåren kunnskap har gjort det fra utsiden, fra antropologi, etnologi eller kunsthistorie. Jeg kommer inn som praktiserende kunsthåndverker. Jeg har et innenfrablikk.»
Grunnlaget for prosjektet er UNESCO-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven, som Norge ratifiserte i 2006.
Tradisjonelt håndverk er en del av den immaterielle kulturarven, men Skjerve understreker at vernet ikke først og fremst handler om gjenstandene.
– «Det er ikke objektene det er snakk om. Det er kunnskapen som skal til for å lage dem.»
Hun peker på at både tradisjonshåndverkere og kunsthåndverkere forvalter denne kunnskapen, selv om de arbeider innenfor ulike tradisjoner.
– «Til sammen forvalter vi menneskehetens felles immaterielle kulturarv. På hvert vårt vis holder vi den handlingsbårne kunnskapen levende.»
En sentral del av prosjektet er å undersøke møtepunktene mellom tradisjonshåndverk og kunsthåndverk. Begge fagfelt bygger på høy material- og håndverkskompetanse, men historien, organiseringen og målene er ulike.
Tradisjonshåndverket er i stor grad knyttet til museumssektoren og har utviklet seg utenfor formelle utdanningsløp. Kunsthåndverket har på sin side etablert seg som en del av samtidskunstfeltet med egne organisasjoner og høyere utdanning.
Skjerve mener også de to miljøene ofte orienterer seg i ulike retninger.
– «En hypotese kan være at tradisjonshåndverkeren har blikket vendt bakover mot historien, mens kunsthåndverkeren i større grad har blikket vendt framover.»
Hun understreker samtidig at alle håndverkere står i en tradisjon.
– «Vi plasserer oss alltid i forhold til noe som er gjort før. Vi lærer, internaliserer og setter vårt eget preg på kunnskapen før vi fører den videre.»
Begrepet handlingsbåren kunnskap er innført av Jon Bojer Godal og står sentralt i prosjektet. Skjerve beskriver det som kunnskap som overføres gjennom praktisk arbeid og handling.
– «Den oppstår og videreføres gjennom handlingene.»
Hun viser også til Godals begrep «omaksel», som beskriver selve måten ting blir laget på.
– «Utformingen er en integrert del av det å lage.»
Skjerve ønsker samtidig å utfordre den etablerte betegnelsen «taus kunnskap», kjent fra Michael Polanyi.
Hun mener uttrykket ikke beskriver håndverket godt nok.
– «Jeg insisterer på at dette er et eget språk. Hvis det er taus kunnskap, blir det noe språkløst. Den beskrivelsen er jeg ikke enig i.»
Hun sammenligner håndverk med talespråk.
– «Språket i håndverket er ikke avhengig av om du lager en geitbåt, en kurv eller et kunstverk. Det er selve prosessen og det å kunne håndverket som er språket vi mestrer.»
Store deler av foredraget handlet om hvordan håndverkskunnskap læres. Skjerve beskriver en kontinuerlig veksling mellom tanke og handling, der kroppen gradvis internaliserer erfaring.
– «Du kan ikke lære deg å sykle ved å lese om sykling. Det krever gjentatte repetisjoner til kunnskapen om forholdet mellom fart og balanse er internalisert i kroppen.»
Hun mener det samme gjelder håndverk.
– «Verktøyet blir en del av kroppen. Håndverkeren kombinerer innlærte bevegelser, rytmer og mønstre med informasjon fra materialet.»
Gjennom erfaring blir problemløsningen automatisert.
– «Jo mer internalisert håndverkskunnskapen er, desto bedre blir vi til å finne løsninger.»
Prosjektet handler ikke bare om håndverk, men også om hvordan samfunnet forstår kunnskap. Skjerve mener akademia i for stor grad har prioritert skriftlig kunnskap.
– «Den akademiske tradisjonen publiserer gjennom språk og tekster. Det gir en forståelse av at læring og utvikling hovedsakelig er språkbasert.»
Hun mener skillet mellom tanke og kropp er kunstig.
– «Vi har mistet synet på hele mennesket.»
Videre hevder hun at dette har gjort rammene for kunnskapsutvikling for trange.
– «Vi vet mer enn vi kan tenke oss til.»
Forskningsprosjektet består av flere deler. Skjerve skal intervjue kunsthåndverkere og tradisjonshåndverkere, følge lærlinger ved Husasnotra gjennom utdanningsløpet og etablere en ressursgruppe med seks håndverkere fra ulike fag.
Gruppen skal møtes seks ganger og arbeide praktisk sammen, mens prosessene filmes og analyseres.
– «Vi skal ikke bli utlært i hverandres teknikker. Vi skal arbeide fokusert med dem og undersøke hva som skjer når erfarne håndverkere møter nye materialer og arbeidsmåter.»
Hun håper forskningen kan beskrive hvordan håndverkskompetanse overføres mellom profesjonelle utøvere.
Skjerve ser også et potensial for sterkere samarbeid mellom museer, tradisjonshåndverkere og kunsthåndverkere.
– «Kan man legge enda mer til rette for arenaer der profesjonelle tradisjonshåndverkere og kunsthåndverkere deler erfaring? Der ser jeg et kjempepotensial.»
Hun peker på at mange slike læringsarenaer allerede finnes, men ofte utenfor det formelle utdanningssystemet.
Et gjennomgående tema var at immateriell kulturarv bare kan bevares dersom mennesker lærer den videre.
– «Hvis ikke, dør den ut.»
Hun beskriver handlingsbåren kunnskap som noe som bare kan eksistere i fellesskap.
– «Vi må dele videre.»
Mot slutten av foredraget kom spørsmålet om kunstig intelligens.
Skjerve ser ikke teknologien som en direkte trussel mot håndverkskunnskapen.
– «Jeg ser ikke AI som en direkte trussel mot den handlingsbårne kunnskapen. Den er så avhengig av mennesket.»
Hun mener utviklingen snarere gjør det nødvendig å synliggjøre verdien av menneskelig kunnskap.
– «Vi må insistere enda tydeligere på verdien av denne typen kunnskap.»
Hun opplever samtidig en voksende interesse for det fysiske og håndfaste.
– «Jo mer som blir digitalt, desto mer trenger vi det andre.»
Under den avsluttende samtalen trakk Erik Aukan en parallell til musikk og kunstig intelligens.
Han viste til demonstrasjoner av KI-generert musikk.
– «Du kommer ikke inn på Musikkhøgskolen utelukkende bare fordi du spiller teknisk korrekt. Du må ha innlevelse. Du må fortelle noe. Du må opprette en forbindelse mellom deg og publikum.»
Skjerve sluttet seg til resonnementet.
– «Det avgjørende for meg er at det finnes en avsender og en mottaker. Det mister man når det er KI som lager uttrykket.»
Gjennom diskusjonen kom flere inn på hvorfor håndverkskunnskap ofte er vanskelig å beskrive. Skjerve mener nettopp dette er kjernen i prosjektet.
– «Vi har så lite språk for den kunnskapen som sitter i hendene.»
Hun håper doktorgradsarbeidet kan bidra til en bredere forståelse av hvordan mennesker lærer gjennom kroppen.
Målet er å beskrive handlingsbåren håndverkskunnskap på en måte som både håndverkere og andre kan kjenne seg igjen i, og samtidig bidra til bedre bevaring og videreutvikling av denne delen av kulturarven.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
