Sverre Mollan har regissert Kortfilmen Brevet. Filmen springer ut fra en konkret historisk infrastruktur: den Trondheimske postvei. Prosjektet er forankret i både lokalhistorie og praktisk gjennomført under krevende forhold. Filmen er et eksempel på hvordan mindre filmproduksjoner arbeider tett på sted, historie og frivillighet og med en unik erfaring som bakgrunn. Se filmen og intervju i artikkelen.
Scene fra filmen Brevet. Foto: Mollan Film
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementFilmen er en fiktiv fortelling lagt til 1800-tallet, medi nnspilling hovedsakelig i Møre og Romsdal, men også supplert med opptak fra Trøndelag. Arbeidet startet sommeren 2020, med hovedinnspilling høsten samme år og tilleggsopptak frem til våren 2021. Prosjektet ble avsluttet med en visning for medvirkende på Tingvoll kino.
Innspillingen fant sted under det som beskrives som «tykkeste coronatid». Dette satte tydelige utfordringer og begrensninger for både fremdrift og arbeidsform.
Regissør Sverre Mollan redegjør for situasjonen:
– Dette var i tykkeste coronatid med nedstenginger, sykdom og strenge regler. Innspillingen ble svært utfordrende med stadige coronatester og tiltak, og gjorde den lengre enn først tenkt.
Prosjektet måtte dermed tilpasses både logistiske begrensninger og smittevernregler, noe som bidro til en mer langstrakt produksjonsperiode enn opprinnelig planlagt.
.jpg)
Det opprinnelige konseptet bar preg av en mer visuell reiselangs postruten mellom Bergen og Trondheim. Mollan beskriver utviklingen av prosjektet fra idé til ferdig film:
– Jeg skrev et screenplay og laget et storyboard som var mer som en «road movie», og som fikk vist frem noen av de mest spektakulære lokasjonene på postruten fra Bergen til Trondheim.
Blant disse lokasjonene fremhever Mollan særlig Ljøbrekka iStranda kommune, et sted som visuelt og historisk understøtter filmens tematikk.
Den Trondheimske postvei ble anlagt mellom 1780 og 1806, hovedsakelig av bønder etter kongelig resolusjon. Dette var i perioden hvor Norge var fremdeles av en del av kongeriket Danmark-Norge og kongen satt i København og regjerte. I dag er store deler av traseen innlemmet i det moderne veinettet, men enkelte strekninger står fortsatt i sin opprinnelig form. Det forteller mye om både dimensjonene av arbeidet som ble gjort og hvor avgjørende veistrekningen er selv i dag.
Mollan understreker hvordan research arbeidet påvirket filmens innhold:
– Historien rundt er svært spennende, og vi gjorde dypdykk for å kunne leve inn i datidens liv og mentalitet. Det var langt mer dramatisk enn først antatt.
Han viser til konkrete historiske forhold:
– Postombæringen skjedde med en væpnet postfører som da gjerne var unge bondesønner, og de var utsatte for overfalt av tyver.
Disse historiske detaljene bidro til å gi prosjektet et mer dramatisk og realistisk preg enn det opprinnelige utgangspunktet tilsa. Snarere enn å skjønnmale og dikte opp en rosenrød historie, blir historien vist fram med en mer realistisk historisk realitet som bedre skildrer kompleksiteten i 1800-tallets samfunn og mentalitet.
I arbeidet med materialet ble også litterære kilder trukket inn, blant annet eldre dikt som tematiserer postførernes liv.
Mollan trekker frem en konkret referanse:
– Jeg fant også stor interesse i eldre dikt, som omtaler de omreisende postførere på en mer menneskelig og nyansert måte. Blant annet «Karen» av Alexander Kielland.
Denne tilnærmingen er et ønske om å balansere det historisk dramatiske med et mer personlig og menneskelig perspektiv.
Prosjektet har sitt utspring i en utlysning av midler knyttet til postveien i 2019. Initiativet kom fra Unn Catodotter Fyllingsnes, som utviklet en historie om en feilaktig dømt mor i et lokalsamfunn langsruten.
Mollan beskriver samarbeidet slik:
– Hun spurte om jeg var interessert i å filmatisere det med støtte fra Møre og Romsdal fylkeskommune og Tingvoll kommune.
Produksjonen ble realisert gjennom et bredt samarbeid medl okale aktører, blant annet Tingvoll museum, Tingvoll kirke og Bølset gård.
Filmen omtales som et lokalt kostymedrama, med både erfarne og uerfarne deltakere foran og bak kamera.
Mollan fremhever arbeidsformen:
– Med stort hell ble mange talenter, både erfarne og uerfarne hentet inn foran og bak kamera. Vi jobbet minimalistisk og fleksibelt for å bringe prosjektet til verden.
