Lørdag 30. mai var Nordlandet kirke arena for en framføring av de sjeldne som samlet flere av Nordmøres sterkeste kulturmiljøer. Med Henning Sommerros gammeldansmesse «Vindens Hjul» som utgangspunkt møttes musikere, korsangere og dansere fra Kristiansund, Tingvoll og Dalakopa fra Røros i et verk der folkemusikk, kirkemusikk og lokal kulturhistorie ble vevd sammen. Applausen dekket som eneste kulturtidsskrift konserten.
Folkemusikk, kirkemusikk og lokal kulturhistorie ble vevd sammen i Nordlandet Krke lørdag 30.05 som den første konserten av flere denne helgen. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementLørdag 30. mai var Nordlandet kirke arena for en framføring av de sjeldne som samlet flere av Nordmøres sterkeste kulturmiljøer. Med Henning Sommerros gammeldansmesse «Vindens Hjul» som utgangspunkt møttes musikere, korsangere og dansere i et verk der folkemusikk, kirkemusikk og lokal kulturhistorie ble vevd sammen. Applausen dekket som eneste kulturmedium konserten.
Konserten var et samarbeid mellom Dalakopa, Kristiansund Kammerkor, Tingvoll kyrkjekor og Dansegruppa på Tingvoll. Resultatet ble en produksjon som tok i bruk både kirkerommet, musikken og bevegelsen i dansen som en samlet helhet.
Før selve messen fikk publikum høre flere av verkene som har vært nært knyttet til Sommerros musikalske virke gjennom flere tiår. Programmet omfattet «Jeg råde vi alle», «Den lyse dag forgangen er», «Blandt engles kor», «Den Fattige Gud», «Kveldssalme» og «Sullabullyam» før hovedverket «Vindens Hjul» tok over.
«Vindens Hjul» ble urframført under Landsfestivalen i gammeldans på Røros helt tilbake i 1994. Verket bygger på gamle musikktradisjoner fra Rørosområdet, men henter samtidig inspirasjon fra kirkemusikk, latinsk messeform og historien knyttet til bergverksmiljøene som har historie helt tilbake til starten i 1644 av Lorentz Lossius.
I programheftet beskrives hvordan musikken vokser fram i skjæringspunktet mellom gammeldans, folketoner og kirkelig tradisjon. Det er nettopp denne sammensmeltingen som gjør verket annerledes enn både en tradisjonell messe og en ordinær folkemusikkonsert. Det gir et helt unikt uttrykk.
Sentralt i verket står også «Bergmannssalme», basert på tekst av Johan Falkberget og tonesatt av Henning Sommerro. Salmen knytter sammen verkets historiske og religiøse dimensjoner.
Som komponist, pianist og formidler var Henning Sommerro det naturlige midtpunktet i konserten. Gjennom orgel- og pianospillet sitt bandt han sammen de ulike delene av framføringen, samtidig som han presenterte bakgrunnen for musikken og fortalte om hvordan verket ble til. Sommerro har gjennom flere tiår vært en av de fremste formidlerne av nordmørsk og trøndersk musikktradisjon.
I Nordlandet kirke framsto han som en samlende kraft for hele ensemblet. Pianospillet var presist og tilbakeholdent, og ga både kor og instrumentalister rom til å utvikle de musikalske linjene. Orgelet i Nordlandet kirke er kjent for sin unike kvalitet og velklang. Det fylte godt kirkerommet og foredlet fremføringen ytterligere med sin gode velklang.
Særlig i de store korpartiene ble orgelets betydning tydelig. Det fungerte som et klanglig anker som samlet de mange utøverne til én helhet. Der koret skapte høyde og bredde i lydbildet, tilførte orgelet tyngde og dybde. Sammen med kirkens romklang ga dette musikken en autoritet som kledde Sommerros verk godt. I partier viste orgelet seg virkelig frem som instrumentenes praktfulle majestet når verket virkelig skulle løfte seg i kraftsprang.
Korsatsene var en av bærebjelkene i framføringen. Koret besto av sangere fra både Kristiansund Kammerkor og Tingvoll kyrkjekor, supplert av øvrige medvirkende sangere. Sammen skapte de et klangbilde som fylte kirkerommet uten å miste tydeligheten i tekst og harmonikk. Sopranene løftet de øvre stemmene fram med klarhet, mens alter, tenorer og basser ga nødvendig fylde og tyngde. De forente sangkorene gav en mye kraftigere stemme
Det var særlig i møtet mellom folketonematerialet og de mer kirkelige korsatsene med orgelspill at koret viste sin styrke. Stemmegruppene fungerte godt som en helhet, samtidig som de enkelte linjene beholdt sin karakter.
