‍– Dere er kjent for humor, energi og skråblikk på hverdagslivet. Hva er det som gjør at dere ønsker å gå i en mer alvorlig retning med «Livbåten»?

Vokalisten i Pisters, Nils Børge Botten, trekker pusten før han svarer.

– Det ble kanskje litt tilfeldig, men vi har noen kjentfolk som har tipset oss litt inn på det sporet. Det er jeg og dattera mi, Mary, som skriver mest i bandet. Etter noen samtaler med ei som lever med bipolar lidelse begynte ting å sette seg litt fast i hodet mitt.

Han forteller hvordan samtalene gjorde inntrykk.

– Hun kom med mange utsagn om hvordan det er å leve med det. Det satte litt griller i hodet på meg. Så satte jeg meg ned og skrev refrenget til «Livbåten».

– Dere traff tydeligvis begge på det samme følelsesmessige stedet her. Det virker som noe dere begge hadde jobbet med før sangen egentlig ble til?

– Vi hadde snakket litt om temaet på forhånd, svarer Botten. – Jeg tror Mary kanskje hadde skrevet litt tidligere også. Men det spesielle var hvor godt hennes tekst passet opp mot det jeg allerede hadde skrevet.

Han beskriver hvordan han sendte et enkelt lydopptak til datteren.

– Jeg sendte opptaket om kvelden. Dagen etter kom det tilbake tre vers og pre-chorus med ferdig melodi. Den måten den sangen ble til på, er det mest spesielle jeg har vært med på.

Hva vi ser – og hva ser vi ikke?

Vi vender tilbake til en bestemt tekstlinje i låten.

– Dere synger: «All kan se en hånd i fatle, men ingen kan se et sinn». Det er vel en formulering mange kommer til å kjenne seg igjen i?

– Jeg håper det, sier vokalisten. – Ingen går gjennom livet uten motbakker. Mange sliter med ting som ikke synes utenpå.

Samtalen utvikler seg videre mot spørsmålet om hvordan samfunnet møter psykiske lidelser.

– Det er gjerne lettere å forstå et brukket bein enn det som foregår på innsiden av et menneske, man ser jo ikke nødvendigvis syk ut.

– Det er nettopp det som kan være det verste, svarer musikeren. – Mange har det veldig tungt uten at det vises på dem. Da blir det vanskelig både opp mot jobb, Nav og mange andre situasjoner i livet.

Belastningen ved å måtte forklare sin egen sykdom kan ofte være tung nok.

– En går kanskje i oppoverbakke bare for å forklare at en er syk i tillegg til å håndtere sykdommen?

– Ja, og det kan være vel så belastende å forklare en usynlig sykdom, svarer han.

Å være den som lytter

Etter hvert dreier samtalen over på erfaringene han har fra arbeidslivet.

– Hva ønsker dere egentlig at lytteren skal sitte igjen med?

Botten svarer ved å trekke inn sitt eget arbeid med mennesker med ulike diagnoser og hjelpebehov.

– Jeg har jobbet mye med ungdommer og eldre som har spesielle behov. Kanskje beskriver jeg meg selv litt i teksten også. Jeg vil være den som hjelper.

– Du er ofte den som lytter til andre?

– Veldig, svarer han raskt. – Vi har to ører og én munn.

– Ja, ikke sant? lytt dobbelt så mye som du snakker. Å observere før man snakker?

– Jeg tror jeg er ganske flink til å både lytte og observere. Det er litt jobben min.

Han forteller om årene som aktivitør og hvordan arbeidet handler om å få fram ressursene hos mennesker.

– Det handler om å få fram det som fungerer hos folk, selv om de sliter med noe annet.

Pårørendesorgen

Samtalen får en mer personlig retning når intervjueren spør om pårørende og belastningen rundt sykdom.

– Mange som står rundt den som er syk, sliter kanskje også med hvordan de skal håndtere det?

– Det er kjempevanskelig i mange situasjoner, svarer Botten. – Jeg hadde en far med Alzheimer. Han døde for to år siden. Den perioden han var syk, var veldig tøff.

– Alzheimer rammer jo ikke bare den som er syk, men også de rundt?

– Det er en pårørendesykdom deluxe, sier vokalisten. – Det er en jobb hele døgnet når du har en Alzheimer-pasient i huset.

Han beskriver netter med lite søvn og usikkerhet.

– Plutselig står han opp midt på natta. Det blir en konstant belastning.

Men det er særlig tapet av samtalene han vender tilbake til.