Lokale ressurser og engasjement var avgjørende for gjennomføringen av filmen.
Et sentralt mål var å gjenskape et klassisk filmuttrykk. Dette ble gjort gjennom bevisste tekniske valg.
Mollan beskriver ambisjonen:
– Jeg hadde et ønske om at filmen skulle spilles inn på en veldig tradisjonell måte for å oppnå det eldre filmuttrykket mest kjent fra klassisk kino.
Filmen er spilt inn anamorfisk i bredformat (3.55:1), medbruk av A7s3-kamera og Atlas Anamorphic Orion-objektiv. I tilleggble det benyttet kabelkamera fra det norske selskapet WiralCam.
Han peker på inspirasjonskilder:
– Et norsk cabelcam-firma, WiralCam, ga muligheten til noen av de mest unike opptakene mellom skog og kratt i bevegelse som er inspirert av Ringenes Herre.
Utstyret er en kombinasjon av tradisjonell estetikk og moderne teknologi.
Filmens visuelle og historiske troverdighet forsterkes gjennom bruk av autentiske gjenstander.
– Posthorn, veske og sabel som vises i åpning og sluttekst er originale museumsobjekter fra 1800-tallet, sier Mollan
Han trekker også prosjektet i sammenheng til sin egen slektshistorie:
– Sabelen tilhørte en av mine slektninger som faktisk bodde ved en av lokasjonene, og mange utrolige fortellinger fra postveien kom fram under møter med folk på «veien».
– Hvordan utviklet historien om den feilaktig dømte moren seg fra idé til ferdig manus?
Dette spørsmålet danner utgangspunkt for en refleksjon hos Sverre Mollan, der utviklingsprosessen fremstår som en dialog mellom materiale, form og rammevilkår:
– Historien som var bruddstykker av karakterer og enhistorie ble formet på en måte som kunne vise fram mest mulig av selvepostveien, samt å introdusere både verden og tema på en effektiv måte.
Han utdyper hvordan både samarbeid og ytre forhold grep inni arbeidet:
– Det kom innspill fra mange hold. Under andre omstendigheter og tid ville jeg gitt filmen mer flyt. Covid påvirket svært mye, og manus måtte tilpasses til lengre avstander mellom aktørene og færre folk.
– Hvilke konkrete historiske kilder var mest avgjørende for å forme realismen i filmen?
I svaret tegner Mollan opp et sammensatt kildegrunnlag:
– Det ble gjort mye research fra tidsperioden, der både maleri og foto var viktig for selve utformingen. Han viser til konkrete bidrag:
– Historikere ble spurt om tidsperioden, og Ivar Bølset hadde noen spennende historier fra det lokale knutepunktet.
Samtidig trekker han frem litteraturen:
– I tillegg fant jeg særlig dikt som «Karen» av Kielland nyttig i forståelsen av selve postfører. Erfaringen av landskapet gis også en sentral plass:
– Oppdagelsen av veistykkene rent fysisk ga også en helt ny dimensjon.
Han føyer til en personlig interesse som var nyttig for idéutformingen av filmen:
– Jeg har lenge hatt interesse for veibyggingen gjennom århundrene. Og bøndene stod for mye av dette.
– Hva var de største utfordringene ved å arbeide medbåde amatører og profesjonelle i samme produksjon?
Mollan svarer ved å tydeliggjøre et bevisst valg i produksjonsmodellen:
– Jeg prøver veldig bevisst å lage lokal film med lokale folk med reell tilknytning og bakgrunn heller enn å hente inn hele crew fra typisk østlandsområdet.
Dette får konkrete konsekvenser:
– Det gjør at de fleste ikke arbeider fulltid innen film, men gjerne har tilknytning til lokal opera og teater som bakgrunn. Mange hadde aldri stått foran kamera før.
Han beskriver arbeidsprosessen slik:
– Så halve utfordringen er treningen som skjer på stedet.
Samtidig fremhever han resultatet:
– Det er krevende, men gir den lille ekstra dimensjonen av realisme, og jeg er svært imponert av innsatsen.
Kontrasten til profesjonelle aktører beskrives nøkternt:
– Det er dog en nytelse å se profesjonelle gjøre sine karakterer troverdige. Godt skuespillerarbeid er verdt sin vekt i gull og sølv.
Pandemien påvirket også dette arbeidet:
– Det var for øvrig også vanskelig med større forflytning på tiden på grunn av karantene krav for reising fra for eksempel Oslo.
Den lokale forankringens betydning
– Hvordan vurderer du betydningen av lokal forankring i norsk filmproduksjon i dag?
– Jeg ser på lokale produksjoner som den av størst samfunnsmessig verdi.
