Hva skjer dersom Russland vinner krigen i Ukraina? I «Hvis Russland vinner» lar den tyske statsviteren Carlo Masala Russland sette NATO på en prøve alliansen ikke har råd til å mislykkes i. Boken er ikke en spådom, understreker han, men et scenario skrevet for å vise hvordan Europa kan forhindre at det blir virkelighet.
Den tyske statsviteren Carlo Masala, forfatteren av boken «Hvis Russland vinner». Foto: Erik Aukan
I Carlo Masalas scenario er året 2028. Ukraina har kapitulert, Russland har fått en ny president, og den europeiske opprustningen har mistet fart. Så går russiske styrker inn i den estiske grensebyen Narva og okkuperer øya Hiiumaa.
Russland forsøker ikke å erobre Estland. Det forsøker å finne ut om NATO faktisk er villig til å forsvare et medlemsland.
Det er utgangspunktet for «Hvis Russland vinner», som raskt ble en bestselger da den kom ut i Tyskland. Masala er professor i internasjonal politikk ved Bundeswehr-universitetet i München og en profilert tysk stemme i debatten om europeisk sikkerhet.
I samtale med Kristoffer Rønneberg, utenriksjournalist i Aftenposten, understreker Masala at leseren ikke skal oppfatte boken som en beskrivelse av hva som kommer til å skje.
– En spådom ville sagt: Dette er det som kommer til å skje. Et scenario sier at dette er én av de mulige utviklingene som kan skje i fremtiden. Det er en enorm forskjell, sier Masala.
Utgangspunktet var et lengre akademisk essay. Masala hadde sammen med en kollega skrevet om konsekvensene av en russisk seier, samtidig som vestlige etterretningstjenester diskuterte muligheten for at Russland rundt 2029 kunne ha gjenoppbygd en militær kapasitet som gjorde et angrep på NATO mulig.
Masala reagerte på argumentet om at Russland aldri ville forsøke fordi NATO samlet er militært sterkere.
Han mente spørsmålet var stilt feil.
Hos forlaget fortalte han at han ville skrive et solid akademisk essay om scenarioet. Forleggeren foreslo i stedet scener fra Det ovale kontor og NATOs hovedkvarter.
Slik ble analysen til fiksjon.
– Det er et scenario, et intellektuelt tankeeksperiment basert på observasjoner vi gjør i dag, og som så forlenges inn i fremtiden, sier Masala.
Boken skal tvinge oss til å tenke over hvordan scenarioet kan forhindres.
Historien begynner i 2026. Ukraina tvinges til kapitulasjon. Russland får territoriene landet krever, den ukrainske hæren blir i stor grad demilitarisert, og det gjennomføres nye valg. Ukraina får ingen sikkerhetsgaranti.
En ny flyktningbølge går mot Europa og forsterker politiske og sosiale spenninger.
Deretter går Vladimir Putin av.
Etterfølgeren er den unge Manchikov, med bakgrunn fra finansverdenen. Navnet er et ordspill som skal vise til «bedrageren».
Den nye presidenten innleder en sjarmoffensiv overfor Europa. Ukraina skal det ikke forhandles om, men forholdet til Vesten skal normaliseres.
Det skaper tvil i Europa. Hvorfor bruke enorme summer på forsvar når Russland ikke lenger truer noen direkte? Hvorfor prioritere opprustning når velferdsordninger er under økonomisk press?
I Masalas scenario bremses opprustningen.
Før Russland beveger seg mot Estland, blir motstanderne avledet. Russiske leiesoldater bidrar til en migrasjonskrise sør for Sahara. Europa retter oppmerksomheten mot migrasjon. Samtidig skaper Kina en konflikt i Asia som binder amerikanske militære ressurser.
Så kommer 27. mars 2028.
Russiske «små grønne menn» går inn i Narva og på Hiiumaa. Påskuddet er beskyttelse av russisktalende innbyggere.
Året 2028 er valgt fordi Masala mener Russland, dersom landet ønsket å teste NATO, kunne ha interesse av å handle før tidspunktet alle forbereder seg på. Datoen 27. mars har en enklere forklaring: Det er Masalas fødselsdag.
Det avgjørende er om NATO utløser artikkel 5.
Masalas poeng er at Russland ikke trenger å invadere et helt NATO-land. Et stort angrep vil sannsynligvis samle alliansen. Et lite fremstøt skaper et vanskeligere politisk spørsmål:
Vil USA, Frankrike, Tyskland, Norge og de øvrige medlemslandene risikere en omfattende krig med en atomvåpenmakt for et lite område i Estland?
