Forskningen reiser et større spørsmål om kulturens og kulturlivets plass i samfunnets beredskap. Hva får mennesker i et demokrati til å være villige til å forsvare landet sitt – og hvilken rolle spiller verdier, normer og kultur for det vi mener er verdt å beskytte? En ny doktoravhandling fra Universitetet i Oslo viser at holdningene våre til krig ikke er konstante. Når trusselen utenfra øker, kan også mennesker med liberale verdier bli betydelig mer forsvarsvillige. Forskningen reiser samtidig et større spørsmål om kulturens og kulturlivets plass i samfunnets beredskap.
Eric Gabo Ekeberg Nilsen. Foto: Erik Engblad / UiO
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementHvor villige er mennesker i moderne demokratier til å kjempe for landet sitt – og hva skjer med forsvarsviljen når vi ikke lenger kan være sikre på at våre allierte kommer oss til unnsetning?
Det er blant spørsmålene statsviteren Eric Gabo Ekeberg Nilsen undersøker i doktoravhandlingen From Principles to Battle Lines: How information from and about external actors affect attitudes to war ved Universitetet i Oslo.
Gjennom fire forskningsartikler undersøker Nilsen hvordan samfunnet, politiske eliter, allierte og motstandere påvirker befolkningens syn på krig og sikkerhetspolitikk.
Et hovedfunn er at forsvarsvilje ikke nødvendigvis er en fast egenskap ved bestemte grupper i befolkningen. Den påvirkes av situasjonen mennesker befinner seg i.
Tidligere forskning har vist en sammenheng mellom liberale verdier og lavere vilje til å kjempe for eget land. Nilsen utfordrer dette bildet.
I en studie publisert i Journal of Peace Research argumenterer han for at mye av den tidligere forskningen er gjennomført i perioder hvor vestlige land har vært relativt trygge. For mennesker i slike land har krig ofte betydd militære operasjoner langt hjemmefra – ikke å forsvare eget samfunn mot et direkte angrep. Dette påvirker viljen til at eget land deltar militært. Når trusselen kommer nærmere, endrer bildet seg.
Nilsen finner at mennesker med liberale verdier har en betydelig betinget forsvarsvilje når de står overfor en ekstern trussel. Verdier som tidligere kunne henge sammen med skepsis til militær makt, betyr altså ikke nødvendigvis at man er uvillig til å forsvare samfunnet dersom det faktisk blir truet.
Det peker mot et interessant paradoks: Det kan nettopp være ønsket om å beskytte et liberalt samfunn og muligheten til å leve i tråd med egne verdier som gjør mennesker villige til å forsvare det.
En annen del av doktorgradsarbeidet undersøker hva som skjer når europeere begynner å tvile på USAs vilje til å forsvare NATO-landene.
Sammen med Hannah Jakob Barrett ved Aarhus universitet utnyttet Nilsen usikkerheten rundt det amerikanske presidentvalget i 2024 til å gjennomføre et eksperiment blant mennesker i Storbritannia, Sverige og Tyskland.
Deltakerne ble presentert for den svært forskjellige NATO-retorikken til Donald Trump og Kamala Harris.
Resultatene viser at trusler om amerikansk tilbaketrekning gjorde europeerne mer villige til å bruke penger på sitt eget nasjonale forsvar.
Samtidig ble de mindre positive til fortsatt forsvarssamarbeid gjennom NATO og mer opptatt av nasjonal sikkerhetspolitisk selvstendighet.
Det viser at usikkerhet rundt en alliert ikke nødvendigvis fører til passivitet. Den kan i stedet få befolkningen til å ønske et sterkere eget forsvar.
Men den kan også endre hva slags samarbeid mennesker ønsker.
Nilsens doktoravhandling er levert ved Universitetet i Oslo og handler om problemstillinger som er høyst aktuelle for norsk sikkerhetspolitikk. Men de publiserte empiriske arbeidene vi har gjennomgått gir ikke grunnlag for å presentere avhandlingen som en egen studie av nordmenns forsvarsvilje.
I NATO-studien undersøkes Storbritannia, Sverige og Tyskland – ikke Norge.
Funnene er likevel relevante for den norske debatten. Norge er et NATO-land som i flere tiår har basert en vesentlig del av sin sikkerhet på alliansen og amerikanske sikkerhetsgarantier. Forskningen reiser derfor et nærliggende spørsmål også her: Hva skjer med nordmenns holdninger til forsvar dersom tilliten til at allierte kommer til unnsetning svekkes? Det spørsmålet besvares ikke direkte av denne studien.
Kultur dukker opp i forskningen på en annen måte enn man kanskje skulle vente.
Nilsen undersøker ikke hvilken betydning litteratur, teater, film, musikk, museer eller andre deler av kulturlivet har for befolkningens forsvarsvilje.
