Ola Innset skriver krim om Moss etter industrien. Lotta Elstad skriver historiske romaner om et Kristiania der abort, spritsmugling, klasse og politiske brytninger møtes. For begge blir byen mer enn kulisse: Den blir en måte å undersøke hvordan økonomi, historie og politikk virker inn på menneskene som bor der.
Lotta Elstad og Ola Innset blir bokbadet av Bjørn Vatne. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementBjørn Vatne begynner i Moss. Ikke først og fremst Moss som kommunen gjerne presenterer seg selv, men byen slik den finnes i hukommelsen: gjennom det som ikke lenger er der.
– Hva er det ved Moss som opptar deg? spør Vatne.
For Ola Innset handler svaret i stor grad om fravær.
– Det jeg har vært opptatt av med Moss, er jo kanskje noe som gjelder ganske mange andre steder også. Det er ganske mye av det som ikke er der lenger. Steder defineres av hva som var der før. Snakker man med folk, sier man: Nå er jeg utenfor der hvor polet var. Nå er det noe annet der, og polet er et annet sted, men likevel er det litt sånn vi forholder oss til ting.
Det viktigste som ikke er der lenger, er fabrikkene.
Innset har som historiker arbeidet med nyliberalisme, økonomiske reformer og kapitalismens nyere historie. I forskningen blir dette gjerne studert ovenfra: politiske beslutninger, økonomiske systemer og samfunnsendringer. I romanene forsøker han å betrakte den samme historien nedenfra og innenfra – fra Moss.
– Hva er det viktigste med nyliberalismen i Moss? Det er helt tydelig at fabrikkene som var der før, ikke er der lenger.
Innset vokste opp på 1990-tallet. Avindustrialisering blir ofte behandlet som en historie fra 1970- og 80-årene, påpeker han, men i hans egen oppvekst fantes det fremdeles en rekke fabrikker sentralt i Moss. Siden er nesten alle blitt borte.
– Hva vil det egentlig si for oss som bor her at vi pleide å lage ting, og at vi ikke lager ting lenger?
Spørsmålet gjelder ikke bare Moss. Produksjon har forsvunnet fra norske byer som ikke nødvendigvis oppfatter seg selv som industribyer. Men i Moss blir utviklingen særlig synlig fordi byen samtidig fortsetter å vokse.
Vatne peker på at Moss også har fått et sterkere kulturmiljø. Nye initiativer etableres, og byen markedsføres gjerne som et sted i utvikling.
Innset er ikke uvillig til å framsnakke byen. Problemet oppstår når framsnakkingen blir et krav.
– Når man bor på et lite sted, heier man på de tingene som er bra. Man framsnakker byen og de fine initiativene som finnes. Det er viktig. Men noen ganger er det viktig å snakke sant også.
Han beskriver forholdet til Moss som trassig kjærlighet.
– Jeg elsker Moss. Jeg har utrolig mye kjærlighet for Moss, men det er litt sånn trassig kjærlighet. Jeg liker ikke Moss på grunn av hvordan det er, men heller på tross av.
Det er også en kritikk av den organiserte lokaloptimismen. Når en ny kafé eller restaurant åpner, blir det gjerne en sak om alt som skjer i byen. Når den samme virksomheten forsvinner etter noen år, får nedleggelsen langt mindre oppmerksomhet. Samtidig arrangeres næringslivsfrokoster, næringsforum og møter der byen igjen skal fortelles som veksthistorie.
Innset mener denne typen framsnakking kan gjøre det vanskeligere å snakke om det som faktisk har gått galt. Hvis byen hele tiden skal presenteres som attraktiv, levende og i utvikling, blir det mindre plass til erfaringene til dem som har mistet arbeidsplassen, fått dårligere råd eller ikke kjenner seg igjen i vekstfortellingen. Da blir også kritikken lett tolket som illojalitet.
– Det blir nok litt falskt til slutt.
