Det var fullt hus og levende engasjement fra publikum da forfatter Vigdis Hjorth besøkte Kristiansund bibliotek torsdag 7. mai. Fra podiet i biblioteket snakket Hjorth med programleder Synnøve Haga om sin nyeste roman Det gode mennesket i Sandvika – og om hvorfor det er så vanskelig å være et godt menneske i dagens samfunn.
Vigdis Hjorth holdt en livlig og engasjerende samtale om sin nyeste roman Det gode mennesket i Sandvika. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementRomanen er inspirert av Bertolt Brechts klassiske teaterstykke Det gode mennesket fra Szechwan, som gjorde dypt inntrykk på Hjorth allerede som 11-åring.
– Jeg kunne aldri glemme det stykket, fortalte Hjorth fra podiet.
Hun beskrev hvordan Brechts prostituerte hovedperson Shen Te forsøker å hjelpe alle rundt seg etter å ha fått en liten butikk av gudene som belønning for sin godhet. Problemet er bare at hun gir varer på kreditt, lar folk slippe unna betaling og stadig blir utnyttet.
Til slutt må Shen Te dikte opp en brutal og kynisk fetter som kan kreve inn penger, true folk og opptre hardt nok til at butikken overlever.
– Hun skjønner at hvis hun bare fortsetter å være snill, så mister hun hele butikken, sa Hjorth.
I stykket må Shen Te stadig oftere kle seg ut som den nådeløse fetteren for å overleve økonomisk. Til slutt bryter hun sammen og sier at det rett og slett er for vanskelig å være god.
– «Verden er vanskelig. Den som vil hjelpe de fortapte, er selv fortapt», siterte Hjorth.
I Hjorths roman er handlingen flyttet fra Brechts fattige kinesiske landsby til en brun pub ved togstasjonen i Sandvika som en norsk paralell til landsbyen. Der sitter romanens navnløse forfatter og observerer menneskene rundt seg. Hjorth forklarer:
– På sånne puber ser man hvordan folk lever på kanten av samfunnet. Ikke nødvendigvis i ekstrem fattigdom, men i avhengighet av offentlige ytelser og tilfeldigheter
Det er særlig én kvinne som fanger fortellerens oppmerksomhet: Ada. Taus, beskjeden og uføretrygdet, men samtidig drevet av et sterkt ønske om å være et godt menneske. Hjorth leste et langt utdrag fra romanen der Ada blir konfrontert med innsamlere på døra. Med bare 265 kroner igjen til å klare seg i åtte dager, ender hun med å gi bort nesten alt.
– Ti kroner er for lite. Femti kroner er flaut. Hundre kroner er flaut. Tusen kroner er egentlig også for lite når man ser på verdenssituasjonen, sa Hjorth og fikk latter og gjenkjennende nikking fra salen. Det er en uutholdelig situasjon. Uansett hva du gjør, blir du minnet på at verden er brutal og urettferdig.
I romanen lar Hjorth Ada vinne i Lotto – en moderne variant av Brechts gave fra gudene.
Men gevinsten skaper raskt nye problemer.
– På et sånt sted finnes det akutte behov overalt, sa Hjorth.
Hun fortalte levende om pubens stamgjester, som i romanen får kallenavn som «Drikke-Per», «Hikke-Per» og «Snurrebarten». Flere av dem er mennesker som har falt utenfor etter skilsmisser, alkoholproblemer eller andre livskriser.
– Det befriende med brune puber er at det er så mange historiefortellere der, sa Hjorth.
Publikum lo høyt da Hjorth fortalte en absurd historie fra sitt eget kjærlighetsliv. Hun beskrev hvordan hun og tidligere partner Arild Linneberg hadde en intern kjærlighetsreplikk knyttet til et glass med kontaktlinsevann på nattbordet. Senere, da forholdet var over og Hjorth forsøkte å trøste seg hos en annen mann, havnet hun i samme situasjon. Den nye mannen tok opp glasset med kontaktlinsevann for å drikke, og Hjorth rakk ikke å si stopp fordi den gamle kjærlighetsreplikken tilhørte jo ekskjæresten!
– Så drakk han opp hele kontaktlinsevannet med de veldig dyre linsene oppi, fortalte Hjorth til stor latter fra salen.
