Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEt brettspill forbindes i dag gjerne med rolig underholdning rundt kjøkkenbordet. I vikingtida hendte det at spillet ende med alvorlige personskader – og i ett kjent tilfelle et dødsfall. En av de mest oppsiktsvekkende episodene finnes i Grettis saga, der Þorbjørn Øngull mister øyet etter å ha blitt truffet av en spillebrikke under et parti hnefatafl.
Historien fra Grettis saga er samtidig en av de viktigste litterære kildene til hvordan vikingenes mest kjente strategispill faktisk kan ha vært utformet.
Hnefatafl var det mest utbredte strategiske brettspillet i Skandinavia i jernalderen og vikingtida. Navnet kommer av de norrøne ordene hnefi, som betyr «konge» eller den sentrale spillebrikken, og tafl, som både betyr brettspill og bord.
Vi kan gå ut i fra at spillet hadde høy status fordi Hnefatafl er kjent fra en rekke arkeologiske funn i Skandinavia og områdene der nordboerne slo seg ned.
Spillebrikker og spillebrett er funnet blant annet i Gokstadskipet (Vestfold) hvor det ble funnet spillebrett og hornbrikker, Osebergskipet, med flere spillebrikker og terninger, i vikingbyene Birka (Sverige) og Kaupang (Norge) hvor det har vært funnet en rekke taflbrikker.
Videre er det gjort funn på flere vikingtidsplasser i England, Irland og Skottland. Mange av funnene kommer fra høystatusgraver og stormannsmiljøer, og kostbare spillebrikker av bein, gevir og hvalrosstann viser at spillet var en viktig del av elitekulturen i vikingtida.
I motsetning til sjakk var ikke de to spillerne like sterke.
Den ene spilleren kontrollerte en konge og en liten gruppe forsvarere som startet midt på brettet. Motstanderen disponerte en langt større styrke angripere som omringet dem fra kantene. Målet var asymmetrisk: Kongen skulle unnslippe til et av hjørnene på brettet, mens angriperne forsøkte å omringe og fange ham.
Brikkene beveget seg langs rette linjer, omtrent som tårnet i sjakk. De ble imidlertid ikke slått ved å flytte inn på motstanderens felt. I stedet måtte en brikke fanges ved å bli klemt mellom to motstanderbrikker.
Hnefatafl og sjakk har flere fellestrekk. Begge er strategiske brettspill der spillerne må planlegge flere trekk framover, og begge var populære blant konger, høvdinger og samfunnets øvre lag.
Likheten stopper imidlertid der.
Sjakk er et symmetrisk spill hvor begge sider har samme styrke og samme mål. I hnefatafl har spillerne ulike forutsetninger. Den ene parten forsøker å bryte ut av en beleiring, den andre forsøker å fullføre omringingen. Mange historikere mener derfor at hnefatafl i større grad kan sees som en symbolsk framstilling av krigføring enn som en direkte forløper til sjakk.
Sjakken oppstod i India og kom til Europa via Persia og den islamske verden omkring år 1000. Da spillet nådde Norden på 1000- og 1100-tallet, begynte det gradvis å overta rollen som aristokratiets strategispill. Hnefatafl forsvant etter hvert ut av bruk.
Den mest berømte beskrivelsen av hnefatafl finnes i Grettis saga.
Her møter vi Þorbjørn Øngull, som sitter og spiller hnefatafl.
Sagaen forteller:
– «Þorbjörn öngull sat at tafli; þá gekk stjúpmóðir hans hjá, ok sá, at hann tefldi hneftafl; þat var stórt halatafl.»
Oversatt til moderne norsk:
– «Þorbjørn Øngull satt og spilte brettspill. Stemoren hans gikk forbi og så at han spilte hnefatafl; det var et stort halatafl.»
Halatafl er en varianten av hnefatafl som ble spilt med forholdsvis store deler.
Det er verdt å merke seg at sagaen ikke sier at hun blir sint fordi hun taper i spillet.
Tvert imot står det:
– «Henni þótti hann dvelja.»
Uttrykket betyr omtrent at hun syntes han sløste bort tiden eller satt og drev, å dryge med å gjøre noe. Reaksjonen kommer altså fordi den voksne stesønnen sitter og spiller i stedet for å arbeide.
Det som følger, er blant sagaens mest absurde episoder.
Stemoren griper en av spillebrikkene.
– «Hon greip þá upp töfluna, ok setti halann á kinnbein Þorbirni, ok hljóp af í augat, svá at út lá á kinninni.»
Oversatt:
– «Hun grep en spillebrikke og drev halen inn mot Þorbjørns kinnbein. Den gikk inn i øyet, slik at øyet hang ut på kinnet.»
Sagaen beskriver deretter at Þorbjørn springer opp og går voldsomt løs på stemoren.