Dirigent Geir Morten Karlsen har gjort en god jobb med å få de to korene til å prestere så godt igjennom konserten med en så god variasjon og bredde som det ble fremvist.
Karl Aksel Eide utgjorde en sentral rolle i framføringen. Eide fungerte som en tydelig fortellerstemme gjennom deler av konserten. Der koret representerte fellesskapet og de store klangflatene i verket, bidro solistrollen med nærhet og retning i de mer tekstbårne partiene.
Stemmen hans hadde en ro og tyngde som passet godt til materialet. Framføringen var preget av kontroll og tydelig tekstformidling, noe som var særlig viktig i et verk der innholdet i tekstene står så sentralt.
Som solist ble Eide aldri stående utenfor helheten. I stedet inngikk han naturlig i samspillet mellom kor, musikere og dirigent. Rollen framsto derfor som en integrert del av verkets samlede uttrykk snarere enn et tradisjonelt solistnummer. Som en kollektiv produksjon som dette verket er, fungerte dette godt.
Elementene i selve messen, Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Benedictus og Agnus Dei, fikk et langt fyldigere og kraftigere uttrykk enn når stykkene er fremførte av med tradisjonelt mindre kor på en håndfull medlemmer. Kraften i korlyden var å ta og følge på. Det imponerte.
Blant instrumentalistene var John Pål Inderberg en av de mest markante stemmene. Saksofonen tilføyde et klanglig uttrykk som skilte seg fra både kor og folkemusikkinstrumenter.
Inderbergs spill hadde en naturlig plass i musikken og framsto aldri som et fremmedelement i verket. Tvert imot bidro saksofonen til å bygge broer mellom de ulike musikalske tradisjonene som møtes i «Vindens Hjul» og frembrakte et utrolig flott lydbilde. Selv om undertegnede kjente til saksofonspillet til Inderberg fra før igjennom Jan Erik Vold sin diktopplesing akkopagnert av jazzmusikk med blant annet Inderberg sin barytonsaksofon.
De lyriske partiene fikk en egen varme gjennom saksofontonen, mens de mer rytmiske avsnittene ga musikken framdrift og en herlig energi og musikalsk høydepunkt. John Pål Inderberg vekslet mellom sopransaksofon og barytonsaksofon gjennom konserten.
Mens sopransaksofonen ga musikken lyshet og melodisk klarhet, tilførte barytonsaksofonen en mørkere og mer resonant klang. Særlig i Nordlandet kirkes rom med god akkustikk fikk barytonsaksofonen utvikle et fyldig lydbilde som understøttet både korsatsene og de akustiske instrumentene. Skiftet mellom de to instrumentene ga verket større klanglig bredde og understreket de mange musikalske lagene i Henning Sommerros komposisjon.
Jeg legger ikke skjul på at John Pål sitt saksofonspill var noe av det jeg virkelig så frem til med konserten.
Som ventet hadde Dalakopa en sentral rolle i framføringen. Ensemblet har i flere tiår vært blant de viktigste formidlerne av tradisjonsmusikk fra Nordmøre og Romsdal, og tilstedeværelsen deres gav verket nødvendig forankring i folkemusikktradisjonen.
Trekkspillene og felene skapte et klangbilde som trakk musikken mot dansen og folketonene. Samtidig fungerte samspillet med kor og saksofon godt gjennom hele konserten og gav fremføringen både et moderne preg, men samtidig forankret i tradisjonsmusikk.
To musikere som ofte arbeidet mer i bakgrunnen, men som hadde stor betydning for helheten, var Øystein Sandbukt på gitar og Jo Inge Nes på perkusjon. Sandbukt bidro med et stødig harmonisk fundament. Gitaren bandt sammen de ulike instrumentgruppene og ga musikken nødvendig sammenheng.
Nes tilføyde rytmisk energi gjennom et kontrollert og musikalsk perkusjonsspill. Særlig i partier der gammeldanspreget kom sterkere fram, bidro perkusjonen til å understreke bevegelsen i musikken. Perkusjonen fungerte som et jevnt fundament, spesielt igjennom de siste delene av konserten med Vindens Hjul.
Sammen sørget de to for at musikken fikk både retning og framdrift uten det dominerte på noen måte eller at oppmerksomheten ble trukket bort fra verkets hovedlinjer. De traff dette punktet ganske godt.