Denne dobbeltheten ble også inngangen til Innsets krimromaner «Moss» (2024) og «Under Moss» (2025). En by kan vokse i folketall samtidig som stadig færre har arbeidsplassen sin der. Moss ligger tett på Oslo, pendlingen øker, infrastrukturen bygges ut – mens mye av det som historisk ga byen en økonomisk begrunnelse, er borte.
– Det blir en litt uggen følelse, sier Innset.
Han tenkte på «Twin Peaks»: et sted der noe skurrer under den tilsynelatende hverdagen.
– Hvorfor krim? spør Vatne. – Du går jo helt over i underholdningen. Her er det biljakt og drap i Moss.
Drapet er likevel ikke bare et underholdningsgrep. Innset bruker krimformen fordi den gjør det mulig å undersøke en by gjennom det som har gått galt. Når noen blir drept, må både politiet, leseren og byen selv lete etter sammenhenger: Hvem hadde motiv? Hva har skjedd tidligere? Hvilke konflikter har ligget under overflaten?
Drapet gir dermed en konkret inngang til de større spørsmålene om Moss etter industrien, om tapet av arbeidsplasser og om hvordan økonomiske og sosiale endringer setter spor i menneskene som blir igjen.
– Man må ha det litt moro også, svarer Innset.
Men drapet løser også et litterært problem. Når noen blir drept, oppstår umiddelbart et sterkt narrativ. Leseren vil vite hvem som gjorde det. Forfatteren blir samtidig svært bevisst på hvilken informasjon som gis, hva som holdes tilbake, og hva leseren selv fyller inn.
– Hvis du først har drept noen, er det et ganske sterkt virkemiddel. Da lurer folk på hvem som har gjort det. Mye av skrivingen handler om hvilken informasjon du gir til leseren, og hva du overlater til leseren selv.
Og det finnes en enklere begrunnelse:
– Jeg vil gjerne ha lesere. Jeg liker også at bøkene mine blir lest, derfor synes jeg det er greit at de også er litt spennende.
Krimgåten blir dermed inngangen til en større gåte. Vatne formulerer den slik:
– Det store mysteriet er jo: Hvem drepte industrien?
Et av de tydeligste bildene i Innsets Moss-univers kommer fra virkeligheten. Han møtte en portugiser fra byen dit Helly Hansen flyttet produksjon fra Moss på 1990-tallet. Mange mossinger mistet arbeidet da produksjonen ble flyttet sørover.
Senere skjedde det samme i Portugal.
– Han kom fra den byen i Portugal som Helly Hansen-fabrikken ble flyttet til. Nå var alle sure i den byen fordi fabrikken var flyttet til Kina.
Vatne stanser ved historien.
– Det er et nydelig bilde på kapitalismen.
En industriarbeidsplass flyttes fra Norge til Portugal og videre til Kina. Hvert sted opplever først etableringen som mulighet og deretter nedleggelsen som tap. Det globale økonomiske systemet blir konkret i tre lokale historier.
Det er nettopp denne forbindelsen mellom de store strukturene og det enkelte stedet Innset bruker romanen til å undersøke.
Hos Lotta Elstad går reisen motsatt vei i tid. I «Xiania»-bøkene befinner vi oss i Kristiania på 1920-tallet.
Hovedpersonen Klara kommer fra et udefinert område utenfor Hamar. Hun blir ufrivillig gravid etter å ha vært sammen med en mann som sier han er pilot. Året er 1922. Abort er ulovlig og farlig. Etter et mislykket forsøk på egen hånd havner hun via en landsbylege på en hemmelig abortklinikk i Kristiania.
Derfra åpner byen seg.
– Jeg hadde lyst til å skrive en bok om det å ta abort i en by hvor det er ulovlig og vanskelig tilgjengelig, og det å bli veldig, veldig, veldig full i en tid hvor sprit er ulovlig, sier Elstad.
Kristiania befinner seg samtidig midt i en politisk uavklart tid. Den russiske revolusjonen ligger få år tilbake. Mussolini kommer til makten i Italia i 1922. Hitler er ennå ikke den historiske skikkelsen ettertiden kjenner. Også i Norge er samfunnsmodellen uavklart.