– «Hann hljóp upp, ok þreif til hennar úfrymilega.»
Hun blir sengeliggende av skadene og dør senere.
Hele hendelsen utløses altså av at en voksen mann sitter og spiller brettspill.
Denne korte episoden er langt viktigere enn den kan se ut til ved første øyekast.
Sagaen omtaler spillet som et stórt halatafl – et «stort halatafl». Videre står det at stemoren setter halann, «halen», inn mot kinnbeinet.
I nyere oversettelser blir dette ofte gjengitt som at hun «kastet en spillebrikke».
Originalteksten sier imidlertid noe annet.
Verbformen setti betyr «satte» eller «drev», ikke nødvendigvis kastet. Samtidig omtales en hali – en hale eller tapp.
Dette har ført til at flere forskere mener spillebrikkene kan ha hatt en tapp som stod ned i hull på spillebrettet. Dersom dette stemmer, blir den voldsomme skaden langt mer forståelig enn om brikken bare hadde vært en flat skive av bein eller stein.
På denne måten blir sagaepisoden en av de viktigste litterære kildene vi har til hvordan hnefatafl-brikkene faktisk kan ha vært konstruert.
Brettspill var en mulighet til å kappes i hjernekapasitet uten å (normalt) ta livet av hverandre.
Men den gang da som nå: Brettspill engasjerer og kan føre til sure miner.
Her ser du den originale teksten i sin helhet:
Historien i Grettis saga er ikke den eneste fortellingen der et brettspill ender i vold. I Snorre Sturlasons Heimskringla fortelles det hvordan kong Knut den mektige og Ulf jarl havner i en voldsom krangel under et parti tafl. Dagen etter lar Knut jarlen drepe. Om spillet var hnefatafl eller den tidlige sjakken er omdiskutert, men fortellingen viser hvor alvorlig konflikter rundt brettspill kunne bli i middelalderens fortellertradisjon.
Ifølge sagaen skal Knut den mektige og Ulf jarl ha sittet og spilt et brettspill under julefeiringen i Roskilde omkring 1026.
Under spillet gjorde Knut et trekk han senere angret på og ville ta tilbake. Ulf nektet.
Det utviklet seg til en ordveksling. Ulf skal ha veltet brettet og forlatt rommet etter å ha kalt kongen feig.
Dagen etter lot Knut en av sine hirdmenn drepe Ulf inne i kirken i Roskilde.
Om spillet var hnefatafl eller den tidlige sjakken er omdiskutert, sjakk var nettopp kommet til Europa på den tiden. Fortellingen viser hvor alvorlig konflikter rundt brettspill kunne bli i middelalderens fortellertradisjon.
_272.jpg)
Hnefatafl var langt mer enn tidsfordriv. Det gav status å være god i spill og idrett. Eliten ønsket å fremstå som ledere som var modige, strategiske og krigerske, men samtidig også veltalende, ordmektige og kunne kvede gode kvad.
At spillet forekommer nevnt flere ganger i sagaene tyder på at det var en naturlig del av hverdagen blant høvdinger og stormenn. Arkeologiske funn av kostbare spillebrett og fint utskårne brikker understreker den samme statusen.
Et brettspill forbindes i dag gjerne med rolig underholdning rundt kjøkkenbordet. I vikingtida hendte det at spillet ende med alvorlige personskader – og i ett kjent tilfelle et dødsfall. En av de mest oppsiktsvekkende episodene finnes i Grettis saga, der Þorbjørn Øngull mister øyet etter å ha blitt truffet av en spillebrikke under et parti hnefatafl.
Historien fra Grettis saga er samtidig en av de viktigste litterære kildene til hvordan vikingenes mest kjente strategispill faktisk kan ha vært utformet.
Hnefatafl var det mest utbredte strategiske brettspillet i Skandinavia i jernalderen og vikingtida. Navnet kommer av de norrøne ordene hnefi, som betyr «konge» eller den sentrale spillebrikken, og tafl, som både betyr brettspill og bord.
Vi kan gå ut i fra at spillet hadde høy status fordi Hnefatafl er kjent fra en rekke arkeologiske funn i Skandinavia og områdene der nordboerne slo seg ned.
Spillebrikker og spillebrett er funnet blant annet i Gokstadskipet (Vestfold) hvor det ble funnet spillebrett og hornbrikker, Osebergskipet, med flere spillebrikker og terninger, i vikingbyene Birka (Sverige) og Kaupang (Norge) hvor det har vært funnet en rekke taflbrikker.
Videre er det gjort funn på flere vikingtidsplasser i England, Irland og Skottland. Mange av funnene kommer fra høystatusgraver og stormannsmiljøer, og kostbare spillebrikker av bein, gevir og hvalrosstann viser at spillet var en viktig del av elitekulturen i vikingtida.