– Vi hadde gode samtaler hele livet. Når Alzheimer kommer, får man ikke snakket på samme måte lenger. Da mister man personen litt etter litt.

– Så sorgen starter egentlig før mennesket er borte?

– Ja. Det blir gradvis verre og verre.

Hvorfor ekte instrumenter fortsatt betyr noe

Fra sykdom og psykisk helse glir samtalen videre inn i musikken selv. Intervjueren legger merke til Hammondorgelet og gitararbeidet i låten.

– Hvordan har dere jobbet med lydbildet her?

Vokalisten lyser opp.

– Hammondorgel og Leslie-forsterker er noe av det fineste som finnes. Det burde vært påbudt i hvert eneste hjem.

Han beskriver hvordan lyden skaper nerve.

– Når du får på Leslie-forsterkeren med den skjelvingen i lyden, blir det ekte og levende.

Bandets organist Håvard Hemnes trekkes fram som sentral.

– Han er en trollmann på Hammond.

– Jeg har selv eid et Hammond-orgel da jeg spilte kirkeorgel. Instrumentet betyr mye, men utøveren er kanskje det viktigste?

– Absolutt, svarer Botten. – Det er så deilig å høre folk som virkelig kan traktere instrumentene sine.

Et band skapt under pandemien

Samtalen vender tilbake til hvordan bandet ble til.

– Hvor lenge har egentlig Pisters eksistert?

– Litt over fem år. Vi startet under koronaen.

Historien begynner med et arrangement i Valsøyfjord.

– Broren min driver med arrangementer. Vi skulle ha konsert i et telt ved Geitbåtmuseet. Det opprinnelige bandet fikk ikke stilt med fullt mannskap, så vi satte sammen det som i dag er Pisters.

– Noen av dere hadde knapt spilt sammen før?

– Noen hadde ikke spilt sammen i det hele tatt.

Konserten ble likevel en suksess.

– Det var så kjekt at vi fortsatte etterpå. Så begynte vi å skrive egne sanger ganske fort.

«Snik-jazzifisering»

Selv om «Livbåten» er alvorlig, ønsker ikke bandet å låse seg til ett uttrykk.

– Nå kommer det også en sommerlåt som heter «Sommarnatt i fjor’n»?

– Ja, det er damene i bandet som synger den. Mary og Møyfrid.

– Er det et bevisst ønske for dere om å vise bredde?

– Det er kjekt å ha låter som passer i forskjellige sammenhenger, svarer vokalisten. – Vi er ikke helt der som Åge Aleksandersen med den enorme katalogen, men det er artig med variasjon.

Han forteller også om hvordan bandet liker å lure inn jazzpartier i rockelåtene.

– Midt inni låtene kommer det gjerne en jazzpreget solo før vi går tilbake til rock’n’roll igjen.

– Så det vi egentlig snakker om her er «snik-jazzifisering»?

Musikeren ler.

– Det er ikke dumt, det uttrykket der.

Frykten for flat musikk

Mot slutten av samtalen blir temaet kunstig intelligens tatt opp.

– Er du redd for at KI skal ta over for ekte musikk?

– Det er min største frykt, svarer vokalisten uten å nøle.

Han mener mye moderne musikk mangler menneskelig innlevelse. – Sjela forsvinner litt.

Intervjueren forteller om et foredrag der KI-generert musikk ble presentert som framtiden.

– Det var teknisk riktig, men helt flatt og livløst.

– Musikken må opp og ned, sier vokalisten. – Den må bygges opp og tas ned igjen. Hvis alt bare er flatt, mister du følelsen.

Han mener kulturskolene blir viktigere framover.

– Vi må sørge for at ungdom lærer å spille instrumenter og spille sammen med andre. Det er sånn man lærer å lese både musikken og publikum.

Å lese et publikum

– Dere virker veldig opptatt av den gode kontakten med publikum?

– Absolutt. Man må flørte litt med publikum.

Han beskriver hvordan erfaring har lært ham å lese rommet.

– Noen steder står folk helt stille. Da må du prøve deg fram, kanskje skifte sjanger og få dem med.

– Det handler kanskje litt om publikumsoppdragelse også?

– Litt, ja.

Samtalen ender til slutt tilbake ved det som hele intervjuet egentlig har handlet om: nærvær.

For selv om Pisters nå slipper både den humoristiske «Støvsugar’n», sommerlåten «Sommarnatt i fjor’n» og den langt alvorligere låta «Livbåten», er det samme tanke som går igjen gjennom hele samtalen: Musikk må oppleves som ekte.

– Hvis ikke det er innlevelse i det, blir det tomt, avslutter Botten.