– Dette er et Norge vi kjenner i dag, men det har ikke helt tatt form. Det er mellomkrigstid, og jeg synes mellomkrigstiden er veldig spennende nettopp fordi det er en mulighetenes tid. Man har ikke fasiten ennå.
Vatne spør hvordan Elstad kan skrive fram en by hun aldri selv har sett.
– Hvordan har du jobbet for å komme inn i 20-tallets Kristiania?
Hun bruker historiske kilder og førstehåndsberetninger, men problemet ligger nettopp i hva kildene ikke forteller. Hvem hadde anledning til å skrive? Hvem ble dokumentert? Hvilke erfaringer ble sensurert, selvsensurert eller aldri formulert fordi tidens moralske koder gjorde dem usigelige?
– Det som gjør boka levende, er at man fyller inn elementer som man rent historiefaglig sett ikke kan bekrefte helt sikkert.
Her begynner skjønnlitteraturens område.
Klara er blitt kritisert for å fremstå for moderne: Hun vil være fri, bestemme over egen kropp og seksualitet og nekter å innordne seg forestillingen om hvilken plass en ung kvinne skal ha.
Elstad er skeptisk til selve premisset.
– Jeg har fått høre at Klara er litt for moderne, at hun ikke er troverdig. Jeg tror det er en form for historisme.
At kildene ikke beskriver bestemte tanker og drifter, betyr ikke nødvendigvis at de ikke fantes. Kildene forteller også hvem som hadde anledning til å etterlate seg et språk.
Vatne mener nettopp dette gjør karakteren levende: Mennesket kan være gjenkjennelig selv om vilkårene er radikalt forskjellige.
Både Elstad og Innset skriver bøker der politikken er vanskelig å skille fra handlingen. Vatne spør derfor om det politiske engasjementet må tøyles.
Innset har møtt forestillingen om at politisk litteratur lett blir agitatorisk.
– Jeg bryr meg veldig mye om politikk og politiske spørsmål. Hvis jeg skal lage kunst som et uttrykk for mitt ønske om å kommunisere med verden, må det nødvendigvis være en del av det.
For ham er avindustrialisering, nyliberalisme og sosialdemokratiets utvikling ikke spørsmål han allerede kjenner svaret på. Det er nettopp derfor de egner seg for litteraturen.
– Litteraturen egner seg til å utforske spørsmålene mine.
Forskeren må dokumentere, belegge og tåle at kolleger leter etter svakheter i resonnementet. Det er nødvendig, men kan også gjøre tanken forsiktig. Skjønnlitteraturen tillater andre sprang.
Elstad kjenner igjen forskjellen.
– I litteraturen kan man puste litt mer i engasjementet, fordi ambivalensen har så mye mer plass.
Der en politisk bevegelse eller organisasjon nødvendigvis må forholde seg til et kollektiv, kan romanen la motstridende tanker eksistere samtidig. Synspunkter kan plasseres hos forskjellige karakterer, brytes mot hverandre og trekkes lenger enn forfatteren selv ville gjort i en politisk tekst.
Det er ikke en flukt fra politikken, men en annen måte å undersøke den på.
Mot slutten vender samtalen tilbake til lokalpatriotismen. Innset forteller om en velkomstpakke han fikk da han flyttet tilbake til Moss. Der lå blant annet en drikkeflaske med ti gode grunner til å elske Moss.
De første grunnene var enkle å forstå. Moss har sjøen, strendene, skogene og nærheten til Oslofjorden. Byen har Jeløya, kanalen og et landskap som gjør det mulig å komme seg raskt fra sentrum og ut i naturen. Også nærheten til Oslo kunne fungere som et reelt fortrinn: Det er kort vei til hovedstaden, samtidig som boligprisene og tempoet lenge var lavere.
Men etter hvert som Innset leste seg gjennom listen, opplevde han at argumentene mistet kraft. Nærheten til Oslo ble gjentatt i ulike varianter, og flere av punktene virket mindre som beskrivelser av hva Moss faktisk var, enn som forsøk på å selge byen inn.