– Russland trenger ikke å angripe et NATO-land fullt ut. De trenger å sette NATO på prøve. De må teste om NATO virkelig er villig til å utløse artikkel 5, sier Masala.
Hvis NATO reagerer umiddelbart, kan Russland trekke seg tilbake. Hvis NATO ikke reagerer, blir russiske styrker stående.
Og da har Russland oppnådd noe langt større enn å erobre Narva.
– Grunnen til at land er med i NATO, er løftet om beskyttelse. Hvis NATO ikke lenger tilbyr denne beskyttelsen, er NATO ferdig. NATO er dødt. Og det er en russisk seier, sier Masala.
Han sammenligner strategien med Hitlers remilitarisering av Rhinland i 1936: et begrenset fremstøt som kunne reverseres dersom Frankrike og Storbritannia reagerte, men som ble stående da reaksjonen uteble.
Masala avviser argumentet om at Russlands problemer i Ukraina betyr at landet ikke kan true NATO.
– Den russiske hæren i dag er sterkere enn den russiske hæren var da krigen mot Ukraina startet for andre gang, sier han.
Store deler av marinen er intakt, med Svartehavsflåten som et vesentlig unntak. Det russiske flyvåpenet har mistet viktige bombefly, men Masala anslår at opptil 80 prosent fortsatt er intakt.
Russland har dessuten noe europeiske land mangler: en hær med flere års erfaring fra høyintensiv mellomstatlig krig.
NATO er samlet militært sterkere, men Masala peker på svakheter innen blant annet luftvern, satellittbasert etterretning og overvåkning, ballistiske missiler og langtrekkende våpen.
Forskjellen handler også om risikovilje.
Den russiske ledelsen er villig til å ta større risiko enn europeiske regjeringer og vet samtidig at frykten for eskalering kan brukes politisk.
Den tydeligste formen for dette er de gjentatte russiske atomtruslene.
Masala mener de først og fremst fungerer som psykologisk krigføring rettet mot vestlig opinion. Hensikten er å gjøre befolkninger og regjeringer mer tilbakeholdne med å støtte Ukraina.
Han viser til hvordan Russland har advart mot konsekvensene av vestlige leveranser av pansrede kjøretøy, stridsvogner, F-16-fly og langtrekkende våpen.
Likevel er atomvåpen ikke blitt brukt.
Masala mener risikoen fortsatt må tas alvorlig, men vurderer den som svært lav. USA har signalisert at russisk atomvåpenbruk vil få omfattende konsekvenser. Dessuten har Kina og India motsatt seg bruk av atomvåpen, og Russland er avhengig av begge.
Han ser heller ingen militær gevinst.
– Hva skulle være Russlands strategiske mål med å bruke atomvåpen? Det finnes ikke noe. Russland ville ikke tjene på å bruke atomvåpen, sier Masala.
Hva ville han så rådet NATO til dersom Narva faktisk ble angrepet?
– I det øyeblikket de gikk inn i Narva, ville jeg sagt at vi sender alt vi har tilgjengelig til Narva for å forsvare byen umiddelbart.
Masala ville med andre ord slått tilbake.
Hans begrunnelse er at Russland forstår styrke. Møter landet vakling, øker muligheten for ytterligere press.
Derfor kritiserer Masala akademikere og politikere han omtaler som «fryktens kjøpmenn»: dem som ifølge ham hevder at nye former for støtte til Ukraina nærmest automatisk vil utløse russisk eskalering og bringe Europa nærmere storkrig.
– Jeg forsøker ikke å gjøre folk redde, fordi jeg sier hva vi må gjøre for å forhindre dette, sier han.
Han mener ikke at Russland nødvendigvis vil angripe NATO. Nettopp derfor er avskrekking viktig: Russland skal overbevises om at kostnaden blir for høy.
Militær kapasitet alene er ikke nok. Moskva må også tro at NATO er villig til å bruke den.
Samtidig foregår en konflikt under terskelen for konvensjonell krig.
Masala mener Russland har trappet opp hybride operasjoner mot europeiske land. Han viser blant annet til dronehendelser, eksplosjoner ved ammunisjonsrelatert virksomhet, cyberangrep, hendelser i Romania og Polen og attentatplaner mot personer i forsvarsindustrien.
Han mener mønsteret er et økende press mot landene som støtter Ukraina.
Svaret må være tredelt.
For det første må kritisk infrastruktur herdes. Flyplasser, energiforsyning, kommunikasjon og digitale systemer må tåle angrep.
For det andre trenger Europa mer motstandsdyktige samfunn.
