Bare dager etter at Applausen skrev om de rundt 11.000 år gamle sporene i Rensvikbakken, har arkeologene gjort nye og omfattende funn. På det lavereliggende feltet Rensvik 2 har det dukket opp store mengder flint – blant annet flere kjerner og et stort, tilhugget flintstykke som foreløpig er vanskelig å datere.
feltleder Jenny Kalseth med et stort stykke bearbeidet flint som reiser en del spørsmål. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBare dager etter at Applausen skrev om de rundt 11.000 år gamle sporene i Rensvikbakken, har arkeologene gjort nye og omfattende funn. På det lavereliggende feltet Rensvik 2 har det dukket opp en del flint på et begrenset område i randsonen av utgravingsfeltet– blant annet flere kjerner og et stort, tilhugget flintstykke som foreløpig er vanskelig å datere.
Arkeologene fra NTNU Vitenskapsmuseet er nå inne i den femte uka med undersøkelser på Rensvik. Denne uka har utgravingen tatt en ny og spennende vending. På Rensvik 2, som ligger mellom åtte og tolv meter lavere i terrenget enn Rensvik 1, har arkeologene begynt å finne flere og uvanlig store flintgjenstander.
– Rensvik 2 er så langt både en uventa godtepose og en liten nøtt, og det liker vi, skriver prosjektleder Silje Elisabeth Fretheim ved NTNU Vitenskapsmuseet i en oppdatering fra utgravingen.
.jpg)
.jpg)
Da Applausen besøkte utgravingen tidligere denne måneden, var arbeidet først og fremst konsentrert om det høyereliggende området. Her er det funnet en rekke spor fra den eldste delen av steinalderen, blant annet flere pilspisser av flint.
Feltet Rensvik 2 byr på en annen historie. Det ligger åtte til tolv meter lavere enn Rensvik 1. På steinalderboplasser langs kysten kan høyden over dagens havnivå gi viktige holdepunkter for alderen.
Etter at den enorme vekten fra innlandsisen forsvant, hevet landet seg gradvis. Samtidig endret havnivået seg. Fordi steinaldermenneskene ofte slo seg ned nær sjøen, kan gamle strandlinjer brukes som en slags arkeologisk tidslinje.
Ifølge Fretheim kan Rensvik 2 ha vært egnet for bosetning helt mot slutten av Fosnafasen, rundt 8300 f.Kr., og på nytt fra omkring 7000 f.Kr. og framover. Mellom disse periodene steg havet raskere enn landet, slik at området som tidligere hadde vært tørt, ble oversvømt.
Det åpner for en interessant mulighet: Funnene på Rensvik 2 kan stamme fra forskjellige perioder av steinalderen.
Arkeologene visste allerede før utgravingen at det tidligere var levert inn funn fra området som kunne peke mot både tidlige og senere deler av fangststeinalderen.
Men da selve undersøkelsen begynte, var ikke forholdene spesielt lovende. Nyere landbruk har satt tydelige spor i bakken. Små og store grøfter går på kryss og tvers gjennom området, og jordmassene er flere steder forstyrret.
Dermed oppstår også et klassisk arkeologisk problem: Selv om man finner flint, er det ikke nødvendigvis sikkert at gjenstanden ligger akkurat der steinaldermenneskene etterlot den.
Så skjedde det noe.
Kloss inntil den øvre kanten av området som er åpnet med gravemaskin, begynte det å dukke opp en del flint på et lite område helt i grensen av utgravingen.
Og denne gangen var det ikke bare små avslag etter produksjon av redskaper. Arkeologene har blant annet funnet flere kjerner av flint av god kvalitet. En kjerne er et stykke råmateriale som steinaldermenneskene slo eller presset flintstykker fra for å lage redskaper.
I tillegg er det funnet et stort, bearbeidet stykke flint som foreløpig ikke lar seg plassere sikkert i tid. Det kan ifølge Fretheim være et emne til en øks fra Fosnafasen. Det kan også dreie seg om en uvanlig type kjerne fra samme periode.
Men det finnes enda en mulighet:
Gjenstanden kan være et emne til et redskap fra en langt senere del av steinalderen. Dermed kan ett av de mest iøynefallende funnene på feltet foreløpig ikke gi arkeologene et enkelt svar. Tvert imot reiser det nye spørsmål.
Det er nettopp kombinasjonen av høyde, tidligere funn og de nye gjenstandene som gjør det lavere feltet Rensvik 2 interessant.
Mens funnene på det høyereliggende området i Rensvikbakken peker mot mennesker som levde her i den aller eldste delen av norsk steinalder, kan det lavereliggende området fortelle om mennesker som brukte landskapet på andre tidspunkt.
Dersom arkeologene finner materiale fra flere perioder, kan området dermed gi innblikk i hvordan mennesker vendte tilbake til den samme delen av Rensvik gjennom store deler av steinalderen.