Avhandlingen gir derfor ikke empirisk grunnlag for å hevde at mennesker som deltar mer i kulturlivet, har høyere forsvarsvilje eller er bedre rustet til å møte en krise.
Derimot står verdier og sosiale normer sentralt.
Hvordan mennesker oppfatter krig, hva de mener det er legitimt å forsvare, og hvordan de reagerer på politiske budskap formes ikke bare av militære trusler. Nilsen undersøker også hvordan sosiale normer påvirker holdninger til krig, og forskningen viser at mennesker ikke nødvendigvis er passive mottakere av strategisk politisk kommunikasjon.
Forsøk på å manipulere støtten til krig har begrenset effekt når befolkningen allerede har en grunnleggende forståelse av krig og utenrikspolitikk.
Her åpner forskningen for et større spørsmål som avhandlingen selv ikke besvarer: Hvilken rolle spiller kulturlivet i et samfunns beredskap?
Dersom forsvarsvilje blant annet handler om hvilke verdier mennesker mener er verdt å beskytte, blir beredskap mer enn soldater, våpen, matlagre og tilfluktsrom.
Et demokratisk samfunn er også offentlig debatt, ytringsfrihet, kunnskap, tillit og felles forestillinger om hvilket samfunn man ønsker å leve i.
Kulturlivet er en av arenaene hvor slike verdier uttrykkes, utfordres og diskuteres. Litteratur, journalistikk, film, scenekunst, museer og andre kulturinstitusjoner kan bidra til offentlig samtale, historisk forståelse og møtet mellom forskjellige erfaringer og synspunkter.
Men det er en samfunnsmessig tolkning av problemstillingene Nilsen reiser, ikke et funn i doktoravhandlingen.
Det Nilsens forskning faktisk viser, er at mennesker i demokratier ikke nødvendigvis blir passive når sikkerhetssituasjonen forverres. De reagerer på trusler, vurderer informasjonen de mottar og kan endre syn både på eget forsvar og på allierte.
Det gir også et annet perspektiv på begrepet beredskap.
For før et samfunn kan spørre hvor mye det er villig til å ofre for å forsvare seg, må innbyggerne ha en forestilling om hva det er de ønsker å forsvare.
Kilder: Universitetet i Oslo; Eric Gabo Ekeberg Nilsen, From Principles to Battle Lines: How information from and about external actors affect attitudes to war; Eric Gabo Ekeberg Nilsen, «In times of peril: how liberals embrace national defence», Journal of Peace Research (2026); Hannah Jakob Barrett og Eric Gabo Ekeberg Nilsen, «How Threats of American Withdrawal from NATO Affect European Public Attitudes Toward Defense», International Organization (2026).
Hvor villige er mennesker i moderne demokratier til å kjempe for landet sitt – og hva skjer med forsvarsviljen når vi ikke lenger kan være sikre på at våre allierte kommer oss til unnsetning?
Det er blant spørsmålene statsviteren Eric Gabo Ekeberg Nilsen undersøker i doktoravhandlingen From Principles to Battle Lines: How information from and about external actors affect attitudes to war ved Universitetet i Oslo.
Gjennom fire forskningsartikler undersøker Nilsen hvordan samfunnet, politiske eliter, allierte og motstandere påvirker befolkningens syn på krig og sikkerhetspolitikk.
Et hovedfunn er at forsvarsvilje ikke nødvendigvis er en fast egenskap ved bestemte grupper i befolkningen. Den påvirkes av situasjonen mennesker befinner seg i.
Tidligere forskning har vist en sammenheng mellom liberale verdier og lavere vilje til å kjempe for eget land. Nilsen utfordrer dette bildet.
I en studie publisert i Journal of Peace Research argumenterer han for at mye av den tidligere forskningen er gjennomført i perioder hvor vestlige land har vært relativt trygge. For mennesker i slike land har krig ofte betydd militære operasjoner langt hjemmefra – ikke å forsvare eget samfunn mot et direkte angrep. Dette påvirker viljen til at eget land deltar militært. Når trusselen kommer nærmere, endrer bildet seg.
Nilsen finner at mennesker med liberale verdier har en betydelig betinget forsvarsvilje når de står overfor en ekstern trussel. Verdier som tidligere kunne henge sammen med skepsis til militær makt, betyr altså ikke nødvendigvis at man er uvillig til å forsvare samfunnet dersom det faktisk blir truet.
Det peker mot et interessant paradoks: Det kan nettopp være ønsket om å beskytte et liberalt samfunn og muligheten til å leve i tråd med egne verdier som gjør mennesker villige til å forsvare det.
En annen del av doktorgradsarbeidet undersøker hva som skjer når europeere begynner å tvile på USAs vilje til å forsvare NATO-landene.
