Barn fra de minst velstående familiene har nesten dobbelt så høy forekomst av psykiske lidelser som barn fra de mest velstående. En ny doktoravhandling fra Universitetet i Oslo undersøker hvordan økonomi, familie og genetiske forskjeller virker sammen – og viser samtidig hvorfor arv ikke er det samme som skjebne.
Joakim Coleman. Foto: Ebeltoft Erik Engblad
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHvor mye av vår plass i samfunnet har vi egentlig med oss hjemmefra?
Det spørsmålet står sentralt i doktorgradsarbeidet til Joakim Coleman Ebeltoft ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Han har undersøkt hvordan sosioøkonomisk status og psykiske lidelser går igjen mellom generasjoner i norske familier. Forskningsarbeidet kombinerer omfattende norske registerdata med genetiske data og familieinformasjon.
En av studiene omfatter hele 1,4 millioner barn, ungdommer og unge voksne og deres foreldre.
Resultatet viser en tydelig sosial forskjell: Forekomsten av psykiske lidelser var nesten dobbelt så høy blant unge fra den femtedelen av familiene med lavest formue som blant unge fra den rikeste femtedelen. Det var nettopp formue som skilte seg ut.
Foreldrenes formue hadde en sterkere sammenheng med barnas psykiske lidelser enn foreldrenes inntekt, utdanning og yrkesstatus.
Ebeltoft har også undersøkt fire vanlige mål på sosial og økonomisk status: utdanning, inntekt, formue og yrke.
I studien inngår ikke yrke først og fremst som spørsmålet om man er lærer, snekker, lege eller butikkmedarbeider. Forskerne har brukt opplysninger fra Statistisk sentralbyrå og omregnet yrkene til en internasjonal skala for yrkesprestisje.
Hvert yrke får på denne skalaen en verdi fra 1 til 100 etter hvor høy sosial prestisje yrket er blitt tillagt i internasjonale undersøkelser. I det norske materialet varierte yrkesverdiene fra 13 til 78.
Forskerne finner at utdanning, yrkesstatus, inntekt og formue ikke er fire helt uavhengige sider ved livet. Noen av de samme genetiske og familiære påvirkningsfaktorene går igjen på tvers av dem.
Men bildet blir annerledes når forskerne ser på miljøpåvirkninger som søsken ikke deler. Da er sammenhengene langt svakere.
Det betyr at to mennesker fra samme familie kan ende svært forskjellig økonomisk og sosialt som følge av erfaringer og miljøer de ikke har felles.
Her åpner forskningen for et interessant samfunnsperspektiv.
Forskerne peker på at partnere, venner og kolleger kan være blant kreftene som påvirker ett søsken, men ikke et annet. Slike forskjellige sosiale miljøer kan bidra til ulike verdier og ulike veier til sosial status. Det er med andre ord ikke bare familien man vokser opp i som utgjør «miljøet».
Menneskene man møter senere, utdanningen man velger, arbeidsplassen man havner på og samfunnets institusjoner kan alle være deler av historien.
Studien måler imidlertid ikke kulturelle interesser, kulturbruk eller påvirkning fra for eksempel litteratur, musikk, medier og kunst. Den gir derfor ikke grunnlag for å si at slike kulturelle erfaringer forklarer forskjellene forskerne finner.
Noe av det mest interessante ved studien er forskernes diskusjon av Norge som samfunn.
Norge har sikkerhetsnett som kan dempe konsekvensene av negative hendelser i livet. Universelle velferdsordninger, relativt tilgjengelig høyere utdanning og offentlig støtte kan dessuten redusere betydningen av foreldrenes økonomi for enkelte livsvalg.
Forskerne bruker barnehagen som et konkret eksempel. Et universelt barnehagetilbud av høy kvalitet kan redusere betydningen av hvor mye penger og tid den enkelte familie selv kan investere.
Også gratis høyere utdanning og ordningene med studielån og stipend er viktige deler av den norske sammenhengen.
Det gir et tilsynelatende paradoks: Når samfunnet reduserer enkelte økonomiske og sosiale barrierer, kan genetiske forskjeller statistisk sett komme til å forklare en større del av forskjellene mellom mennesker.
Det betyr ikke at genene plutselig er blitt viktigere biologisk. Det betyr at noen av miljøforskjellene er blitt mindre.
Forskerne understreker derfor at arvelighet ikke er en fast naturkonstant. Slike beregninger gjelder en bestemt befolkning på et bestemt tidspunkt og under bestemte samfunnsforhold.
Endrer politikken, økonomien eller kulturen seg, kan også forholdet mellom genetiske og miljømessige påvirkninger endre seg.