– Det begynte med ting som faktisk var fine, og så ble det mer og mer sånn: Hvorfor skal du bo her? Jo, fordi det er kort vei til Oslo. Fordi vi har næringsliv.
For Innset ble listen derfor et bilde på en bestemt type lokalpolitikk. Byen skal hele tiden framsnakkes, men det blir vanskeligere å si hva som faktisk skal framsnakkes. Når arbeidsplasser forsvinner, fabrikker legges ned og sentrum endrer karakter, kan en oppramsing av strender, pendlermuligheter og framtidig vekst begynne å virke hul. Den forsøker å skape stolthet, men risikerer samtidig å avsløre hvor usikker stoltheten har blitt.
Flasken fant veien inn i romanen. Der fungerer den både som en komisk detalj og som et mer alvorlig symbol: Et forsøk på å pakke inn en by i ti salgbare formuleringer, samtidig som de viktigste spørsmålene blir stående ubesvart. Hva skal Moss være når industrien ikke lenger definerer byen? Hvem er byen til for? Og hva er det egentlig man ber innflyttere og gamle mossinger om å elske?
Bak humoren ligger det samme spørsmålet som har fulgt samtalen: Må kjærligheten til et sted innebære at stedet stadig skal omtales som vellykket?
Innset flyttet fra Moss som 18-åring og var ganske sikker på at han aldri skulle tilbake. Da han senere kom hjem, oppdaget han en annen form for tilhørighet.
– Det er her jeg har folka mine. Det er her jeg hører til.
Kanskje er det derfor Moss tåler å bli gransket så hardt i romanene. Og kanskje er det også derfor Elstads Kristiania kan romme både hykleri, begjær, klassekamp, smugling og politiske ytterkanter.
I «Xiania» beskriver forfatteren byen slik:
– Oslo er inderlig og hyklersk, som en avholdskafé med spritånde.
Byene hos Elstad og Innset blir ikke interessante fordi litteraturen gjør dem vakrere. De blir interessante fordi romanen kan holde flere sannheter åpne samtidig: kjærlighet og kritikk, historisk dokumentasjon og kvalifisert forestillingsevne, underholdning og politikk.
Og i Moss står fortsatt det store krimspørsmålet igjen: Hvem drepte industrien?
Bjørn Vatne begynner i Moss. Ikke først og fremst Moss som kommunen gjerne presenterer seg selv, men byen slik den finnes i hukommelsen: gjennom det som ikke lenger er der.
– Hva er det ved Moss som opptar deg? spør Vatne.
For Ola Innset handler svaret i stor grad om fravær.
– Det jeg har vært opptatt av med Moss, er jo kanskje noe som gjelder ganske mange andre steder også. Det er ganske mye av det som ikke er der lenger. Steder defineres av hva som var der før. Snakker man med folk, sier man: Nå er jeg utenfor der hvor polet var. Nå er det noe annet der, og polet er et annet sted, men likevel er det litt sånn vi forholder oss til ting.
Det viktigste som ikke er der lenger, er fabrikkene.
Innset har som historiker arbeidet med nyliberalisme, økonomiske reformer og kapitalismens nyere historie. I forskningen blir dette gjerne studert ovenfra: politiske beslutninger, økonomiske systemer og samfunnsendringer. I romanene forsøker han å betrakte den samme historien nedenfra og innenfra – fra Moss.
– Hva er det viktigste med nyliberalismen i Moss? Det er helt tydelig at fabrikkene som var der før, ikke er der lenger.
Innset vokste opp på 1990-tallet. Avindustrialisering blir ofte behandlet som en historie fra 1970- og 80-årene, påpeker han, men i hans egen oppvekst fantes det fremdeles en rekke fabrikker sentralt i Moss. Siden er nesten alle blitt borte.
– Hva vil det egentlig si for oss som bor her at vi pleide å lage ting, og at vi ikke lager ting lenger?
Spørsmålet gjelder ikke bare Moss. Produksjon har forsvunnet fra norske byer som ikke nødvendigvis oppfatter seg selv som industribyer. Men i Moss blir utviklingen særlig synlig fordi byen samtidig fortsetter å vokse.