Sammen med Hannah Jakob Barrett ved Aarhus universitet utnyttet Nilsen usikkerheten rundt det amerikanske presidentvalget i 2024 til å gjennomføre et eksperiment blant mennesker i Storbritannia, Sverige og Tyskland.
Deltakerne ble presentert for den svært forskjellige NATO-retorikken til Donald Trump og Kamala Harris.
Resultatene viser at trusler om amerikansk tilbaketrekning gjorde europeerne mer villige til å bruke penger på sitt eget nasjonale forsvar.
Samtidig ble de mindre positive til fortsatt forsvarssamarbeid gjennom NATO og mer opptatt av nasjonal sikkerhetspolitisk selvstendighet.
Det viser at usikkerhet rundt en alliert ikke nødvendigvis fører til passivitet. Den kan i stedet få befolkningen til å ønske et sterkere eget forsvar.
Men den kan også endre hva slags samarbeid mennesker ønsker.
Nilsens doktoravhandling er levert ved Universitetet i Oslo og handler om problemstillinger som er høyst aktuelle for norsk sikkerhetspolitikk. Men de publiserte empiriske arbeidene vi har gjennomgått gir ikke grunnlag for å presentere avhandlingen som en egen studie av nordmenns forsvarsvilje.
I NATO-studien undersøkes Storbritannia, Sverige og Tyskland – ikke Norge.
Funnene er likevel relevante for den norske debatten. Norge er et NATO-land som i flere tiår har basert en vesentlig del av sin sikkerhet på alliansen og amerikanske sikkerhetsgarantier. Forskningen reiser derfor et nærliggende spørsmål også her: Hva skjer med nordmenns holdninger til forsvar dersom tilliten til at allierte kommer til unnsetning svekkes? Det spørsmålet besvares ikke direkte av denne studien.
Kultur dukker opp i forskningen på en annen måte enn man kanskje skulle vente.
Nilsen undersøker ikke hvilken betydning litteratur, teater, film, musikk, museer eller andre deler av kulturlivet har for befolkningens forsvarsvilje.
Avhandlingen gir derfor ikke empirisk grunnlag for å hevde at mennesker som deltar mer i kulturlivet, har høyere forsvarsvilje eller er bedre rustet til å møte en krise.
Derimot står verdier og sosiale normer sentralt.
Hvordan mennesker oppfatter krig, hva de mener det er legitimt å forsvare, og hvordan de reagerer på politiske budskap formes ikke bare av militære trusler. Nilsen undersøker også hvordan sosiale normer påvirker holdninger til krig, og forskningen viser at mennesker ikke nødvendigvis er passive mottakere av strategisk politisk kommunikasjon.
Forsøk på å manipulere støtten til krig har begrenset effekt når befolkningen allerede har en grunnleggende forståelse av krig og utenrikspolitikk.
Her åpner forskningen for et større spørsmål som avhandlingen selv ikke besvarer: Hvilken rolle spiller kulturlivet i et samfunns beredskap?
Dersom forsvarsvilje blant annet handler om hvilke verdier mennesker mener er verdt å beskytte, blir beredskap mer enn soldater, våpen, matlagre og tilfluktsrom.
Et demokratisk samfunn er også offentlig debatt, ytringsfrihet, kunnskap, tillit og felles forestillinger om hvilket samfunn man ønsker å leve i.
Kulturlivet er en av arenaene hvor slike verdier uttrykkes, utfordres og diskuteres. Litteratur, journalistikk, film, scenekunst, museer og andre kulturinstitusjoner kan bidra til offentlig samtale, historisk forståelse og møtet mellom forskjellige erfaringer og synspunkter.
Men det er en samfunnsmessig tolkning av problemstillingene Nilsen reiser, ikke et funn i doktoravhandlingen.
Det Nilsens forskning faktisk viser, er at mennesker i demokratier ikke nødvendigvis blir passive når sikkerhetssituasjonen forverres. De reagerer på trusler, vurderer informasjonen de mottar og kan endre syn både på eget forsvar og på allierte.
Det gir også et annet perspektiv på begrepet beredskap.
For før et samfunn kan spørre hvor mye det er villig til å ofre for å forsvare seg, må innbyggerne ha en forestilling om hva det er de ønsker å forsvare.
Kilder: Universitetet i Oslo; Eric Gabo Ekeberg Nilsen, From Principles to Battle Lines: How information from and about external actors affect attitudes to war; Eric Gabo Ekeberg Nilsen, «In times of peril: how liberals embrace national defence», Journal of Peace Research (2026); Hannah Jakob Barrett og Eric Gabo Ekeberg Nilsen, «How Threats of American Withdrawal from NATO Affect European Public Attitudes Toward Defense», International Organization (2026).
Laget av ScaleFlow.
