Da Torbjørn Jacobsen holdt foredrag i Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, løftet han fram en del av andre verdenskrigs historie som sjelden får plass i de store fortellingene. Mens slagskipene, ubåtene og hangarskipene har dominert historieskrivingen, var det tusenvis av fiskere, sjøfolk og reservister i små fartøyer som utførte noen av de mest risikofylte oppdragene under krigen.
Torbjørn Jacobsen forteller fra boken Churchill's Pirates på Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre. Foto:Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementChurchills pirater – den glemte flåten som også endte i Kristiansund
Da Torbjørn Jacobsen holdt foredrag i Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, løftet han fram en del av andre verdenskrigs historie som sjelden får plass i de store fortellingene. Mens slagskipene, ubåtene og hangarskipene har dominert historieskrivingen, var det tusenvis av fiskere, sjøfolk og reservister i små fartøyer som utførte noen av de mest risikofylte oppdragene under krigen.
Historien handler om Royal Naval Patrol Service, ofte omtalt som «Churchill’s Pirates». Det var en styrke som besto av trålere, drivgarnsfiskere, taubåter, yachter og andre sivile fartøyer som ble mobilisert for krigsinnsats. Mange av fartøyene var beskjedent utrustet, mange var gamle, og mannskapene kom i stor grad fra fiskerinæringen. Likevel skulle de få avgjørende betydning for Storbritannias evne til å holde sjøveiene åpne gjennom krigen.
Royal Naval Patrol Service ble etablert med utgangspunkt i fiskerimiljøet i Lowestoft på østkysten av England. Byen ble hovedsenter for tjenesten, og herfra ble tusenvis av sjøfolk organisert og sendt ut på oppdrag.
Den viktigste landbasen fikk navnet HMS Pembroke X, senere omdøpt til HMS Europa. Basen utviklet seg til å bli et omfattende opplærings- og administrasjonssenter for styrken.
Til sammen vokste Royal Naval Patrol Service til å omfatte omkring 6000 fartøyer og rundt 66 000 mann.
Den regulære marinen så i starten med en viss skepsis på den nye styrken. Kallenavnet «Harry Tate’s Navy» var opprinnelig ment som en spøk. Harry Tate var en britisk komiker kjent for figurer som stadig havnet i komiske situasjoner. Mange mente patruljetjenesten besto av amatører med fiskebåter og utdaterte våpen.
Krigen skulle vise noe helt annet for hvor vikitg innsatsen deres var.
Mannskapene kom fra flere ulike miljøer. Mange var tilknyttet Royal Naval Reserve (RNR) eller andre reserveordninger. Andre kom fra handelsflåten eller fiskeriene.
En betydelig del av styrken besto også av nordmenn.
Jacobsen fortalte at mange av de norske sjøfolkene hadde bakgrunn fra hvalfangsten. De var vant til harde værforhold, lange arbeidsdager og krevende sjømannskap. Erfaringen gjorde dem ettertraktet i tjenesten.
Nordmennene fikk raskt et godt rykte.
– Nordmennene ble regnet som hardhauser, fortalte Jacobsen.
Mange av dem hadde flyktet fra det okkuperte Norge og meldte seg til tjeneste i de allierte styrkene. Deretter ble de sendt ut på oppdrag over store deler av verden.
Selv om tjenesten hadde sitt utspring i britiske fiskerihavner, opererte fartøyene langt utenfor Storbritannias grenser.
Patruljefartøyene tjenestegjorde i Nordsjøen, Atlanterhavet, Middelhavet, ved Newfoundland, i arktiske farvann og på flere andre krigsskueplasser.
De utførte oppdrag som få andre ønsket å ta på seg.
– De ventet ikke på godt vær, sa Jacobsen.
Fartøyene var ofte små og langsomme sammenlignet med ordinære marinefartøyer. Likevel ble de sendt inn i noen av krigens mest utsatte områder.
Royal Naval Patrol Service fikk to hovedoppgaver: minesveiping og antiubåtoperasjoner.
Minekrigen var avgjørende. Tyske fly, skip og ubåter la ut enorme mengder miner rundt britiske havner og skipsleder som måtte fjernes. Dersom havnene ble stengt, ville forsyningene til Storbritannia stoppe opp.