Vatne peker på at Moss også har fått et sterkere kulturmiljø. Nye initiativer etableres, og byen markedsføres gjerne som et sted i utvikling.
Innset er ikke uvillig til å framsnakke byen. Problemet oppstår når framsnakkingen blir et krav.
– Når man bor på et lite sted, heier man på de tingene som er bra. Man framsnakker byen og de fine initiativene som finnes. Det er viktig. Men noen ganger er det viktig å snakke sant også.
Han beskriver forholdet til Moss som trassig kjærlighet.
– Jeg elsker Moss. Jeg har utrolig mye kjærlighet for Moss, men det er litt sånn trassig kjærlighet. Jeg liker ikke Moss på grunn av hvordan det er, men heller på tross av.
Det er også en kritikk av den organiserte lokaloptimismen. Når en ny kafé eller restaurant åpner, blir det gjerne en sak om alt som skjer i byen. Når den samme virksomheten forsvinner etter noen år, får nedleggelsen langt mindre oppmerksomhet. Samtidig arrangeres næringslivsfrokoster, næringsforum og møter der byen igjen skal fortelles som veksthistorie.
Innset mener denne typen framsnakking kan gjøre det vanskeligere å snakke om det som faktisk har gått galt. Hvis byen hele tiden skal presenteres som attraktiv, levende og i utvikling, blir det mindre plass til erfaringene til dem som har mistet arbeidsplassen, fått dårligere råd eller ikke kjenner seg igjen i vekstfortellingen. Da blir også kritikken lett tolket som illojalitet.
– Det blir nok litt falskt til slutt.
Denne dobbeltheten ble også inngangen til Innsets krimromaner «Moss» (2024) og «Under Moss» (2025). En by kan vokse i folketall samtidig som stadig færre har arbeidsplassen sin der. Moss ligger tett på Oslo, pendlingen øker, infrastrukturen bygges ut – mens mye av det som historisk ga byen en økonomisk begrunnelse, er borte.
– Det blir en litt uggen følelse, sier Innset.
Han tenkte på «Twin Peaks»: et sted der noe skurrer under den tilsynelatende hverdagen.
– Hvorfor krim? spør Vatne. – Du går jo helt over i underholdningen. Her er det biljakt og drap i Moss.
Drapet er likevel ikke bare et underholdningsgrep. Innset bruker krimformen fordi den gjør det mulig å undersøke en by gjennom det som har gått galt. Når noen blir drept, må både politiet, leseren og byen selv lete etter sammenhenger: Hvem hadde motiv? Hva har skjedd tidligere? Hvilke konflikter har ligget under overflaten?
Drapet gir dermed en konkret inngang til de større spørsmålene om Moss etter industrien, om tapet av arbeidsplasser og om hvordan økonomiske og sosiale endringer setter spor i menneskene som blir igjen.
– Man må ha det litt moro også, svarer Innset.
Men drapet løser også et litterært problem. Når noen blir drept, oppstår umiddelbart et sterkt narrativ. Leseren vil vite hvem som gjorde det. Forfatteren blir samtidig svært bevisst på hvilken informasjon som gis, hva som holdes tilbake, og hva leseren selv fyller inn.
– Hvis du først har drept noen, er det et ganske sterkt virkemiddel. Da lurer folk på hvem som har gjort det. Mye av skrivingen handler om hvilken informasjon du gir til leseren, og hva du overlater til leseren selv.
Og det finnes en enklere begrunnelse:
– Jeg vil gjerne ha lesere. Jeg liker også at bøkene mine blir lest, derfor synes jeg det er greit at de også er litt spennende.
Krimgåten blir dermed inngangen til en større gåte. Vatne formulerer den slik:
– Det store mysteriet er jo: Hvem drepte industrien?
Et av de tydeligste bildene i Innsets Moss-univers kommer fra virkeligheten. Han møtte en portugiser fra byen dit Helly Hansen flyttet produksjon fra Moss på 1990-tallet. Mange mossinger mistet arbeidet da produksjonen ble flyttet sørover.