Norge har dessuten et trekk som gjør formuesfunnet spesielt interessant.
Forskerne påpeker at Norge har relativt høy likhet innen utdanning og inntekt, samtidig som forskjellene i formue er betydelige og har økt.
I studien av sosioøkonomisk status var familiens felles miljø særlig viktig for forskjeller i utdanning og formue.
Det passer inn i et større spørsmål om hva familier faktisk overfører mellom generasjonene. Det er ikke bare penger eller gener.
Foreldre kan også overføre bolig og andre økonomiske ressurser, utdanningsmuligheter, nettverk og sosiale forutsetninger som påvirker barnas senere liv.
Avhandlingen gir derimot ikke grunnlag for å si at mennesker fra bestemte deler av Norge har større eller mindre muligheter til sosial mobilitet eller psykisk helse.
Geografisk bakgrunn er ikke blant hovedvariablene i studiene som ligger til grunn for disse resultatene.
Det samme gjelder kultur i snever forstand. Forskerne har ikke undersøkt om kulturelle vaner, lokale miljøer eller kulturell kapital i seg selv forklarer hvordan økonomi og psykiske lidelser videreføres mellom generasjoner.
Men kultur i den bredere betydningen – hvordan det norske samfunnet organiserer utdanning, arbeid, familie og velferd – ligger likevel som en viktig ramme rundt resultatene.
Det er også derfor forskerne advarer mot en genetisk deterministisk lesning av funnene.
At genetiske forskjeller statistisk kan forklare deler av variasjonen i utdanning eller yrkesstatus, betyr ikke at det finnes et «utdanningsgen» eller et «rikdomsgen». Genetiske påvirkninger kan virke gjennom miljøet, og resultatene gjelder befolkninger – ikke enkeltmenneskers skjebne.
Ebeltofts forskning viser dermed først og fremst hvor vanskelig det er å skille arv og miljø fra hverandre.
Vi arver biologiske forskjeller. Vi fødes inn i familier med forskjellige økonomiske ressurser. Og deretter møter vi skoler, venner, arbeidsplasser, velferdsordninger og tilfeldigheter som kan sende livene våre i forskjellige retninger.
Kilder: Universitetet i Oslo; Joakim Coleman Ebeltoft mfl., The genetic and environmental composition of socioeconomic status in Norway, Nature Communications (2025); Ebeltoft mfl., Parental wealth and mental disorders in Norway (2006–2023): a nationwide registry-based study of 1.4 million young people, The Lancet Regional Health – Europe (2025/2026).
Hvor mye av vår plass i samfunnet har vi egentlig med oss hjemmefra?
Det spørsmålet står sentralt i doktorgradsarbeidet til Joakim Coleman Ebeltoft ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Han har undersøkt hvordan sosioøkonomisk status og psykiske lidelser går igjen mellom generasjoner i norske familier. Forskningsarbeidet kombinerer omfattende norske registerdata med genetiske data og familieinformasjon.
En av studiene omfatter hele 1,4 millioner barn, ungdommer og unge voksne og deres foreldre.
Resultatet viser en tydelig sosial forskjell: Forekomsten av psykiske lidelser var nesten dobbelt så høy blant unge fra den femtedelen av familiene med lavest formue som blant unge fra den rikeste femtedelen. Det var nettopp formue som skilte seg ut.
Foreldrenes formue hadde en sterkere sammenheng med barnas psykiske lidelser enn foreldrenes inntekt, utdanning og yrkesstatus.
Ebeltoft har også undersøkt fire vanlige mål på sosial og økonomisk status: utdanning, inntekt, formue og yrke.
I studien inngår ikke yrke først og fremst som spørsmålet om man er lærer, snekker, lege eller butikkmedarbeider. Forskerne har brukt opplysninger fra Statistisk sentralbyrå og omregnet yrkene til en internasjonal skala for yrkesprestisje.
Hvert yrke får på denne skalaen en verdi fra 1 til 100 etter hvor høy sosial prestisje yrket er blitt tillagt i internasjonale undersøkelser. I det norske materialet varierte yrkesverdiene fra 13 til 78.
Forskerne finner at utdanning, yrkesstatus, inntekt og formue ikke er fire helt uavhengige sider ved livet. Noen av de samme genetiske og familiære påvirkningsfaktorene går igjen på tvers av dem.
Men bildet blir annerledes når forskerne ser på miljøpåvirkninger som søsken ikke deler. Da er sammenhengene langt svakere.
Det betyr at to mennesker fra samme familie kan ende svært forskjellig økonomisk og sosialt som følge av erfaringer og miljøer de ikke har felles.