En av kveldens mest livlige sekvenser kom da Hjorth fortalte om en mann fra en brun pub i Sandvika som stadig underholdt med ville historier fra et angivelig liv til sjøs. Han fortalte om havner over hele verden, dramatiske kjærlighetshistorier og kvinner han hadde mistet. Senere fikk Hjorth vite av Ada at mannen aldri hadde vært sjømann. Han hadde i virkeligheten kjørt buss, mistet førerkortet og levd et langt mindre eventyrlig liv. Men bak skrønene lå det likevel en sann tragedie: tapet av tvillingsøsteren hans.
– Det han egentlig fortalte om, var et traume, sa Hjorth.
Hun mente historien viste hvordan mennesker pakker inn det mest smertefulle i fortellinger de klarer å leve med – på samme måte som romanforfattere gjør.
– Det er jo akkurat det forfattere holder på med også.
Gjennom hele samtalen med Synnøve Haga vendte Hjorth tilbake til hovedspørsmålet: Hvordan kan man være god uten å bli knust? Hun trakk linjer til hjelpeorganisasjoner og leger i krigsområder, som må lære seg å prioritere beinhardt.
– De blir drevet av godhet, men samtidig bedt om å være helt kyniske i det godes tjeneste, sa hun.
Hjorth mente samfunnet ofte gjør narr av den spontane godheten.
– Når barn får lyst til å gi til tiggere eller hjelpe noen, så burde vi heie på det i stedet for å stoppe det, sa hun.
Samtidig understreket hun at mennesker må romme både idealisme og pragmatisme.
– Vi må være begge deler. Både Shen Te og den slemme fetteren.
Mot slutten av arrangementet leste Hjorth flere korte dikt av Brecht og den kinesiske poeten Tu Fu. Hun beskrev Brecht som en forfatter som ikke nødvendigvis gir ny informasjon, men nye perspektiver.
Hun leste blant annet linjene:
– «Jeg sitter i veikanten og ser på at sjåføren skifter hjul. Jeg liker meg ikke der jeg var. Jeg liker meg ikke der jeg skal. Hvorfor ser jeg på hjulskiftet med utålmodighet?»
– Det er jo oss, sa Hjorth.
Hun avsluttet med et bilde hentet fra kinesisk filosofi:
– Det veike vannet i bevegelse beseirer med tiden den mektige steinen.
Så så hun utover publikum i biblioteket før hun la til:
– Vi er det veike vannet i bevegelse. Og sammen må vi beseire den mektige steinen.
Romanen er inspirert av Bertolt Brechts klassiske teaterstykke Det gode mennesket fra Szechwan, som gjorde dypt inntrykk på Hjorth allerede som 11-åring.
– Jeg kunne aldri glemme det stykket, fortalte Hjorth fra podiet.
Hun beskrev hvordan Brechts prostituerte hovedperson Shen Te forsøker å hjelpe alle rundt seg etter å ha fått en liten butikk av gudene som belønning for sin godhet. Problemet er bare at hun gir varer på kreditt, lar folk slippe unna betaling og stadig blir utnyttet.
Til slutt må Shen Te dikte opp en brutal og kynisk fetter som kan kreve inn penger, true folk og opptre hardt nok til at butikken overlever.
– Hun skjønner at hvis hun bare fortsetter å være snill, så mister hun hele butikken, sa Hjorth.
I stykket må Shen Te stadig oftere kle seg ut som den nådeløse fetteren for å overleve økonomisk. Til slutt bryter hun sammen og sier at det rett og slett er for vanskelig å være god.
– «Verden er vanskelig. Den som vil hjelpe de fortapte, er selv fortapt», siterte Hjorth.
I Hjorths roman er handlingen flyttet fra Brechts fattige kinesiske landsby til en brun pub ved togstasjonen i Sandvika som en norsk paralell til landsbyen. Der sitter romanens navnløse forfatter og observerer menneskene rundt seg. Hjorth forklarer:
– På sånne puber ser man hvordan folk lever på kanten av samfunnet. Ikke nødvendigvis i ekstrem fattigdom, men i avhengighet av offentlige ytelser og tilfeldigheter
Det er særlig én kvinne som fanger fortellerens oppmerksomhet: Ada. Taus, beskjeden og uføretrygdet, men samtidig drevet av et sterkt ønske om å være et godt menneske. Hjorth leste et langt utdrag fra romanen der Ada blir konfrontert med innsamlere på døra. Med bare 265 kroner igjen til å klare seg i åtte dager, ender hun med å gi bort nesten alt.
– Ti kroner er for lite. Femti kroner er flaut. Hundre kroner er flaut. Tusen kroner er egentlig også for lite når man ser på verdenssituasjonen, sa Hjorth og fikk latter og gjenkjennende nikking fra salen. Det er en uutholdelig situasjon. Uansett hva du gjør, blir du minnet på at verden er brutal og urettferdig.