Patruljetjenestens fartøyer ble derfor sendt ut for å finne og uskadeliggjøre miner. Arbeidet var blant de farligste oppgavene til sjøs under hele krigen.
I tillegg eskorterte fartøyene konvoier og deltok i jakten på tyske ubåter. De opererte ofte med begrenset bevæpning og beskjedne ressurser, men utgjorde en viktig del av forsvaret rundt de alliertes transportlinjer.
Innsatsen kostet dyrt.
Av styrkens om lag 6000 fartøyer gikk 260 tapt under krigen. Rundt 15 000 mann mistet livet.
Tapstallene forteller mye om hvor farlig dette var. Mange av fartøyene var opprinnelig bygget for fiske og sivile oppgaver, men ble sendt inn i krigssoner der de møtte miner, flyangrep og ubåter.
Likevel fortsatte tjenesten gjennom hele krigen.
Norge ble en viktig arena for Royal Naval Patrol Service allerede i krigens første måneder. Jacobsen trakk fram flere steder der patruljefartøyene var involvert i operasjoner, blant annet Namsos, Harstad, Svolvær og Tromsø.
Under felttoget i Norge våren 1940 deltok fartøyene i landsetting av soldater, eskorteoppdrag, minesveiping og evakuering. Spesielt operasjonen ved Namsos fikk stor plass i foredraget. Omkring 30 trålere deltok i den allierte innsatsen. Da tyske flyangrep gjorde situasjonen umulig, måtte styrkene trekkes ut igjen under dramatiske forhold.
– Det ble bombet sønder og sammen, fortalte Jacobsen.
Evakueringen har senere blitt omtalt som en mindre utgave av Dunkirk-operasjonen. Royal Naval Patrol Service fikk etter hvert stor respekt i den britiske marinen. Mannskaper fra tjenesten mottok en rekke utmerkelser for tapperhet.
Blant dekorasjonene var også Victoria Cross, Storbritannias høyeste militære utmerkelse.
For publikum på Nordmøre var forbindelsen til Kristiansund et naturlig høydepunkt. Flere fartøyer med bakgrunn fra Royal Naval Patrol Service fikk etter krigen en ny karriere i norsk fiskerinæring. Et av disse var Melbourne, som under krigen var tilknyttet 23. Anti-Submarine Group. Fartøyet ble sendt til Norge våren 1940 og deltok i operasjonene her.
I 1949 ble skipet kjøpt av Th. Øverland A/S i Kristiansund og fikk navnet Halstein. Et annet fartøy var Carbineer II, som hadde en enda lengre militær historie. Allerede under første verdenskrig ble fartøyet rekvirert av Royal Navy før det var ferdig bygget.
Etter krigen kom skipet til Kristiansund gjennom A/S Heinsa og fikk navnet Motind. Jacobsen nevnte også Nordhav I og Nordhav II som mulige fartøyer med tilknytning til patruljetjenesten, men understreket at dette foreløpig ikke er endelig dokumentert. Også HMT Rubens ble trukket fram som et interessant fartøy innenfor tjenesten.
Et av foredragets mest personlige innslag handlet om tråleren Robust. Fartøyet var en del av en konvoi som forlot Liverpool under krigen. Om bord var fire norske maskinister. Etter en misforståelse ble skipet skilt fra resten av konvoien. Vest for Irland ble det oppdaget av tyske fly.
– Robust ble bombet og forsvant sporløst, fortalte Jacobsen.
Ingen overlevde.
En av de norske sjøfolkene som omkom da tråleren Robust gikk tapt, var hvalfangeren Ragnar Borch fra Hvaler. Før krigen hadde Borch ved en tilfeldighet kommet i kontakt med en kristiansunder ved navn Thorleif. Kontakten førte senere til at Thorleif møtte Borchs kusine på Hvaler. De giftet seg, og fikk barn.
Så kom poenget i foredraget:
– Thorleif var faren min.
Etter foredraget fortalte Ole Jørgen Wirum om utviklingen av trålerkonsesjonene i etterkrigstiden og hvordan tidligere krigsfartøyer ble en del av den norske fiskeflåten. Blant fartøyene som ble nevnt var Motind, som fikk navn etter fjellet Motinden.