Et av de mest særpregede innslagene under konserten kom da Dansegruppa på Tingvoll beveget seg inn i kirkerommet.
Kledd i bunader danset gruppen gjennom midtgangen mens musikken lød. Dermed ble ikke kirkerommet bare et sted der musikken ble framført, men en aktiv del av selve opplevelsen.
Danserne ga publikum en visuell inngang til tradisjonene som ligger til grunn for verket. Bevegelsene gjennom kirkerommet skapte nærhet mellom utøvere og publikum og understreket forbindelsen mellom musikken og dansetradisjonene den springer ut av.
Nordlandet kirke viste seg å være et godt og velegnet rom for denne typen produksjon. Akustikken ga koret fylde og bærekraft uten at detaljene forsvant.
Samtidig fikk instrumentalistene utvikle klangen naturlig. Saksofon, fele, trekkspill og gitar ble løftet fram av rommet uten å miste definisjon. John Pål Inderberg uttrykte til Applausen etter konserten at kirkerommet hadde god akkustikk og en gjenklang som var akkurat passe uten for lang gjenlyd.
Resultatet var et lydbilde der både de store korpartiene og de mer intime instrumentale øyeblikkene kom til sin rett.
Vi kommer ikke unna å kommentere det spennende samarbeidet som har oppstått mellom de ulike musikermiljøene og dansegruppa på Tingvoll. Det mest slående ved konserten var kanskje hvordan de ulike aktørene utfylte hverandre. Musikere, korsangere og dansere representerte ulike tradisjoner og sjangre, men framføringen framsto aldri som oppstykket.
I stedet ble samarbeidet mellom Dalakopa, Kristiansund Kammerkor, Tingvoll kyrkjekor og Dansegruppa på Tingvoll selve styrken i produksjonen. Henning Sommerros verk fikk dermed den kollektive forankringen som musikken synes å være skrevet for. Det står som nevnt mange kjente og betydelige navn med lang fartstid i norsk musikkliv bak denne konserten som hver for seg gav betydelige bidrag. Når de opptrer samtidig på en konsert sammen blir opplevelsen derfor ekstra.stor
Framføringen i Nordlandet kirke viste at «Vindens Hjul» fortsatt er et levende verk. Mer enn tre tiår etter urframføringen framstår det fortsatt som et av de mest særpregede møtene mellom norsk folkemusikk og kirkemusikk. Det vi hørte denne lørdagen i Nordlandet kirke var en konsert av en sjelden dimensjon. Det er derfor gledelig at
Vi applauderer for forestillingen og ber instendig om mer av dette!
Lørdag 30. mai var Nordlandet kirke arena for en framføring av de sjeldne som samlet flere av Nordmøres sterkeste kulturmiljøer. Med Henning Sommerros gammeldansmesse «Vindens Hjul» som utgangspunkt møttes musikere, korsangere og dansere i et verk der folkemusikk, kirkemusikk og lokal kulturhistorie ble vevd sammen. Applausen dekket som eneste kulturmedium konserten.
Konserten var et samarbeid mellom Dalakopa, Kristiansund Kammerkor, Tingvoll kyrkjekor og Dansegruppa på Tingvoll. Resultatet ble en produksjon som tok i bruk både kirkerommet, musikken og bevegelsen i dansen som en samlet helhet.
Før selve messen fikk publikum høre flere av verkene som har vært nært knyttet til Sommerros musikalske virke gjennom flere tiår. Programmet omfattet «Jeg råde vi alle», «Den lyse dag forgangen er», «Blandt engles kor», «Den Fattige Gud», «Kveldssalme» og «Sullabullyam» før hovedverket «Vindens Hjul» tok over.
«Vindens Hjul» ble urframført under Landsfestivalen i gammeldans på Røros helt tilbake i 1994. Verket bygger på gamle musikktradisjoner fra Rørosområdet, men henter samtidig inspirasjon fra kirkemusikk, latinsk messeform og historien knyttet til bergverksmiljøene som har historie helt tilbake til starten i 1644 av Lorentz Lossius.
I programheftet beskrives hvordan musikken vokser fram i skjæringspunktet mellom gammeldans, folketoner og kirkelig tradisjon. Det er nettopp denne sammensmeltingen som gjør verket annerledes enn både en tradisjonell messe og en ordinær folkemusikkonsert. Det gir et helt unikt uttrykk.
Sentralt i verket står også «Bergmannssalme», basert på tekst av Johan Falkberget og tonesatt av Henning Sommerro. Salmen knytter sammen verkets historiske og religiøse dimensjoner.