– Vi trenger robuste samfunn. Vi trenger samfunn som ikke får panikk, sier Masala.
Hvis en flyplass stenges av droner eller strømforsyningen rammes, må samfunnet fortsatt fungere. Reservekapasitet, lokal beredskap og en befolkning som vet hvordan den skal håndtere kriser, reduserer effekten av hybride angrep.
For det tredje mener Masala at Europa må bli mindre passivt.
– Jeg mener vi må ta av oss hanskene. Jeg ser ikke hvorfor vi ikke skal vise russerne hva vi er i stand til å gjøre inne i Russland.
Han nevner cyberoperasjoner mot russiske banksystemer og muligheten for å ramme eller tømme russiske kryptokontoer som eksempler.
Poenget er at hybride angrep skal ha en kostnad.
Bak militærstrategien ligger et større spørsmål.
Masala mener Russland ikke bare forsøker å påvirke Europas sikkerhetspolitikk. Målet er også å svekke befolkningens tillit til demokratiske institusjoner.
– Russerne ønsker å undergrave folks tillit til demokratiske regjeringers evne til å løse problemer. Målet er å erodere det demokratiske fundamentet, sier han.
Et samfunn som ikke klarer å håndtere sabotasje, energiproblemer, migrasjon, økonomisk uro eller sikkerhetspolitiske kriser, blir mer sårbart for politiske krefter som stiller spørsmål ved det demokratiske systemets evne til å fungere.
Derfor er det som står på spill større enn Ukrainas territorium.
Det handler, sier Masala, om friheten til å bestemme hvordan vi ønsker å leve.
Forsvaret av denne friheten foregår både ved NATOs østgrense og inne i de europeiske samfunnene. Europa må ha militære styrker som kan avskrekke Russland, infrastruktur som tåler angrep og demokratiske institusjoner som fortsatt fungerer når de settes under press.
«Hvis Russland vinner» sier ikke at russiske styrker kommer til å stå i Narva 27. mars 2028. Manchikov finnes ikke, og samtalene i Moskva, Washington og Brussel er fiksjon.
Spørsmålet Masala stiller er om mekanismene som kan bringe Europa dit, allerede finnes.
Og hva Europa må gjøre mens det fortsatt er mulig å forhindre scenarioet.
I Carlo Masalas scenario er året 2028. Ukraina har kapitulert, Russland har fått en ny president, og den europeiske opprustningen har mistet fart. Så går russiske styrker inn i den estiske grensebyen Narva og okkuperer øya Hiiumaa.
Russland forsøker ikke å erobre Estland. Det forsøker å finne ut om NATO faktisk er villig til å forsvare et medlemsland.
Det er utgangspunktet for «Hvis Russland vinner», som raskt ble en bestselger da den kom ut i Tyskland. Masala er professor i internasjonal politikk ved Bundeswehr-universitetet i München og en profilert tysk stemme i debatten om europeisk sikkerhet.
I samtale med Kristoffer Rønneberg, utenriksjournalist i Aftenposten, understreker Masala at leseren ikke skal oppfatte boken som en beskrivelse av hva som kommer til å skje.
– En spådom ville sagt: Dette er det som kommer til å skje. Et scenario sier at dette er én av de mulige utviklingene som kan skje i fremtiden. Det er en enorm forskjell, sier Masala.
Utgangspunktet var et lengre akademisk essay. Masala hadde sammen med en kollega skrevet om konsekvensene av en russisk seier, samtidig som vestlige etterretningstjenester diskuterte muligheten for at Russland rundt 2029 kunne ha gjenoppbygd en militær kapasitet som gjorde et angrep på NATO mulig.
Masala reagerte på argumentet om at Russland aldri ville forsøke fordi NATO samlet er militært sterkere.
Han mente spørsmålet var stilt feil.
Hos forlaget fortalte han at han ville skrive et solid akademisk essay om scenarioet. Forleggeren foreslo i stedet scener fra Det ovale kontor og NATOs hovedkvarter.
Slik ble analysen til fiksjon.
– Det er et scenario, et intellektuelt tankeeksperiment basert på observasjoner vi gjør i dag, og som så forlenges inn i fremtiden, sier Masala.
Boken skal tvinge oss til å tenke over hvordan scenarioet kan forhindres.
Historien begynner i 2026. Ukraina tvinges til kapitulasjon. Russland får territoriene landet krever, den ukrainske hæren blir i stor grad demilitarisert, og det gjennomføres nye valg. Ukraina får ingen sikkerhetsgaranti.
En ny flyktningbølge går mot Europa og forsterker politiske og sosiale spenninger.