Historien om Royal Naval Patrol Service viser hvordan krigshistorie og norsk fiskerihistorie ofte er tett sammenvevd. Fartøyer som hadde seilt gjennom minefelt, ubåtjakt og flyangrep, endte senere som trålere i den norske fiskerinæringen.
Churchills pirater – den glemte flåten som også endte i Kristiansund
Da Torbjørn Jacobsen holdt foredrag i Norsk Skipsfartshistorisk Selskap Nordmøre, løftet han fram en del av andre verdenskrigs historie som sjelden får plass i de store fortellingene. Mens slagskipene, ubåtene og hangarskipene har dominert historieskrivingen, var det tusenvis av fiskere, sjøfolk og reservister i små fartøyer som utførte noen av de mest risikofylte oppdragene under krigen.
Historien handler om Royal Naval Patrol Service, ofte omtalt som «Churchill’s Pirates». Det var en styrke som besto av trålere, drivgarnsfiskere, taubåter, yachter og andre sivile fartøyer som ble mobilisert for krigsinnsats. Mange av fartøyene var beskjedent utrustet, mange var gamle, og mannskapene kom i stor grad fra fiskerinæringen. Likevel skulle de få avgjørende betydning for Storbritannias evne til å holde sjøveiene åpne gjennom krigen.
Royal Naval Patrol Service ble etablert med utgangspunkt i fiskerimiljøet i Lowestoft på østkysten av England. Byen ble hovedsenter for tjenesten, og herfra ble tusenvis av sjøfolk organisert og sendt ut på oppdrag.
Den viktigste landbasen fikk navnet HMS Pembroke X, senere omdøpt til HMS Europa. Basen utviklet seg til å bli et omfattende opplærings- og administrasjonssenter for styrken.
Til sammen vokste Royal Naval Patrol Service til å omfatte omkring 6000 fartøyer og rundt 66 000 mann.
Den regulære marinen så i starten med en viss skepsis på den nye styrken. Kallenavnet «Harry Tate’s Navy» var opprinnelig ment som en spøk. Harry Tate var en britisk komiker kjent for figurer som stadig havnet i komiske situasjoner. Mange mente patruljetjenesten besto av amatører med fiskebåter og utdaterte våpen.
Krigen skulle vise noe helt annet for hvor vikitg innsatsen deres var.
Mannskapene kom fra flere ulike miljøer. Mange var tilknyttet Royal Naval Reserve (RNR) eller andre reserveordninger. Andre kom fra handelsflåten eller fiskeriene.
En betydelig del av styrken besto også av nordmenn.
Jacobsen fortalte at mange av de norske sjøfolkene hadde bakgrunn fra hvalfangsten. De var vant til harde værforhold, lange arbeidsdager og krevende sjømannskap. Erfaringen gjorde dem ettertraktet i tjenesten.
Nordmennene fikk raskt et godt rykte.
– Nordmennene ble regnet som hardhauser, fortalte Jacobsen.
Mange av dem hadde flyktet fra det okkuperte Norge og meldte seg til tjeneste i de allierte styrkene. Deretter ble de sendt ut på oppdrag over store deler av verden.
Selv om tjenesten hadde sitt utspring i britiske fiskerihavner, opererte fartøyene langt utenfor Storbritannias grenser.
Patruljefartøyene tjenestegjorde i Nordsjøen, Atlanterhavet, Middelhavet, ved Newfoundland, i arktiske farvann og på flere andre krigsskueplasser.
De utførte oppdrag som få andre ønsket å ta på seg.
– De ventet ikke på godt vær, sa Jacobsen.
Fartøyene var ofte små og langsomme sammenlignet med ordinære marinefartøyer. Likevel ble de sendt inn i noen av krigens mest utsatte områder.
Royal Naval Patrol Service fikk to hovedoppgaver: minesveiping og antiubåtoperasjoner.
Minekrigen var avgjørende. Tyske fly, skip og ubåter la ut enorme mengder miner rundt britiske havner og skipsleder som måtte fjernes. Dersom havnene ble stengt, ville forsyningene til Storbritannia stoppe opp.
Patruljetjenestens fartøyer ble derfor sendt ut for å finne og uskadeliggjøre miner. Arbeidet var blant de farligste oppgavene til sjøs under hele krigen.