Som komponist, pianist og formidler var Henning Sommerro det naturlige midtpunktet i konserten. Gjennom orgel- og pianospillet sitt bandt han sammen de ulike delene av framføringen, samtidig som han presenterte bakgrunnen for musikken og fortalte om hvordan verket ble til. Sommerro har gjennom flere tiår vært en av de fremste formidlerne av nordmørsk og trøndersk musikktradisjon.
I Nordlandet kirke framsto han som en samlende kraft for hele ensemblet. Pianospillet var presist og tilbakeholdent, og ga både kor og instrumentalister rom til å utvikle de musikalske linjene. Orgelet i Nordlandet kirke er kjent for sin unike kvalitet og velklang. Det fylte godt kirkerommet og foredlet fremføringen ytterligere med sin gode velklang.
Særlig i de store korpartiene ble orgelets betydning tydelig. Det fungerte som et klanglig anker som samlet de mange utøverne til én helhet. Der koret skapte høyde og bredde i lydbildet, tilførte orgelet tyngde og dybde. Sammen med kirkens romklang ga dette musikken en autoritet som kledde Sommerros verk godt. I partier viste orgelet seg virkelig frem som instrumentenes praktfulle majestet når verket virkelig skulle løfte seg i kraftsprang.
Korsatsene var en av bærebjelkene i framføringen. Koret besto av sangere fra både Kristiansund Kammerkor og Tingvoll kyrkjekor, supplert av øvrige medvirkende sangere. Sammen skapte de et klangbilde som fylte kirkerommet uten å miste tydeligheten i tekst og harmonikk. Sopranene løftet de øvre stemmene fram med klarhet, mens alter, tenorer og basser ga nødvendig fylde og tyngde. De forente sangkorene gav en mye kraftigere stemme
Det var særlig i møtet mellom folketonematerialet og de mer kirkelige korsatsene med orgelspill at koret viste sin styrke. Stemmegruppene fungerte godt som en helhet, samtidig som de enkelte linjene beholdt sin karakter.
Dirigent Geir Morten Karlsen har gjort en god jobb med å få de to korene til å prestere så godt igjennom konserten med en så god variasjon og bredde som det ble fremvist.
Karl Aksel Eide utgjorde en sentral rolle i framføringen. Eide fungerte som en tydelig fortellerstemme gjennom deler av konserten. Der koret representerte fellesskapet og de store klangflatene i verket, bidro solistrollen med nærhet og retning i de mer tekstbårne partiene.
Stemmen hans hadde en ro og tyngde som passet godt til materialet. Framføringen var preget av kontroll og tydelig tekstformidling, noe som var særlig viktig i et verk der innholdet i tekstene står så sentralt.
Som solist ble Eide aldri stående utenfor helheten. I stedet inngikk han naturlig i samspillet mellom kor, musikere og dirigent. Rollen framsto derfor som en integrert del av verkets samlede uttrykk snarere enn et tradisjonelt solistnummer. Som en kollektiv produksjon som dette verket er, fungerte dette godt.
Elementene i selve messen, Kyrie, Gloria, Credo, Sanctus, Benedictus og Agnus Dei, fikk et langt fyldigere og kraftigere uttrykk enn når stykkene er fremførte av med tradisjonelt mindre kor på en håndfull medlemmer. Kraften i korlyden var å ta og følge på. Det imponerte.
Blant instrumentalistene var John Pål Inderberg en av de mest markante stemmene. Saksofonen tilføyde et klanglig uttrykk som skilte seg fra både kor og folkemusikkinstrumenter.
Inderbergs spill hadde en naturlig plass i musikken og framsto aldri som et fremmedelement i verket. Tvert imot bidro saksofonen til å bygge broer mellom de ulike musikalske tradisjonene som møtes i «Vindens Hjul» og frembrakte et utrolig flott lydbilde. Selv om undertegnede kjente til saksofonspillet til Inderberg fra før igjennom Jan Erik Vold sin diktopplesing akkopagnert av jazzmusikk med blant annet Inderberg sin barytonsaksofon.
De lyriske partiene fikk en egen varme gjennom saksofontonen, mens de mer rytmiske avsnittene ga musikken framdrift og en herlig energi og musikalsk høydepunkt. John Pål Inderberg vekslet mellom sopransaksofon og barytonsaksofon gjennom konserten.