Senere skjedde det samme i Portugal.
– Han kom fra den byen i Portugal som Helly Hansen-fabrikken ble flyttet til. Nå var alle sure i den byen fordi fabrikken var flyttet til Kina.
Vatne stanser ved historien.
– Det er et nydelig bilde på kapitalismen.
En industriarbeidsplass flyttes fra Norge til Portugal og videre til Kina. Hvert sted opplever først etableringen som mulighet og deretter nedleggelsen som tap. Det globale økonomiske systemet blir konkret i tre lokale historier.
Det er nettopp denne forbindelsen mellom de store strukturene og det enkelte stedet Innset bruker romanen til å undersøke.
Hos Lotta Elstad går reisen motsatt vei i tid. I «Xiania»-bøkene befinner vi oss i Kristiania på 1920-tallet.
Hovedpersonen Klara kommer fra et udefinert område utenfor Hamar. Hun blir ufrivillig gravid etter å ha vært sammen med en mann som sier han er pilot. Året er 1922. Abort er ulovlig og farlig. Etter et mislykket forsøk på egen hånd havner hun via en landsbylege på en hemmelig abortklinikk i Kristiania.
Derfra åpner byen seg.
– Jeg hadde lyst til å skrive en bok om det å ta abort i en by hvor det er ulovlig og vanskelig tilgjengelig, og det å bli veldig, veldig, veldig full i en tid hvor sprit er ulovlig, sier Elstad.
Kristiania befinner seg samtidig midt i en politisk uavklart tid. Den russiske revolusjonen ligger få år tilbake. Mussolini kommer til makten i Italia i 1922. Hitler er ennå ikke den historiske skikkelsen ettertiden kjenner. Også i Norge er samfunnsmodellen uavklart.
– Dette er et Norge vi kjenner i dag, men det har ikke helt tatt form. Det er mellomkrigstid, og jeg synes mellomkrigstiden er veldig spennende nettopp fordi det er en mulighetenes tid. Man har ikke fasiten ennå.
Vatne spør hvordan Elstad kan skrive fram en by hun aldri selv har sett.
– Hvordan har du jobbet for å komme inn i 20-tallets Kristiania?
Hun bruker historiske kilder og førstehåndsberetninger, men problemet ligger nettopp i hva kildene ikke forteller. Hvem hadde anledning til å skrive? Hvem ble dokumentert? Hvilke erfaringer ble sensurert, selvsensurert eller aldri formulert fordi tidens moralske koder gjorde dem usigelige?
– Det som gjør boka levende, er at man fyller inn elementer som man rent historiefaglig sett ikke kan bekrefte helt sikkert.
Her begynner skjønnlitteraturens område.
Klara er blitt kritisert for å fremstå for moderne: Hun vil være fri, bestemme over egen kropp og seksualitet og nekter å innordne seg forestillingen om hvilken plass en ung kvinne skal ha.
Elstad er skeptisk til selve premisset.
– Jeg har fått høre at Klara er litt for moderne, at hun ikke er troverdig. Jeg tror det er en form for historisme.
At kildene ikke beskriver bestemte tanker og drifter, betyr ikke nødvendigvis at de ikke fantes. Kildene forteller også hvem som hadde anledning til å etterlate seg et språk.
Vatne mener nettopp dette gjør karakteren levende: Mennesket kan være gjenkjennelig selv om vilkårene er radikalt forskjellige.
Både Elstad og Innset skriver bøker der politikken er vanskelig å skille fra handlingen. Vatne spør derfor om det politiske engasjementet må tøyles.
Innset har møtt forestillingen om at politisk litteratur lett blir agitatorisk.
– Jeg bryr meg veldig mye om politikk og politiske spørsmål. Hvis jeg skal lage kunst som et uttrykk for mitt ønske om å kommunisere med verden, må det nødvendigvis være en del av det.
For ham er avindustrialisering, nyliberalisme og sosialdemokratiets utvikling ikke spørsmål han allerede kjenner svaret på. Det er nettopp derfor de egner seg for litteraturen.