Deretter går Vladimir Putin av.
Etterfølgeren er den unge Manchikov, med bakgrunn fra finansverdenen. Navnet er et ordspill som skal vise til «bedrageren».
Den nye presidenten innleder en sjarmoffensiv overfor Europa. Ukraina skal det ikke forhandles om, men forholdet til Vesten skal normaliseres.
Det skaper tvil i Europa. Hvorfor bruke enorme summer på forsvar når Russland ikke lenger truer noen direkte? Hvorfor prioritere opprustning når velferdsordninger er under økonomisk press?
I Masalas scenario bremses opprustningen.
Før Russland beveger seg mot Estland, blir motstanderne avledet. Russiske leiesoldater bidrar til en migrasjonskrise sør for Sahara. Europa retter oppmerksomheten mot migrasjon. Samtidig skaper Kina en konflikt i Asia som binder amerikanske militære ressurser.
Så kommer 27. mars 2028.
Russiske «små grønne menn» går inn i Narva og på Hiiumaa. Påskuddet er beskyttelse av russisktalende innbyggere.
Året 2028 er valgt fordi Masala mener Russland, dersom landet ønsket å teste NATO, kunne ha interesse av å handle før tidspunktet alle forbereder seg på. Datoen 27. mars har en enklere forklaring: Det er Masalas fødselsdag.
Det avgjørende er om NATO utløser artikkel 5.
Masalas poeng er at Russland ikke trenger å invadere et helt NATO-land. Et stort angrep vil sannsynligvis samle alliansen. Et lite fremstøt skaper et vanskeligere politisk spørsmål:
Vil USA, Frankrike, Tyskland, Norge og de øvrige medlemslandene risikere en omfattende krig med en atomvåpenmakt for et lite område i Estland?
– Russland trenger ikke å angripe et NATO-land fullt ut. De trenger å sette NATO på prøve. De må teste om NATO virkelig er villig til å utløse artikkel 5, sier Masala.
Hvis NATO reagerer umiddelbart, kan Russland trekke seg tilbake. Hvis NATO ikke reagerer, blir russiske styrker stående.
Og da har Russland oppnådd noe langt større enn å erobre Narva.
– Grunnen til at land er med i NATO, er løftet om beskyttelse. Hvis NATO ikke lenger tilbyr denne beskyttelsen, er NATO ferdig. NATO er dødt. Og det er en russisk seier, sier Masala.
Han sammenligner strategien med Hitlers remilitarisering av Rhinland i 1936: et begrenset fremstøt som kunne reverseres dersom Frankrike og Storbritannia reagerte, men som ble stående da reaksjonen uteble.
Masala avviser argumentet om at Russlands problemer i Ukraina betyr at landet ikke kan true NATO.
– Den russiske hæren i dag er sterkere enn den russiske hæren var da krigen mot Ukraina startet for andre gang, sier han.
Store deler av marinen er intakt, med Svartehavsflåten som et vesentlig unntak. Det russiske flyvåpenet har mistet viktige bombefly, men Masala anslår at opptil 80 prosent fortsatt er intakt.
Russland har dessuten noe europeiske land mangler: en hær med flere års erfaring fra høyintensiv mellomstatlig krig.
NATO er samlet militært sterkere, men Masala peker på svakheter innen blant annet luftvern, satellittbasert etterretning og overvåkning, ballistiske missiler og langtrekkende våpen.
Forskjellen handler også om risikovilje.
Den russiske ledelsen er villig til å ta større risiko enn europeiske regjeringer og vet samtidig at frykten for eskalering kan brukes politisk.
Den tydeligste formen for dette er de gjentatte russiske atomtruslene.
Masala mener de først og fremst fungerer som psykologisk krigføring rettet mot vestlig opinion. Hensikten er å gjøre befolkninger og regjeringer mer tilbakeholdne med å støtte Ukraina.
Han viser til hvordan Russland har advart mot konsekvensene av vestlige leveranser av pansrede kjøretøy, stridsvogner, F-16-fly og langtrekkende våpen.
Likevel er atomvåpen ikke blitt brukt.
Masala mener risikoen fortsatt må tas alvorlig, men vurderer den som svært lav. USA har signalisert at russisk atomvåpenbruk vil få omfattende konsekvenser. Dessuten har Kina og India motsatt seg bruk av atomvåpen, og Russland er avhengig av begge.
Han ser heller ingen militær gevinst.
– Hva skulle være Russlands strategiske mål med å bruke atomvåpen? Det finnes ikke noe. Russland ville ikke tjene på å bruke atomvåpen, sier Masala.