I romanen lar Hjorth Ada vinne i Lotto – en moderne variant av Brechts gave fra gudene.
Men gevinsten skaper raskt nye problemer.
– På et sånt sted finnes det akutte behov overalt, sa Hjorth.
Hun fortalte levende om pubens stamgjester, som i romanen får kallenavn som «Drikke-Per», «Hikke-Per» og «Snurrebarten». Flere av dem er mennesker som har falt utenfor etter skilsmisser, alkoholproblemer eller andre livskriser.
– Det befriende med brune puber er at det er så mange historiefortellere der, sa Hjorth.
Publikum lo høyt da Hjorth fortalte en absurd historie fra sitt eget kjærlighetsliv. Hun beskrev hvordan hun og tidligere partner Arild Linneberg hadde en intern kjærlighetsreplikk knyttet til et glass med kontaktlinsevann på nattbordet. Senere, da forholdet var over og Hjorth forsøkte å trøste seg hos en annen mann, havnet hun i samme situasjon. Den nye mannen tok opp glasset med kontaktlinsevann for å drikke, og Hjorth rakk ikke å si stopp fordi den gamle kjærlighetsreplikken tilhørte jo ekskjæresten!
– Så drakk han opp hele kontaktlinsevannet med de veldig dyre linsene oppi, fortalte Hjorth til stor latter fra salen.
En av kveldens mest livlige sekvenser kom da Hjorth fortalte om en mann fra en brun pub i Sandvika som stadig underholdt med ville historier fra et angivelig liv til sjøs. Han fortalte om havner over hele verden, dramatiske kjærlighetshistorier og kvinner han hadde mistet. Senere fikk Hjorth vite av Ada at mannen aldri hadde vært sjømann. Han hadde i virkeligheten kjørt buss, mistet førerkortet og levd et langt mindre eventyrlig liv. Men bak skrønene lå det likevel en sann tragedie: tapet av tvillingsøsteren hans.
– Det han egentlig fortalte om, var et traume, sa Hjorth.
Hun mente historien viste hvordan mennesker pakker inn det mest smertefulle i fortellinger de klarer å leve med – på samme måte som romanforfattere gjør.
– Det er jo akkurat det forfattere holder på med også.
Gjennom hele samtalen med Synnøve Haga vendte Hjorth tilbake til hovedspørsmålet: Hvordan kan man være god uten å bli knust? Hun trakk linjer til hjelpeorganisasjoner og leger i krigsområder, som må lære seg å prioritere beinhardt.
– De blir drevet av godhet, men samtidig bedt om å være helt kyniske i det godes tjeneste, sa hun.
Hjorth mente samfunnet ofte gjør narr av den spontane godheten.
– Når barn får lyst til å gi til tiggere eller hjelpe noen, så burde vi heie på det i stedet for å stoppe det, sa hun.
Samtidig understreket hun at mennesker må romme både idealisme og pragmatisme.
– Vi må være begge deler. Både Shen Te og den slemme fetteren.
Mot slutten av arrangementet leste Hjorth flere korte dikt av Brecht og den kinesiske poeten Tu Fu. Hun beskrev Brecht som en forfatter som ikke nødvendigvis gir ny informasjon, men nye perspektiver.
Hun leste blant annet linjene:
– «Jeg sitter i veikanten og ser på at sjåføren skifter hjul. Jeg liker meg ikke der jeg var. Jeg liker meg ikke der jeg skal. Hvorfor ser jeg på hjulskiftet med utålmodighet?»
– Det er jo oss, sa Hjorth.
Hun avsluttet med et bilde hentet fra kinesisk filosofi:
– Det veike vannet i bevegelse beseirer med tiden den mektige steinen.
Så så hun utover publikum i biblioteket før hun la til:
– Vi er det veike vannet i bevegelse. Og sammen må vi beseire den mektige steinen.
Høsten 2026 markerer en ny sesong for Nationaltheatret, med et variert repertoar som kombinerer klassiske verk, nyskreven dramatikk og internasjonale gjestespill. Teatersjef Kristian Seltun avslutter sin periode med et rikt program, inkludert den gjenopplivede Ibsenfestivalen, urpremierer og tradisjonsrike juleforestillinger. Publikum kan se frem til en uforglemmelig teaterhøst i hjertet av Oslo.
Laget av ScaleFlow.