– Litteraturen egner seg til å utforske spørsmålene mine.
Forskeren må dokumentere, belegge og tåle at kolleger leter etter svakheter i resonnementet. Det er nødvendig, men kan også gjøre tanken forsiktig. Skjønnlitteraturen tillater andre sprang.
Elstad kjenner igjen forskjellen.
– I litteraturen kan man puste litt mer i engasjementet, fordi ambivalensen har så mye mer plass.
Der en politisk bevegelse eller organisasjon nødvendigvis må forholde seg til et kollektiv, kan romanen la motstridende tanker eksistere samtidig. Synspunkter kan plasseres hos forskjellige karakterer, brytes mot hverandre og trekkes lenger enn forfatteren selv ville gjort i en politisk tekst.
Det er ikke en flukt fra politikken, men en annen måte å undersøke den på.
Mot slutten vender samtalen tilbake til lokalpatriotismen. Innset forteller om en velkomstpakke han fikk da han flyttet tilbake til Moss. Der lå blant annet en drikkeflaske med ti gode grunner til å elske Moss.
De første grunnene var enkle å forstå. Moss har sjøen, strendene, skogene og nærheten til Oslofjorden. Byen har Jeløya, kanalen og et landskap som gjør det mulig å komme seg raskt fra sentrum og ut i naturen. Også nærheten til Oslo kunne fungere som et reelt fortrinn: Det er kort vei til hovedstaden, samtidig som boligprisene og tempoet lenge var lavere.
Men etter hvert som Innset leste seg gjennom listen, opplevde han at argumentene mistet kraft. Nærheten til Oslo ble gjentatt i ulike varianter, og flere av punktene virket mindre som beskrivelser av hva Moss faktisk var, enn som forsøk på å selge byen inn.
– Det begynte med ting som faktisk var fine, og så ble det mer og mer sånn: Hvorfor skal du bo her? Jo, fordi det er kort vei til Oslo. Fordi vi har næringsliv.
For Innset ble listen derfor et bilde på en bestemt type lokalpolitikk. Byen skal hele tiden framsnakkes, men det blir vanskeligere å si hva som faktisk skal framsnakkes. Når arbeidsplasser forsvinner, fabrikker legges ned og sentrum endrer karakter, kan en oppramsing av strender, pendlermuligheter og framtidig vekst begynne å virke hul. Den forsøker å skape stolthet, men risikerer samtidig å avsløre hvor usikker stoltheten har blitt.
Flasken fant veien inn i romanen. Der fungerer den både som en komisk detalj og som et mer alvorlig symbol: Et forsøk på å pakke inn en by i ti salgbare formuleringer, samtidig som de viktigste spørsmålene blir stående ubesvart. Hva skal Moss være når industrien ikke lenger definerer byen? Hvem er byen til for? Og hva er det egentlig man ber innflyttere og gamle mossinger om å elske?
Bak humoren ligger det samme spørsmålet som har fulgt samtalen: Må kjærligheten til et sted innebære at stedet stadig skal omtales som vellykket?
Innset flyttet fra Moss som 18-åring og var ganske sikker på at han aldri skulle tilbake. Da han senere kom hjem, oppdaget han en annen form for tilhørighet.
– Det er her jeg har folka mine. Det er her jeg hører til.
Kanskje er det derfor Moss tåler å bli gransket så hardt i romanene. Og kanskje er det også derfor Elstads Kristiania kan romme både hykleri, begjær, klassekamp, smugling og politiske ytterkanter.
I «Xiania» beskriver forfatteren byen slik:
– Oslo er inderlig og hyklersk, som en avholdskafé med spritånde.
Byene hos Elstad og Innset blir ikke interessante fordi litteraturen gjør dem vakrere. De blir interessante fordi romanen kan holde flere sannheter åpne samtidig: kjærlighet og kritikk, historisk dokumentasjon og kvalifisert forestillingsevne, underholdning og politikk.
Og i Moss står fortsatt det store krimspørsmålet igjen: Hvem drepte industrien?
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
