Det er lett å se for seg vikingenes sverd, økser og skjold. Langbuen og pilene får sjeldnere samme plass i forestillingen om vikingene, det er mer assosiert med engelske bueskyttere i senmiddelalderen. Likevel var pilene blant de mest spesialiserte redskapene i vikingtiden. De ble brukt til jakt, krigføring, signalering og ildspåsettelse. Ingen piltype var tilfeldig utformet. Formen på spissen, vekten på skaftet og størrelsen på fjærene fortalte hva pila skulle brukes til.
Forskjellige pil type fra vikingtiden. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementDet er lett å se for seg vikingenes sverd, økser og skjold. Langbuen og pilene får sjeldnere samme plass i forestillingen om vikingene, det er mer assosiert med engelske bueskyttere i senmiddelalderen. Likevel var pilene blant de mest spesialiserte redskapene i vikingtiden. De ble brukt til jakt, krigføring, signalering og ildspåsettelse. Ingen piltype var tilfeldig utformet. Formen på spissen, vekten på skaftet og størrelsen på fjærene fortalte hva pila skulle brukes til.
Sonja Olaussen sitter omgitt av kopier av pilfunn fra norsk vikingtid i perioden tidlig middelalder som regnes av mange historikere fra 500 til 1130 ved kong Sigurd Jorsalfares død. Gjennom replikaer av pilspisser og hele piler forklarer hun hvordan våpnene faktisk fungerte i praksis. Samtalen beveger seg mellom arkeologi, håndverk og erfaringene man får når man selv skyter med slike piler.
– «Det var nok ikke én standardpil», sier Olaussen tidlig i samtalen.
I de siste tiårene har arkeologiske funn fra norske isbreer gitt ny kunnskap om hvordan pilene faktisk så ut. Ikke bare spissene, men hele piler med skaft og fjæring er funnet bevart i isen.
– I det siste, når de her isbreene har forsvunnet, så var det funnet til og med noen hele piler. Så derfor vet vi også at størrelsen var ganske massiv, forteller Olaussen.
Hun peker på hvor annerledes disse pilene er sammenlignet med moderne sports- og konkurransepiler.
– De her er fire ganger tyngre. De kom ikke så langt, men de har hatt mye større gjennomslagskraft, som var det viktigste.
Her ligger også et sentralt spørsmål i forståelsen av vikingtidens våpenteknologi: Hva var viktigst for pilmakeren? Rekkevidde eller kraft?
Svaret avhenger mye av hvilket formål pila skulle brukes til.
Her finner du en artikkel på Forskning.no om pilfunnene: https://www.forskning.no/arkeologi-isbre-klima/1300-ar-gammel-pil-og-hestemokk-har-smeltet-fram-pa-isbre/2403755
Blant pilspissene Olaussen viser fram, finnes en hul variant som skiller seg tydelig ut.
– «Kan denne pila ha vært noe du putta brennbart materiale inn i slik at det blir en brannpil?» blir hun spurt.
– Ja, helt riktig, svarer hun.
Hun peker på hvordan moderne filmframstillinger ofte viser brennende filler surret rundt vanlige piler. I praksis ville slike flammer raskt blitt slukket av luftmotstanden.
– Så her var det sånn at de hadde det inni. Og i tillegg hadde de en liten beskyttelse mot vind eller luft. Det gjorde at når pila kom til målet, så var den fortsatt minst glødende.
– Det kunne være en klut eller noe som var dippet i olje, tjære eller liknende?
Brannpilene var tunge og lite presise. Men presisjon var heller ikke nødvendigvis hovedpoenget.
– Hvis du skjøt mot en befestet landsby, så hadde du nok en større sjanse til å treffe et eller annet på et trangt og tettbodd område.
Samtalen beveger seg videre til hvordan slike piler ble brukt taktisk.
– «De sto bak muren og trengte noe som gjorde skade bak», forklarer Olaussen.
Noen pilspisser var konstruert for å gjøre maksimal skade på store dyr.