Her åpner forskningen for et interessant samfunnsperspektiv.
Forskerne peker på at partnere, venner og kolleger kan være blant kreftene som påvirker ett søsken, men ikke et annet. Slike forskjellige sosiale miljøer kan bidra til ulike verdier og ulike veier til sosial status. Det er med andre ord ikke bare familien man vokser opp i som utgjør «miljøet».
Menneskene man møter senere, utdanningen man velger, arbeidsplassen man havner på og samfunnets institusjoner kan alle være deler av historien.
Studien måler imidlertid ikke kulturelle interesser, kulturbruk eller påvirkning fra for eksempel litteratur, musikk, medier og kunst. Den gir derfor ikke grunnlag for å si at slike kulturelle erfaringer forklarer forskjellene forskerne finner.
Noe av det mest interessante ved studien er forskernes diskusjon av Norge som samfunn.
Norge har sikkerhetsnett som kan dempe konsekvensene av negative hendelser i livet. Universelle velferdsordninger, relativt tilgjengelig høyere utdanning og offentlig støtte kan dessuten redusere betydningen av foreldrenes økonomi for enkelte livsvalg.
Forskerne bruker barnehagen som et konkret eksempel. Et universelt barnehagetilbud av høy kvalitet kan redusere betydningen av hvor mye penger og tid den enkelte familie selv kan investere.
Også gratis høyere utdanning og ordningene med studielån og stipend er viktige deler av den norske sammenhengen.
Det gir et tilsynelatende paradoks: Når samfunnet reduserer enkelte økonomiske og sosiale barrierer, kan genetiske forskjeller statistisk sett komme til å forklare en større del av forskjellene mellom mennesker.
Det betyr ikke at genene plutselig er blitt viktigere biologisk. Det betyr at noen av miljøforskjellene er blitt mindre.
Forskerne understreker derfor at arvelighet ikke er en fast naturkonstant. Slike beregninger gjelder en bestemt befolkning på et bestemt tidspunkt og under bestemte samfunnsforhold.
Endrer politikken, økonomien eller kulturen seg, kan også forholdet mellom genetiske og miljømessige påvirkninger endre seg.
Norge har dessuten et trekk som gjør formuesfunnet spesielt interessant.
Forskerne påpeker at Norge har relativt høy likhet innen utdanning og inntekt, samtidig som forskjellene i formue er betydelige og har økt.
I studien av sosioøkonomisk status var familiens felles miljø særlig viktig for forskjeller i utdanning og formue.
Det passer inn i et større spørsmål om hva familier faktisk overfører mellom generasjonene. Det er ikke bare penger eller gener.
Foreldre kan også overføre bolig og andre økonomiske ressurser, utdanningsmuligheter, nettverk og sosiale forutsetninger som påvirker barnas senere liv.
Avhandlingen gir derimot ikke grunnlag for å si at mennesker fra bestemte deler av Norge har større eller mindre muligheter til sosial mobilitet eller psykisk helse.
Geografisk bakgrunn er ikke blant hovedvariablene i studiene som ligger til grunn for disse resultatene.
Det samme gjelder kultur i snever forstand. Forskerne har ikke undersøkt om kulturelle vaner, lokale miljøer eller kulturell kapital i seg selv forklarer hvordan økonomi og psykiske lidelser videreføres mellom generasjoner.
Men kultur i den bredere betydningen – hvordan det norske samfunnet organiserer utdanning, arbeid, familie og velferd – ligger likevel som en viktig ramme rundt resultatene.
Det er også derfor forskerne advarer mot en genetisk deterministisk lesning av funnene.
At genetiske forskjeller statistisk kan forklare deler av variasjonen i utdanning eller yrkesstatus, betyr ikke at det finnes et «utdanningsgen» eller et «rikdomsgen». Genetiske påvirkninger kan virke gjennom miljøet, og resultatene gjelder befolkninger – ikke enkeltmenneskers skjebne.
Ebeltofts forskning viser dermed først og fremst hvor vanskelig det er å skille arv og miljø fra hverandre.
Vi arver biologiske forskjeller. Vi fødes inn i familier med forskjellige økonomiske ressurser. Og deretter møter vi skoler, venner, arbeidsplasser, velferdsordninger og tilfeldigheter som kan sende livene våre i forskjellige retninger.
Kilder: Universitetet i Oslo; Joakim Coleman Ebeltoft mfl., The genetic and environmental composition of socioeconomic status in Norway, Nature Communications (2025); Ebeltoft mfl., Parental wealth and mental disorders in Norway (2006–2023): a nationwide registry-based study of 1.4 million young people, The Lancet Regional Health – Europe (2025/2026).
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
