Undersøkelsene skjer fordi området berøres av den nye innfartsveien til Kristiansund. Under torv og jord ligger sporene etter et landskap der sjøen sto langt høyere enn i dag, og der menneskene flyttet mellom små boplasser langs datidens strand. Rensvikbakken er heller ingen enkeltstående lokalitet. NTNU Vitenskapsmuseet har gravd ut omkring 20 slike boplasser på Nordmøre.

Gravemaskinene har fjernet torv og jord over mer enn tusen kvadratmeter i Rensvikbakken. Nå er maskinene borte, og arkeologene har overtatt feltet med langt mindre redskaper. Under de yngre jordlagene ligger spor etter mennesker som oppholdt seg her i den eldste delen av steinalderen.

Utgravingene skjer i forbindelse med byggingen av den nye innfartsveien til Kristiansund, og bekostes av Statens vegvesen. Slik oppdragsarkeologi utgjør en stor del av de arkeologiske undersøkelsene som gjennomføres i Norge. Når veier eller andre utbyggingsprosjekter kommer i konflikt med automatisk fredede kulturminner, må kulturminnene undersøkes og dokumenteres før de eventuelt går tapt.

Silje Elisabeth Fretheim, arkeolog og prosjektleder ved NTNU Vitenskapsmuseet, viser Applausen rundt på området. Foreløpig arbeides det på to felt. Et tredje skal undersøkes på den andre siden av veien.

– Så langt er det to. Vi skal ha det tredje på andre siden av veien som vi skal se litt på. Det er absolutt mest å finne på det som er nærmest oss nå, som er det største feltet. Det er der vi startet undersøkelsene, sier Fretheim.

Mer enn tusen kvadratmeter er avdekket

På det største feltet er arbeidet allerede godt i gang.

– Vi har avdekket litt over tusen kvadratmeter. Da hadde vi med oss gravmaskiner. De pakket sammen og dro på fredag. Nå er vi i gang med den manuelle gravingen, hvor vi skal finne alle funnene, sier Fretheim.

Gravemaskinene har fjernet lag som er langt yngre enn steinaldersporene arkeologene leter etter.

– Det vi har fjernet med gravmaskinen, er åkerjord og torv. Alt det her er kommet til lenge etter de steinaldersporene som vi undersøker.

Tykkelsen på massene over de gamle boplassflatene varierer betydelig.

– Noen steder ut på den store flata som vi har avdekket, er det kanskje en meter med bløt myrtorv før vi kommer ned på det vi skal undersøke. Andre steder er det kanskje 20 centimeter med jord.

Utgravingene skjer hovedsakelig mellom 34 og 38 meter over dagens havnivå. I tillegg skal arkeologene undersøke et felt som ligger noe lavere. Høyden er viktig for dateringen av boplassene. Det er en sammenheng arkeologene har kjent til siden Anders Nummedals undersøkelser tidlig på 1900-tallet. Det som i dag ligger flere titalls meter over sjøen, lå den gangen ved eller nær datidens strand.

Flint rett under torva

Funnene har allerede begynt å komme.

– Vi har allerede funnet en del. Rett under den torva ligger det en god del gjenstander av flint. Det er det vi forventer å finne mest av, sier Fretheim.

Flint var et sentralt råmateriale.

– Flint ble brukt til å lage kniver, pilspisser, økser og alt mulig i steinalderen. Vi regner med at det har vært ting av tre og alle slags organiske materialer, men det er ikke bevart, så det er stein som er igjen.

Det arkeologene finner, gir dermed bare et utsnitt av det opprinnelige utstyret. Redskaper og gjenstander av tre, skinn og andre organiske materialer er i hovedsak forsvunnet.

– Det er lite sannsynlig at organisk materiale er bevart. Dette er kanskje 11.000 år gammelt, det som ligger her.

På yngre steinalderboplasser kan bevaringsforholdene være annerledes. Dersom mennesker har oppholdt seg lenge på samme sted, kan tykkere kulturlag ha bygget seg opp og forseglet organisk materiale.