Olaussen viser fram en bred jaktspiss.
– Den første er til storvilt.
Hun trekker fram middelalderske engelske regler som illustrerer hvor alvorlig storviltjakt ble tatt.
– De hadde faktisk lov i England at storviltpiler må være minst fire tommer brei.
Store spisser ga større blødninger og større sjanse for at dyret falt raskt.
– Veldig ofte var de også festet med spikere eller noe, for å være virkelig sikre på at dyret ikke kunne bli kvitt skaftet.
Her blir håndverket sentralt. Pilene var ikke standardiserte industriprodukter, men laget enkeltvis av erfarne våpensmeder.
– «Alt var håndarbeid», sier Olaussen. – Så de kunne ha alle størrelser og alle utførelser de ville ha.
En av de mest spesielle piltypene er den halvmåneformede fuglepila.
– Ved første øyekast kan den framstå upraktisk. Hvorfor lage en pil som ikke er spiss?
Olaussen forklarer at målet ikke nødvendigvis var å penetrere fuglen.
– Den skulle ikke penetrere fuglene og gå igjennom dem, for det ødelegger mye av det som var ment å spises.
– Da ville jo i så fall resultatet bare bli noen blodige fjær og rester av innvoller?
I stedet skulle pila slå fuglen ut av flukt.
– Man ville brekke vinger eller noe sånn slik at fuglene ikke kunne forlate stedet.
Samtidig hadde formen en annen fordel.
– Den ikke var så god å feste seg i trærne. Derfor fikk de tak i pilen og kunne bruke den om igjen.
Vanlige piler kunne kile seg fast i stammer og gå tapt under jakt.
Mellom de tydelig spesialiserte pilene fantes også mer allsidige typer.
– «Denne her er til småvilt», sier Olaussen om en mindre pilspiss.
Men hun understreker samtidig hvor vanskelig det er å kategorisere alle funn entydig.
– «Jeg er sikker på at det også var mange mellomvarianter.»
Noen pilspisser kan dessuten ha endret funksjon gjennom bruk.
– «Det kan også være opprinnelige større piler som var kvesset og kvesset til det ble veldig lite.»
En massiv og enkel pilspiss beskriver hun som universell.
Når samtalen går over til krigspiler, blir formene smalere og mer spesialiserte.
– «De her er stridspiler», sier Olaussen.
Pilene var laget for å trenge gjennom rustning.
Hun peker særlig på en type beregnet mot ringbrynjer.
– «Den hadde en firkantig profil med skarpe kanter, men er veldig slank og lang.»
Noen pilspisser hadde mothaker som gjorde dem vanskelige å trekke ut igjen.
– «Når den en gang gjør sår, så vil det alltid være en del skade å trekke det ut.»
Andre typer manglet slike mothaker helt.
– «Den bare skulle penetrere.»
Samtalen berører også hvorfor enkelte piltyper bevares bedre enn andre i arkeologiske funn.
Olaussen mener jaktpiler langt oftere gikk tapt.
– «Når det var et sted hvor de hadde noe krigshandling, så gikk de etterpå og plukket alt som var brukbart.»
Etter slag kunne både egne og fiendens våpen samles inn igjen.
Under jakt forsvant pilene lettere i terrenget.
– «Jeg tror at prosenten mistet piler er så mye større.»
Dermed kan også arkeologiske funn gi et ufullstendig bilde av hvilke piltyper som faktisk dominerte i bruk, en representativ skjevhet.
Mot slutten av samtalen viser Olaussen fram en lett pil med svært liten fjæring.
– Det her var for å skyte lengst mulig.
Små fjær ga mindre luftmotstand.
– Skulle være lettest mulig, minst mulig motstand.
Men det påvirket også stabiliteten.
– Den ville gått lengst, men ville vært ustabil og kanskje litt mindre treffsikker.
Dermed vender samtalen tilbake til det samme spørsmålet som går gjennom hele historien om vikingtidens piler: Hva var viktigst i situasjonen man sto i?