Han utdyper:
– Det tar vare på lokal kultur og historie på en måte som lett deles.
Og peker på en mulig effekt:
– Blir noen inspirert til å for eksempel oppsøke museum for å lære mer, eller å gjøre egen research, så beriker det vårt lokalsamfunn.
Filmen er en fiktiv fortelling lagt til 1800-tallet, medi nnspilling hovedsakelig i Møre og Romsdal, men også supplert med opptak fra Trøndelag. Arbeidet startet sommeren 2020, med hovedinnspilling høsten samme år og tilleggsopptak frem til våren 2021. Prosjektet ble avsluttet med en visning for medvirkende på Tingvoll kino.
Innspillingen fant sted under det som beskrives som «tykkeste coronatid». Dette satte tydelige utfordringer og begrensninger for både fremdrift og arbeidsform.
Regissør Sverre Mollan redegjør for situasjonen:
– Dette var i tykkeste coronatid med nedstenginger, sykdom og strenge regler. Innspillingen ble svært utfordrende med stadige coronatester og tiltak, og gjorde den lengre enn først tenkt.
Prosjektet måtte dermed tilpasses både logistiske begrensninger og smittevernregler, noe som bidro til en mer langstrakt produksjonsperiode enn opprinnelig planlagt.
Det opprinnelige konseptet bar preg av en mer visuell reiselangs postruten mellom Bergen og Trondheim. Mollan beskriver utviklingen av prosjektet fra idé til ferdig film:
– Jeg skrev et screenplay og laget et storyboard som var mer som en «road movie», og som fikk vist frem noen av de mest spektakulære lokasjonene på postruten fra Bergen til Trondheim.
Blant disse lokasjonene fremhever Mollan særlig Ljøbrekka iStranda kommune, et sted som visuelt og historisk understøtter filmens tematikk.
Den Trondheimske postvei ble anlagt mellom 1780 og 1806, hovedsakelig av bønder etter kongelig resolusjon. Dette var i perioden hvor Norge var fremdeles av en del av kongeriket Danmark-Norge og kongen satt i København og regjerte. I dag er store deler av traseen innlemmet i det moderne veinettet, men enkelte strekninger står fortsatt i sin opprinnelig form. Det forteller mye om både dimensjonene av arbeidet som ble gjort og hvor avgjørende veistrekningen er selv i dag.
Mollan understreker hvordan research arbeidet påvirket filmens innhold:
– Historien rundt er svært spennende, og vi gjorde dypdykk for å kunne leve inn i datidens liv og mentalitet. Det var langt mer dramatisk enn først antatt.
Han viser til konkrete historiske forhold:
– Postombæringen skjedde med en væpnet postfører som da gjerne var unge bondesønner, og de var utsatte for overfalt av tyver.
Disse historiske detaljene bidro til å gi prosjektet et mer dramatisk og realistisk preg enn det opprinnelige utgangspunktet tilsa. Snarere enn å skjønnmale og dikte opp en rosenrød historie, blir historien vist fram med en mer realistisk historisk realitet som bedre skildrer kompleksiteten i 1800-tallets samfunn og mentalitet.
I arbeidet med materialet ble også litterære kilder trukket inn, blant annet eldre dikt som tematiserer postførernes liv.
Mollan trekker frem en konkret referanse:
– Jeg fant også stor interesse i eldre dikt, som omtaler de omreisende postførere på en mer menneskelig og nyansert måte. Blant annet «Karen» av Alexander Kielland.
Denne tilnærmingen er et ønske om å balansere det historisk dramatiske med et mer personlig og menneskelig perspektiv.
Prosjektet har sitt utspring i en utlysning av midler knyttet til postveien i 2019. Initiativet kom fra Unn Catodotter Fyllingsnes, som utviklet en historie om en feilaktig dømt mor i et lokalsamfunn langsruten.
Mollan beskriver samarbeidet slik:
– Hun spurte om jeg var interessert i å filmatisere det med støtte fra Møre og Romsdal fylkeskommune og Tingvoll kommune.
Produksjonen ble realisert gjennom et bredt samarbeid medl okale aktører, blant annet Tingvoll museum, Tingvoll kirke og Bølset gård.
Filmen omtales som et lokalt kostymedrama, med både erfarne og uerfarne deltakere foran og bak kamera.
Mollan fremhever arbeidsformen:
– Med stort hell ble mange talenter, både erfarne og uerfarne hentet inn foran og bak kamera. Vi jobbet minimalistisk og fleksibelt for å bringe prosjektet til verden.
Lokale ressurser og engasjement var avgjørende for gjennomføringen av filmen.
Et sentralt mål var å gjenskape et klassisk filmuttrykk. Dette ble gjort gjennom bevisste tekniske valg.