I tillegg eskorterte fartøyene konvoier og deltok i jakten på tyske ubåter. De opererte ofte med begrenset bevæpning og beskjedne ressurser, men utgjorde en viktig del av forsvaret rundt de alliertes transportlinjer.
Innsatsen kostet dyrt.
Av styrkens om lag 6000 fartøyer gikk 260 tapt under krigen. Rundt 15 000 mann mistet livet.
Tapstallene forteller mye om hvor farlig dette var. Mange av fartøyene var opprinnelig bygget for fiske og sivile oppgaver, men ble sendt inn i krigssoner der de møtte miner, flyangrep og ubåter.
Likevel fortsatte tjenesten gjennom hele krigen.
Norge ble en viktig arena for Royal Naval Patrol Service allerede i krigens første måneder. Jacobsen trakk fram flere steder der patruljefartøyene var involvert i operasjoner, blant annet Namsos, Harstad, Svolvær og Tromsø.
Under felttoget i Norge våren 1940 deltok fartøyene i landsetting av soldater, eskorteoppdrag, minesveiping og evakuering. Spesielt operasjonen ved Namsos fikk stor plass i foredraget. Omkring 30 trålere deltok i den allierte innsatsen. Da tyske flyangrep gjorde situasjonen umulig, måtte styrkene trekkes ut igjen under dramatiske forhold.
– Det ble bombet sønder og sammen, fortalte Jacobsen.
Evakueringen har senere blitt omtalt som en mindre utgave av Dunkirk-operasjonen. Royal Naval Patrol Service fikk etter hvert stor respekt i den britiske marinen. Mannskaper fra tjenesten mottok en rekke utmerkelser for tapperhet.
Blant dekorasjonene var også Victoria Cross, Storbritannias høyeste militære utmerkelse.
For publikum på Nordmøre var forbindelsen til Kristiansund et naturlig høydepunkt. Flere fartøyer med bakgrunn fra Royal Naval Patrol Service fikk etter krigen en ny karriere i norsk fiskerinæring. Et av disse var Melbourne, som under krigen var tilknyttet 23. Anti-Submarine Group. Fartøyet ble sendt til Norge våren 1940 og deltok i operasjonene her.
I 1949 ble skipet kjøpt av Th. Øverland A/S i Kristiansund og fikk navnet Halstein. Et annet fartøy var Carbineer II, som hadde en enda lengre militær historie. Allerede under første verdenskrig ble fartøyet rekvirert av Royal Navy før det var ferdig bygget.
Etter krigen kom skipet til Kristiansund gjennom A/S Heinsa og fikk navnet Motind. Jacobsen nevnte også Nordhav I og Nordhav II som mulige fartøyer med tilknytning til patruljetjenesten, men understreket at dette foreløpig ikke er endelig dokumentert. Også HMT Rubens ble trukket fram som et interessant fartøy innenfor tjenesten.
Et av foredragets mest personlige innslag handlet om tråleren Robust. Fartøyet var en del av en konvoi som forlot Liverpool under krigen. Om bord var fire norske maskinister. Etter en misforståelse ble skipet skilt fra resten av konvoien. Vest for Irland ble det oppdaget av tyske fly.
– Robust ble bombet og forsvant sporløst, fortalte Jacobsen.
Ingen overlevde.
En av de norske sjøfolkene som omkom da tråleren Robust gikk tapt, var hvalfangeren Ragnar Borch fra Hvaler. Før krigen hadde Borch ved en tilfeldighet kommet i kontakt med en kristiansunder ved navn Thorleif. Kontakten førte senere til at Thorleif møtte Borchs kusine på Hvaler. De giftet seg, og fikk barn.
Så kom poenget i foredraget:
– Thorleif var faren min.
Etter foredraget fortalte Ole Jørgen Wirum om utviklingen av trålerkonsesjonene i etterkrigstiden og hvordan tidligere krigsfartøyer ble en del av den norske fiskeflåten. Blant fartøyene som ble nevnt var Motind, som fikk navn etter fjellet Motinden.
Historien om Royal Naval Patrol Service viser hvordan krigshistorie og norsk fiskerihistorie ofte er tett sammenvevd. Fartøyer som hadde seilt gjennom minefelt, ubåtjakt og flyangrep, endte senere som trålere i den norske fiskerinæringen.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