Presisjon, kraft, rekkevidde eller muligheten til å sette fyr på et mål bak en mur.
– Det er veldig mange forskjellige teorier bak det, sier Olaussen. – Og sikkert at man har funnet ut at den her pilen fungerer best til dette formålet.
Det er lett å se for seg vikingenes sverd, økser og skjold. Langbuen og pilene får sjeldnere samme plass i forestillingen om vikingene, det er mer assosiert med engelske bueskyttere i senmiddelalderen. Likevel var pilene blant de mest spesialiserte redskapene i vikingtiden. De ble brukt til jakt, krigføring, signalering og ildspåsettelse. Ingen piltype var tilfeldig utformet. Formen på spissen, vekten på skaftet og størrelsen på fjærene fortalte hva pila skulle brukes til.
Sonja Olaussen sitter omgitt av kopier av pilfunn fra norsk vikingtid i perioden tidlig middelalder som regnes av mange historikere fra 500 til 1130 ved kong Sigurd Jorsalfares død. Gjennom replikaer av pilspisser og hele piler forklarer hun hvordan våpnene faktisk fungerte i praksis. Samtalen beveger seg mellom arkeologi, håndverk og erfaringene man får når man selv skyter med slike piler.
– «Det var nok ikke én standardpil», sier Olaussen tidlig i samtalen.
I de siste tiårene har arkeologiske funn fra norske isbreer gitt ny kunnskap om hvordan pilene faktisk så ut. Ikke bare spissene, men hele piler med skaft og fjæring er funnet bevart i isen.
– I det siste, når de her isbreene har forsvunnet, så var det funnet til og med noen hele piler. Så derfor vet vi også at størrelsen var ganske massiv, forteller Olaussen.
Hun peker på hvor annerledes disse pilene er sammenlignet med moderne sports- og konkurransepiler.
– De her er fire ganger tyngre. De kom ikke så langt, men de har hatt mye større gjennomslagskraft, som var det viktigste.
Her ligger også et sentralt spørsmål i forståelsen av vikingtidens våpenteknologi: Hva var viktigst for pilmakeren? Rekkevidde eller kraft?
Svaret avhenger mye av hvilket formål pila skulle brukes til.
Her finner du en artikkel på Forskning.no om pilfunnene: https://www.forskning.no/arkeologi-isbre-klima/1300-ar-gammel-pil-og-hestemokk-har-smeltet-fram-pa-isbre/2403755
Blant pilspissene Olaussen viser fram, finnes en hul variant som skiller seg tydelig ut.
– «Kan denne pila ha vært noe du putta brennbart materiale inn i slik at det blir en brannpil?» blir hun spurt.
– Ja, helt riktig, svarer hun.
Hun peker på hvordan moderne filmframstillinger ofte viser brennende filler surret rundt vanlige piler. I praksis ville slike flammer raskt blitt slukket av luftmotstanden.
– Så her var det sånn at de hadde det inni. Og i tillegg hadde de en liten beskyttelse mot vind eller luft. Det gjorde at når pila kom til målet, så var den fortsatt minst glødende.
– Det kunne være en klut eller noe som var dippet i olje, tjære eller liknende?
Brannpilene var tunge og lite presise. Men presisjon var heller ikke nødvendigvis hovedpoenget.
– Hvis du skjøt mot en befestet landsby, så hadde du nok en større sjanse til å treffe et eller annet på et trangt og tettbodd område.
Samtalen beveger seg videre til hvordan slike piler ble brukt taktisk.
– «De sto bak muren og trengte noe som gjorde skade bak», forklarer Olaussen.
Noen pilspisser var konstruert for å gjøre maksimal skade på store dyr.
Olaussen viser fram en bred jaktspiss.
– Den første er til storvilt.
Hun trekker fram middelalderske engelske regler som illustrerer hvor alvorlig storviltjakt ble tatt.
– De hadde faktisk lov i England at storviltpiler må være minst fire tommer brei.