Mollan beskriver ambisjonen:
– Jeg hadde et ønske om at filmen skulle spilles inn på en veldig tradisjonell måte for å oppnå det eldre filmuttrykket mest kjent fra klassisk kino.
Filmen er spilt inn anamorfisk i bredformat (3.55:1), medbruk av A7s3-kamera og Atlas Anamorphic Orion-objektiv. I tilleggble det benyttet kabelkamera fra det norske selskapet WiralCam.
Han peker på inspirasjonskilder:
– Et norsk cabelcam-firma, WiralCam, ga muligheten til noen av de mest unike opptakene mellom skog og kratt i bevegelse som er inspirert av Ringenes Herre.
Utstyret er en kombinasjon av tradisjonell estetikk og moderne teknologi.
Filmens visuelle og historiske troverdighet forsterkes gjennom bruk av autentiske gjenstander.
– Posthorn, veske og sabel som vises i åpning og sluttekst er originale museumsobjekter fra 1800-tallet, sier Mollan
Han trekker også prosjektet i sammenheng til sin egen slektshistorie:
– Sabelen tilhørte en av mine slektninger som faktisk bodde ved en av lokasjonene, og mange utrolige fortellinger fra postveien kom fram under møter med folk på «veien».
– Hvordan utviklet historien om den feilaktig dømte moren seg fra idé til ferdig manus?
Dette spørsmålet danner utgangspunkt for en refleksjon hos Sverre Mollan, der utviklingsprosessen fremstår som en dialog mellom materiale, form og rammevilkår:
– Historien som var bruddstykker av karakterer og enhistorie ble formet på en måte som kunne vise fram mest mulig av selvepostveien, samt å introdusere både verden og tema på en effektiv måte.
Han utdyper hvordan både samarbeid og ytre forhold grep inni arbeidet:
– Det kom innspill fra mange hold. Under andre omstendigheter og tid ville jeg gitt filmen mer flyt. Covid påvirket svært mye, og manus måtte tilpasses til lengre avstander mellom aktørene og færre folk.
– Hvilke konkrete historiske kilder var mest avgjørende for å forme realismen i filmen?
I svaret tegner Mollan opp et sammensatt kildegrunnlag:
– Det ble gjort mye research fra tidsperioden, der både maleri og foto var viktig for selve utformingen. Han viser til konkrete bidrag:
– Historikere ble spurt om tidsperioden, og Ivar Bølset hadde noen spennende historier fra det lokale knutepunktet.
Samtidig trekker han frem litteraturen:
– I tillegg fant jeg særlig dikt som «Karen» av Kielland nyttig i forståelsen av selve postfører. Erfaringen av landskapet gis også en sentral plass:
– Oppdagelsen av veistykkene rent fysisk ga også en helt ny dimensjon.
Han føyer til en personlig interesse som var nyttig for idéutformingen av filmen:
– Jeg har lenge hatt interesse for veibyggingen gjennom århundrene. Og bøndene stod for mye av dette.
– Hva var de største utfordringene ved å arbeide medbåde amatører og profesjonelle i samme produksjon?
Mollan svarer ved å tydeliggjøre et bevisst valg i produksjonsmodellen:
– Jeg prøver veldig bevisst å lage lokal film med lokale folk med reell tilknytning og bakgrunn heller enn å hente inn hele crew fra typisk østlandsområdet.
Dette får konkrete konsekvenser:
– Det gjør at de fleste ikke arbeider fulltid innen film, men gjerne har tilknytning til lokal opera og teater som bakgrunn. Mange hadde aldri stått foran kamera før.
Han beskriver arbeidsprosessen slik:
– Så halve utfordringen er treningen som skjer på stedet.
Samtidig fremhever han resultatet:
– Det er krevende, men gir den lille ekstra dimensjonen av realisme, og jeg er svært imponert av innsatsen.
Kontrasten til profesjonelle aktører beskrives nøkternt:
– Det er dog en nytelse å se profesjonelle gjøre sine karakterer troverdige. Godt skuespillerarbeid er verdt sin vekt i gull og sølv.
Pandemien påvirket også dette arbeidet:
– Det var for øvrig også vanskelig med større forflytning på tiden på grunn av karantene krav for reising fra for eksempel Oslo.
Den lokale forankringens betydning
– Hvordan vurderer du betydningen av lokal forankring i norsk filmproduksjon i dag?
– Jeg ser på lokale produksjoner som den av størst samfunnsmessig verdi.
Han utdyper:
– Det tar vare på lokal kultur og historie på en måte som lett deles.
Og peker på en mulig effekt:
– Blir noen inspirert til å for eksempel oppsøke museum for å lære mer, eller å gjøre egen research, så beriker det vårt lokalsamfunn.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