– På den tiden vi snakker om her, flyttet de ganske mye rundt på seg, så det rakk ikke å bygge seg opp noen massive lag med søppel. Litt utover i steinalderen kan man få tykke lag, hvor man har bodd så lenge på ett sted at det har blitt forseglet såpass mye at det fortsatt kan være bevart organisk materiale. Men ikke i den tidligste fasen.

Små grupper i stadig bevegelse

– Kan vi kalle levemåten til disse steinaldermenneskene nomadisk?

– Ja, absolutt, svarer Fretheim.

Hun plasserer denne mobile levemåten i den første perioden da mennesker tok norskekysten i bruk.

– Det blir den første tiden folk tok i bruk den norske kysten, fra kanskje 11.500 år siden til 10.000 år siden. I den perioden er de ganske nomadiske. De har flyttet ofte og levd i ganske små grupper.

– Hvor store var disse gruppene? Kan vi tenke oss en utvidet familie?

– Det er sånn det ser ut til å ha vært ut fra de sporene vi finner, sier Fretheim.

Den mobile levemåten er samtidig en forklaring på hvorfor boplassene kan være vanskelige å få øye på. Et opphold på noen få dager etterlater færre spor enn en bosetning som brukes gjennom år eller generasjoner.

Spor etter telt og ildsteder

Foreløpig er det ikke funnet noe tydelig ildsted i Rensvikbakken.

– Vi håper at vi finner det her. Vi har ikke funnet noe tydelig ennå, men vi har funnet det mange andre steder fra samme periode, sier Fretheim.

Hun viser blant annet til et tidligere funn ved Kvernbergmyra.

– Det er ganske mange år siden nå, men vi fant et veldig fint ildsted på Kvernbergmyra som ble datert. Man kan datere kull med C14-metoden for å finne alderen.

Det finnes også andre typer bosetningsspor fra den samme perioden.

– Vi har funnet spor etter teltplasser. Det har vi også funnet en del av i denne regionen.

Det er etter hvert blitt et betydelig materiale. Rensvikbakken føyer seg dermed inn i et omfattende arkeologisk materiale som viser at kystlandskapet rundt dagens Kristiansund og ellers på Nordmøre ble brukt jevnlig i den eldste steinalderen.

Kjerneøks, pilspisser og bergkrystall

Et nærliggende eksempel er utgravingene ved Vikansvingen, som Applausen skrev om i fjor. Der ble det blant annet funnet en steinøks.

– Det var en litt spesiell plass, fordi man fant en øks som vi kaller for en kjerneøks. Det er typisk for perioden, men det er ikke så ofte vi finner dem likevel. Så vi har ikke så veldig mange sånne fra distriktet vårt.

Enda mer spesielt var det som manglet.

– Det som egentlig var enda mer spesielt med den plassen, var at vi ikke fant noen pilspisser.

I Rensvikbakken er situasjonen en annen.

– Det har vi allerede funnet ganske mange av her hvor vi er nå. De mest klassiske funnene fra denne perioden er alle de små pilspissene av flint. Av og til er de laget av bergkrystall eller andre harde steinsorter som kvartsitt.

Fretheim trekker fram at kvartsitt også er kjent fra en av de klassiske boplassene Anders Nummedal fant i Kristiansund.

Flint dominerer materialet klart.

– Det absolutt vanligste er flint. Stort sett er kanskje 98 prosent av alt det vi finner flint. Og så er det nesten alltid litt bergkrystall. Det har de også brukt når de har funnet det, men det har helt sikkert ikke vært like lett å finne.

Nummedal fant boplassene ved å lete etter gamle strender

Anders Nummedal har en sentral plass i historien om utforskningen av den eldste steinalderen langs norskekysten. Tidlig på 1900-tallet begynte geologen å lete systematisk etter spor etter de første menneskene.

– Han var geolog, og han visste en del om hvordan landhevningen foregikk etter istida. Han gikk bevisst rundt i terrenget og så på høyden over havet i dag. Så kunne han tenke seg at her kan det ha vært strandkant for kanskje 10.000 år siden. Han tenkte seg at man kanskje hadde bodd i nærheten av strendene, og så undersøkte han de områdene der, sier Fretheim.