Store spisser ga større blødninger og større sjanse for at dyret falt raskt.
– Veldig ofte var de også festet med spikere eller noe, for å være virkelig sikre på at dyret ikke kunne bli kvitt skaftet.
Her blir håndverket sentralt. Pilene var ikke standardiserte industriprodukter, men laget enkeltvis av erfarne våpensmeder.
– «Alt var håndarbeid», sier Olaussen. – Så de kunne ha alle størrelser og alle utførelser de ville ha.
En av de mest spesielle piltypene er den halvmåneformede fuglepila.
– Ved første øyekast kan den framstå upraktisk. Hvorfor lage en pil som ikke er spiss?
Olaussen forklarer at målet ikke nødvendigvis var å penetrere fuglen.
– Den skulle ikke penetrere fuglene og gå igjennom dem, for det ødelegger mye av det som var ment å spises.
– Da ville jo i så fall resultatet bare bli noen blodige fjær og rester av innvoller?
I stedet skulle pila slå fuglen ut av flukt.
– Man ville brekke vinger eller noe sånn slik at fuglene ikke kunne forlate stedet.
Samtidig hadde formen en annen fordel.
– Den ikke var så god å feste seg i trærne. Derfor fikk de tak i pilen og kunne bruke den om igjen.
Vanlige piler kunne kile seg fast i stammer og gå tapt under jakt.
Mellom de tydelig spesialiserte pilene fantes også mer allsidige typer.
– «Denne her er til småvilt», sier Olaussen om en mindre pilspiss.
Men hun understreker samtidig hvor vanskelig det er å kategorisere alle funn entydig.
– «Jeg er sikker på at det også var mange mellomvarianter.»
Noen pilspisser kan dessuten ha endret funksjon gjennom bruk.
– «Det kan også være opprinnelige større piler som var kvesset og kvesset til det ble veldig lite.»
En massiv og enkel pilspiss beskriver hun som universell.
Når samtalen går over til krigspiler, blir formene smalere og mer spesialiserte.
– «De her er stridspiler», sier Olaussen.
Pilene var laget for å trenge gjennom rustning.
Hun peker særlig på en type beregnet mot ringbrynjer.
– «Den hadde en firkantig profil med skarpe kanter, men er veldig slank og lang.»
Noen pilspisser hadde mothaker som gjorde dem vanskelige å trekke ut igjen.
– «Når den en gang gjør sår, så vil det alltid være en del skade å trekke det ut.»
Andre typer manglet slike mothaker helt.
– «Den bare skulle penetrere.»
Samtalen berører også hvorfor enkelte piltyper bevares bedre enn andre i arkeologiske funn.
Olaussen mener jaktpiler langt oftere gikk tapt.
– «Når det var et sted hvor de hadde noe krigshandling, så gikk de etterpå og plukket alt som var brukbart.»
Etter slag kunne både egne og fiendens våpen samles inn igjen.
Under jakt forsvant pilene lettere i terrenget.
– «Jeg tror at prosenten mistet piler er så mye større.»
Dermed kan også arkeologiske funn gi et ufullstendig bilde av hvilke piltyper som faktisk dominerte i bruk, en representativ skjevhet.
Mot slutten av samtalen viser Olaussen fram en lett pil med svært liten fjæring.
– Det her var for å skyte lengst mulig.
Små fjær ga mindre luftmotstand.
– Skulle være lettest mulig, minst mulig motstand.
Men det påvirket også stabiliteten.
– Den ville gått lengst, men ville vært ustabil og kanskje litt mindre treffsikker.
Dermed vender samtalen tilbake til det samme spørsmålet som går gjennom hele historien om vikingtidens piler: Hva var viktigst i situasjonen man sto i?
Presisjon, kraft, rekkevidde eller muligheten til å sette fyr på et mål bak en mur.
– Det er veldig mange forskjellige teorier bak det, sier Olaussen. – Og sikkert at man har funnet ut at den her pilen fungerer best til dette formålet.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