Mens sopransaksofonen ga musikken lyshet og melodisk klarhet, tilførte barytonsaksofonen en mørkere og mer resonant klang. Særlig i Nordlandet kirkes rom med god akkustikk fikk barytonsaksofonen utvikle et fyldig lydbilde som understøttet både korsatsene og de akustiske instrumentene. Skiftet mellom de to instrumentene ga verket større klanglig bredde og understreket de mange musikalske lagene i Henning Sommerros komposisjon.
Jeg legger ikke skjul på at John Pål sitt saksofonspill var noe av det jeg virkelig så frem til med konserten.
Som ventet hadde Dalakopa en sentral rolle i framføringen. Ensemblet har i flere tiår vært blant de viktigste formidlerne av tradisjonsmusikk fra Nordmøre og Romsdal, og tilstedeværelsen deres gav verket nødvendig forankring i folkemusikktradisjonen.
Trekkspillene og felene skapte et klangbilde som trakk musikken mot dansen og folketonene. Samtidig fungerte samspillet med kor og saksofon godt gjennom hele konserten og gav fremføringen både et moderne preg, men samtidig forankret i tradisjonsmusikk.
To musikere som ofte arbeidet mer i bakgrunnen, men som hadde stor betydning for helheten, var Øystein Sandbukt på gitar og Jo Inge Nes på perkusjon. Sandbukt bidro med et stødig harmonisk fundament. Gitaren bandt sammen de ulike instrumentgruppene og ga musikken nødvendig sammenheng.
Nes tilføyde rytmisk energi gjennom et kontrollert og musikalsk perkusjonsspill. Særlig i partier der gammeldanspreget kom sterkere fram, bidro perkusjonen til å understreke bevegelsen i musikken. Perkusjonen fungerte som et jevnt fundament, spesielt igjennom de siste delene av konserten med Vindens Hjul.
Sammen sørget de to for at musikken fikk både retning og framdrift uten det dominerte på noen måte eller at oppmerksomheten ble trukket bort fra verkets hovedlinjer. De traff dette punktet ganske godt.
Et av de mest særpregede innslagene under konserten kom da Dansegruppa på Tingvoll beveget seg inn i kirkerommet.
Kledd i bunader danset gruppen gjennom midtgangen mens musikken lød. Dermed ble ikke kirkerommet bare et sted der musikken ble framført, men en aktiv del av selve opplevelsen.
Danserne ga publikum en visuell inngang til tradisjonene som ligger til grunn for verket. Bevegelsene gjennom kirkerommet skapte nærhet mellom utøvere og publikum og understreket forbindelsen mellom musikken og dansetradisjonene den springer ut av.
Nordlandet kirke viste seg å være et godt og velegnet rom for denne typen produksjon. Akustikken ga koret fylde og bærekraft uten at detaljene forsvant.
Samtidig fikk instrumentalistene utvikle klangen naturlig. Saksofon, fele, trekkspill og gitar ble løftet fram av rommet uten å miste definisjon. John Pål Inderberg uttrykte til Applausen etter konserten at kirkerommet hadde god akkustikk og en gjenklang som var akkurat passe uten for lang gjenlyd.
Resultatet var et lydbilde der både de store korpartiene og de mer intime instrumentale øyeblikkene kom til sin rett.
Vi kommer ikke unna å kommentere det spennende samarbeidet som har oppstått mellom de ulike musikermiljøene og dansegruppa på Tingvoll. Det mest slående ved konserten var kanskje hvordan de ulike aktørene utfylte hverandre. Musikere, korsangere og dansere representerte ulike tradisjoner og sjangre, men framføringen framsto aldri som oppstykket.
I stedet ble samarbeidet mellom Dalakopa, Kristiansund Kammerkor, Tingvoll kyrkjekor og Dansegruppa på Tingvoll selve styrken i produksjonen. Henning Sommerros verk fikk dermed den kollektive forankringen som musikken synes å være skrevet for. Det står som nevnt mange kjente og betydelige navn med lang fartstid i norsk musikkliv bak denne konserten som hver for seg gav betydelige bidrag. Når de opptrer samtidig på en konsert sammen blir opplevelsen derfor ekstra.stor
Framføringen i Nordlandet kirke viste at «Vindens Hjul» fortsatt er et levende verk. Mer enn tre tiår etter urframføringen framstår det fortsatt som et av de mest særpregede møtene mellom norsk folkemusikk og kirkemusikk. Det vi hørte denne lørdagen i Nordlandet kirke var en konsert av en sjelden dimensjon. Det er derfor gledelig at
Vi applauderer for forestillingen og ber instendig om mer av dette!
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