Nummedals metode møtte skepsis i samtiden.

– Det var ikke så veldig mange som hadde troa på det i starten, men det viste seg at han hadde helt rett.

Strandlinjen som arkeologisk tidslinje

Strandlinjen er en av nøklene til å forstå steinalderboplassene på Nordmøre. Da innlandsisen forsvant, var jordskorpen presset ned av vekten fra de enorme ismassene. Da belastningen forsvant, begynte landet å heve seg. Det betyr at steder som i dag ligger langt over havet, kunne ligge helt nede ved sjøen da menneskene oppholdt seg der.

Nummedal innså at denne sammenhengen kunne brukes systematisk. Hvis de første menneskene langs kysten hadde lagt boplassene nær stranden, kunne han lete etter dem ved å identifisere terreng som hadde ligget ved sjøen på bestemte tidspunkt.

Det viste seg å være en fruktbar metode.

– Vi ser at man i den tidlige fasen, altså Fosna-perioden som vi gjerne kaller det, ofte har bodd kloss inntil den tids strender. Da kan vi se på høyden over havet og anslå omtrent hvor gammelt det er, sier Fretheim.

Derfor er også høyden på funnstedene i Rensvikbakken interessant. Hoveddelen av undersøkelsene foregår mellom 34 og 38 meter over dagens havnivå, mens et felt noe lenger nede også skal undersøkes.

Strandlinjen gir dermed arkeologene både en geografisk og kronologisk ramme. Høyden kan si noe om når en boplass kan ha vært strandnær, og funnene kan igjen fortelle hvordan menneskene brukte denne kystsonen.

Et kaldere og tørrere kystlandskap

Klimaet menneskene møtte, var ikke det samme som dagens klima på Nordmøre.

– Vi vet en god del om klimaet allerede. Akkurat på denne tiden var det fortsatt litt kaldere enn det er i dag. Såpass at det var arktiske dyr som levde i hvert fall ned til Trondheimsfjorden, kanskje sørover hit også, sier Fretheim.

Perioden var samtidig preget av gradvis oppvarming.

– Det skjedde en del endringer i klimaet, slik at det gradvis ble varmere, men antagelig ikke så raskt at de som bodde der merket det.

De første menneskene kom heller ikke umiddelbart etter at isen forsvant.

– Var det rett etter at isbreen hadde trukket seg tilbake at de tidligste menneskene kom til kysten?

– Det var ikke helt rett etter. La oss si tusen år etter, sier Fretheim.

Et nylig isfritt landskap måtte først utvikle ressursgrunnlaget mennesker var avhengige av.

– Det ville være ganske dumt å styrte inn i et område som verken har trær eller noe særlig annet. Man må vente til dyrene har fått etablert seg, altså byttedyr, og også planter som man er avhengig av for å lage utstyr.

Fra reinsdyrjegere til kystbefolkning

Først da dyr og vegetasjon hadde etablert seg, fantes ressursgrunnlaget menneskene trengte. De som etter hvert tok denne delen av kysten i bruk, kom ifølge Fretheim trolig sørfra. De møtte et landskap som stilte helt andre krav enn områdene de kjente.

– Det var ikke noen tilsvarende kyst i de områdene de opprinnelig kom fra. Det var antagelig reinsdyrjegere fra Nord-Europa.

Å etablere seg langs norskekysten krevde derfor nye tilpasninger.

– Det tar litt tid å knekke koden for å innta en helt ny type landskap med nye byttedyr og ny teknologi som må finnes opp.

– De har sikkert hatt båter andre steder også, men det trengs en annen type båtteknologi for å navigere oppover norskekysten enn på innlandsvann og en helt annen type kyst.

Et liv som forutsatte båter

– Finnes det noen særlig tvil om at menneskene som kom hit, kom sjøveien eller levde et maritimt liv?

Fretheims svar er klart:

– Nei, det er det ingen tvil om. Veldig mye av det vi finner, er funnet på øyer, altså på ytterkysten langt ut i havgapet. En del av de øyene var enda mindre i areal enn de er i dag. Det er skjærgård, så det har ikke vært mulig å bevege seg i det landskapet uten båt. Det har de åpenbart hatt.