Hva ville han så rådet NATO til dersom Narva faktisk ble angrepet?
– I det øyeblikket de gikk inn i Narva, ville jeg sagt at vi sender alt vi har tilgjengelig til Narva for å forsvare byen umiddelbart.
Masala ville med andre ord slått tilbake.
Hans begrunnelse er at Russland forstår styrke. Møter landet vakling, øker muligheten for ytterligere press.
Derfor kritiserer Masala akademikere og politikere han omtaler som «fryktens kjøpmenn»: dem som ifølge ham hevder at nye former for støtte til Ukraina nærmest automatisk vil utløse russisk eskalering og bringe Europa nærmere storkrig.
– Jeg forsøker ikke å gjøre folk redde, fordi jeg sier hva vi må gjøre for å forhindre dette, sier han.
Han mener ikke at Russland nødvendigvis vil angripe NATO. Nettopp derfor er avskrekking viktig: Russland skal overbevises om at kostnaden blir for høy.
Militær kapasitet alene er ikke nok. Moskva må også tro at NATO er villig til å bruke den.
Samtidig foregår en konflikt under terskelen for konvensjonell krig.
Masala mener Russland har trappet opp hybride operasjoner mot europeiske land. Han viser blant annet til dronehendelser, eksplosjoner ved ammunisjonsrelatert virksomhet, cyberangrep, hendelser i Romania og Polen og attentatplaner mot personer i forsvarsindustrien.
Han mener mønsteret er et økende press mot landene som støtter Ukraina.
Svaret må være tredelt.
For det første må kritisk infrastruktur herdes. Flyplasser, energiforsyning, kommunikasjon og digitale systemer må tåle angrep.
For det andre trenger Europa mer motstandsdyktige samfunn.
– Vi trenger robuste samfunn. Vi trenger samfunn som ikke får panikk, sier Masala.
Hvis en flyplass stenges av droner eller strømforsyningen rammes, må samfunnet fortsatt fungere. Reservekapasitet, lokal beredskap og en befolkning som vet hvordan den skal håndtere kriser, reduserer effekten av hybride angrep.
For det tredje mener Masala at Europa må bli mindre passivt.
– Jeg mener vi må ta av oss hanskene. Jeg ser ikke hvorfor vi ikke skal vise russerne hva vi er i stand til å gjøre inne i Russland.
Han nevner cyberoperasjoner mot russiske banksystemer og muligheten for å ramme eller tømme russiske kryptokontoer som eksempler.
Poenget er at hybride angrep skal ha en kostnad.
Bak militærstrategien ligger et større spørsmål.
Masala mener Russland ikke bare forsøker å påvirke Europas sikkerhetspolitikk. Målet er også å svekke befolkningens tillit til demokratiske institusjoner.
– Russerne ønsker å undergrave folks tillit til demokratiske regjeringers evne til å løse problemer. Målet er å erodere det demokratiske fundamentet, sier han.
Et samfunn som ikke klarer å håndtere sabotasje, energiproblemer, migrasjon, økonomisk uro eller sikkerhetspolitiske kriser, blir mer sårbart for politiske krefter som stiller spørsmål ved det demokratiske systemets evne til å fungere.
Derfor er det som står på spill større enn Ukrainas territorium.
Det handler, sier Masala, om friheten til å bestemme hvordan vi ønsker å leve.
Forsvaret av denne friheten foregår både ved NATOs østgrense og inne i de europeiske samfunnene. Europa må ha militære styrker som kan avskrekke Russland, infrastruktur som tåler angrep og demokratiske institusjoner som fortsatt fungerer når de settes under press.
«Hvis Russland vinner» sier ikke at russiske styrker kommer til å stå i Narva 27. mars 2028. Manchikov finnes ikke, og samtalene i Moskva, Washington og Brussel er fiksjon.
Spørsmålet Masala stiller er om mekanismene som kan bringe Europa dit, allerede finnes.
Og hva Europa må gjøre mens det fortsatt er mulig å forhindre scenarioet.
Forfatteren Per Petterson møtte under Bjørnsonfestivalen forrige uke, journalist i Klassekampen, Karin Haugen, til en samtale om «Kjærlighet, utroskap og Hemingway». Møtet tok utgangspunkt i Pettersons siste roman, «Du er hjemme nå», men beveget seg raskt inn i de dypere lagene av forfatterskapet. Den dreide seg om litterære impulser, nødvendigheten av emosjonell ærlighet i livets sene faser og språkets tette bånd til klassebakgrunn.
Laget av ScaleFlow.