Foreløpig er det imidlertid for tidlig å slå fast hvor gamle de nye funnene er.
Og akkurat nå er det kanskje nettopp det som er det mest spennende med utgravingene i Rensvikbakken: Jo mer arkeologene finner, desto flere spørsmål dukker opp.
Bare dager etter at Applausen skrev om de rundt 11.000 år gamle sporene i Rensvikbakken, har arkeologene gjort nye og omfattende funn. På det lavereliggende feltet Rensvik 2 har det dukket opp en del flint på et begrenset område i randsonen av utgravingsfeltet– blant annet flere kjerner og et stort, tilhugget flintstykke som foreløpig er vanskelig å datere.
Arkeologene fra NTNU Vitenskapsmuseet er nå inne i den femte uka med undersøkelser på Rensvik. Denne uka har utgravingen tatt en ny og spennende vending. På Rensvik 2, som ligger mellom åtte og tolv meter lavere i terrenget enn Rensvik 1, har arkeologene begynt å finne flere og uvanlig store flintgjenstander.
– Rensvik 2 er så langt både en uventa godtepose og en liten nøtt, og det liker vi, skriver prosjektleder Silje Elisabeth Fretheim ved NTNU Vitenskapsmuseet i en oppdatering fra utgravingen.
Da Applausen besøkte utgravingen tidligere denne måneden, var arbeidet først og fremst konsentrert om det høyereliggende området. Her er det funnet en rekke spor fra den eldste delen av steinalderen, blant annet flere pilspisser av flint.
Feltet Rensvik 2 byr på en annen historie. Det ligger åtte til tolv meter lavere enn Rensvik 1. På steinalderboplasser langs kysten kan høyden over dagens havnivå gi viktige holdepunkter for alderen.
Etter at den enorme vekten fra innlandsisen forsvant, hevet landet seg gradvis. Samtidig endret havnivået seg. Fordi steinaldermenneskene ofte slo seg ned nær sjøen, kan gamle strandlinjer brukes som en slags arkeologisk tidslinje.
Ifølge Fretheim kan Rensvik 2 ha vært egnet for bosetning helt mot slutten av Fosnafasen, rundt 8300 f.Kr., og på nytt fra omkring 7000 f.Kr. og framover. Mellom disse periodene steg havet raskere enn landet, slik at området som tidligere hadde vært tørt, ble oversvømt.
Det åpner for en interessant mulighet: Funnene på Rensvik 2 kan stamme fra forskjellige perioder av steinalderen.
Arkeologene visste allerede før utgravingen at det tidligere var levert inn funn fra området som kunne peke mot både tidlige og senere deler av fangststeinalderen.
Men da selve undersøkelsen begynte, var ikke forholdene spesielt lovende. Nyere landbruk har satt tydelige spor i bakken. Små og store grøfter går på kryss og tvers gjennom området, og jordmassene er flere steder forstyrret.
Dermed oppstår også et klassisk arkeologisk problem: Selv om man finner flint, er det ikke nødvendigvis sikkert at gjenstanden ligger akkurat der steinaldermenneskene etterlot den.
Så skjedde det noe.
Kloss inntil den øvre kanten av området som er åpnet med gravemaskin, begynte det å dukke opp en del flint på et lite område helt i grensen av utgravingen.
Og denne gangen var det ikke bare små avslag etter produksjon av redskaper. Arkeologene har blant annet funnet flere kjerner av flint av god kvalitet. En kjerne er et stykke råmateriale som steinaldermenneskene slo eller presset flintstykker fra for å lage redskaper.
I tillegg er det funnet et stort, bearbeidet stykke flint som foreløpig ikke lar seg plassere sikkert i tid. Det kan ifølge Fretheim være et emne til en øks fra Fosnafasen. Det kan også dreie seg om en uvanlig type kjerne fra samme periode.
Men det finnes enda en mulighet:
Gjenstanden kan være et emne til et redskap fra en langt senere del av steinalderen. Dermed kan ett av de mest iøynefallende funnene på feltet foreløpig ikke gi arkeologene et enkelt svar. Tvert imot reiser det nye spørsmål.
Det er nettopp kombinasjonen av høyde, tidligere funn og de nye gjenstandene som gjør det lavere feltet Rensvik 2 interessant.
Mens funnene på det høyereliggende området i Rensvikbakken peker mot mennesker som levde her i den aller eldste delen av norsk steinalder, kan det lavereliggende området fortelle om mennesker som brukte landskapet på andre tidspunkt.
Dersom arkeologene finner materiale fra flere perioder, kan området dermed gi innblikk i hvordan mennesker vendte tilbake til den samme delen av Rensvik gjennom store deler av steinalderen.
Foreløpig er det imidlertid for tidlig å slå fast hvor gamle de nye funnene er.
Og akkurat nå er det kanskje nettopp det som er det mest spennende med utgravingene i Rensvikbakken: Jo mer arkeologene finner, desto flere spørsmål dukker opp.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