Båten må derfor ha vært en grunnleggende del av livsformen.

– Vi tenker at de ikke hadde kunnet bli værende eller forflytte seg langs kysten i det hele tatt hvis det ikke var for at de var gode båtbyggere og båtbrukere.

– Nærheten til stranden blir dermed naturlig, blant annet fordi båtene kunne trekkes på land, slik skikken opp til våre dager har vært?

– De fleste arkeologer tror i hvert fall at det er skinnbåter de har hatt, fordi det var lite store trær som vokste på den tiden. Det var bjørk og slike ting, men ikke de store trærne du kan lage stokkebåter av, for eksempel.

En skinnbåt krevde samtidig vedlikehold.

– Skinnbåter må trekkes på land og vedlikeholdes ganske godt og jevnlig for at skinnet ikke skal sprekke opp.

Bergknauser kunne gi ly

Terrenget på selve utgravingsfeltet kan også ha hatt betydning. En bergflate danner en naturlig avgrensning gjennom deler av området.

– Det er en naturlig avgrensning med bergflata i midten der. Det er også ganske typisk at man har slått seg ned i le av lave bergknauser, sier Fretheim.

Ved Vikansvingen lå funnområdet også nær berg. Slike terrengformasjoner kan ha gitt ly, men Fretheim understreker at man ikke må forestille seg at menneskene bare valgte steder som etter dagens vurdering fremstår som optimale leirplasser.

– Vi finner funnplasser veldig mange steder i dette området. De har ikke bodd så lenge på hvert sted. De har flyttet på seg ofte, og det har kanskje ikke vært så viktig om vinden sto i en bestemt retning om du bare skal være her en natt eller to.

Omkring 20 utgravde boplasser på Nordmøre

Rensvikbakken er én lokalitet i et langt større steinalderlandskap. NTNU Vitenskapsmuseet har ifølge Fretheim gravd ut omkring 20 slike boplasser på Nordmøre. Tre av dem ligger under det som i dag er østenden av flystripa på Kvernberget. Men selv dette gir ikke et fullstendig bilde av hvor omfattende bosetningssporene er.

– Alt som er registrert, er gjort i forbindelse med et eller annet utbyggingsprosjekt som kanskje eller kanskje ikke skal skje en gang i fremtiden. Hvis vi hadde gått inn og lett systematisk rundt i området her, så hadde vi funnet veldig mye nesten overalt, sier Fretheim.

Det er et viktig forbehold når arkeologiske kart skal leses. Tettheten av registrerte funn forteller ikke bare hvor mennesker bodde i steinalderen. Den forteller også hvor arkeologene faktisk har lett.

– Man har ikke bare bodd på de tilsynelatende mest ideelle plassene. Man har brukt landskapet.

Gjenstandenes plassering forteller hva som skjedde

Når den manuelle utgravingen fortsetter, er det ikke bare antallet pilspisser eller andre gjenstander som er interessant. Hvor funnene ligger i forhold til hverandre, kan fortelle arkeologene hva som foregikk på forskjellige deler av boplassen.

– Fordelingen av ulike typer redskaper som vi finner utover, forteller en del om aktiviteter, både hva slags aktiviteter som har foregått, og hvor lenge eller hvor mye man har holdt på. Det er veldig mye vi kan lese ut av det, sier Fretheim.

En konsentrasjon av bestemte funn kan markere et område der redskaper ble produsert eller brukt. Brent flint kan gi andre opplysninger.

– Brent flint er veldig lett å se hvis den har vært utsatt for sterk varme.

Slik kan arkeologene finne spor etter et ildsted selv om kull og andre tydelige rester er borte.

– Hvis du finner en veldig tydelig konsentrasjon med mye brent flint, er det antagelig et usynlig ildsted som var der tidligere. Ildsteder trenger ikke nødvendigvis å være bygget opp. Man kan bare ha tent et bål på bakken.

Applausen vil følge utgravingen i Rensvikbakken videre.