I motsetning til sjakk var ikke de to spillerne like sterke.
Den ene spilleren kontrollerte en konge og en liten gruppe forsvarere som startet midt på brettet. Motstanderen disponerte en langt større styrke angripere som omringet dem fra kantene. Målet var asymmetrisk: Kongen skulle unnslippe til et av hjørnene på brettet, mens angriperne forsøkte å omringe og fange ham.
Brikkene beveget seg langs rette linjer, omtrent som tårnet i sjakk. De ble imidlertid ikke slått ved å flytte inn på motstanderens felt. I stedet måtte en brikke fanges ved å bli klemt mellom to motstanderbrikker.
Hnefatafl og sjakk har flere fellestrekk. Begge er strategiske brettspill der spillerne må planlegge flere trekk framover, og begge var populære blant konger, høvdinger og samfunnets øvre lag.
Likheten stopper imidlertid der.
Sjakk er et symmetrisk spill hvor begge sider har samme styrke og samme mål. I hnefatafl har spillerne ulike forutsetninger. Den ene parten forsøker å bryte ut av en beleiring, den andre forsøker å fullføre omringingen. Mange historikere mener derfor at hnefatafl i større grad kan sees som en symbolsk framstilling av krigføring enn som en direkte forløper til sjakk.
Sjakken oppstod i India og kom til Europa via Persia og den islamske verden omkring år 1000. Da spillet nådde Norden på 1000- og 1100-tallet, begynte det gradvis å overta rollen som aristokratiets strategispill. Hnefatafl forsvant etter hvert ut av bruk.
Den mest berømte beskrivelsen av hnefatafl finnes i Grettis saga.
Her møter vi Þorbjørn Øngull, som sitter og spiller hnefatafl.
Sagaen forteller:
– «Þorbjörn öngull sat at tafli; þá gekk stjúpmóðir hans hjá, ok sá, at hann tefldi hneftafl; þat var stórt halatafl.»
Oversatt til moderne norsk:
– «Þorbjørn Øngull satt og spilte brettspill. Stemoren hans gikk forbi og så at han spilte hnefatafl; det var et stort halatafl.»
Halatafl er en varianten av hnefatafl som ble spilt med forholdsvis store deler.
Det er verdt å merke seg at sagaen ikke sier at hun blir sint fordi hun taper i spillet.
Tvert imot står det:
– «Henni þótti hann dvelja.»
Uttrykket betyr omtrent at hun syntes han sløste bort tiden eller satt og drev, å dryge med å gjøre noe. Reaksjonen kommer altså fordi den voksne stesønnen sitter og spiller i stedet for å arbeide.
Det som følger, er blant sagaens mest absurde episoder.
Stemoren griper en av spillebrikkene.
– «Hon greip þá upp töfluna, ok setti halann á kinnbein Þorbirni, ok hljóp af í augat, svá at út lá á kinninni.»
Oversatt:
– «Hun grep en spillebrikke og drev halen inn mot Þorbjørns kinnbein. Den gikk inn i øyet, slik at øyet hang ut på kinnet.»
Sagaen beskriver deretter at Þorbjørn springer opp og går voldsomt løs på stemoren.
– «Hann hljóp upp, ok þreif til hennar úfrymilega.»
Hun blir sengeliggende av skadene og dør senere.
Hele hendelsen utløses altså av at en voksen mann sitter og spiller brettspill.
Denne korte episoden er langt viktigere enn den kan se ut til ved første øyekast.
Sagaen omtaler spillet som et stórt halatafl – et «stort halatafl». Videre står det at stemoren setter halann, «halen», inn mot kinnbeinet.
I nyere oversettelser blir dette ofte gjengitt som at hun «kastet en spillebrikke».
Originalteksten sier imidlertid noe annet.
Verbformen setti betyr «satte» eller «drev», ikke nødvendigvis kastet. Samtidig omtales en hali – en hale eller tapp.
Dette har ført til at flere forskere mener spillebrikkene kan ha hatt en tapp som stod ned i hull på spillebrettet. Dersom dette stemmer, blir den voldsomme skaden langt mer forståelig enn om brikken bare hadde vært en flat skive av bein eller stein.
På denne måten blir sagaepisoden en av de viktigste litterære kildene vi har til hvordan hnefatafl-brikkene faktisk kan ha vært konstruert.
Brettspill var en mulighet til å kappes i hjernekapasitet uten å (normalt) ta livet av hverandre.
Men den gang da som nå: Brettspill engasjerer og kan føre til sure miner.
Her ser du den originale teksten i sin helhet:
Historien i Grettis saga er ikke den eneste fortellingen der et brettspill ender i vold. I Snorre Sturlasons Heimskringla fortelles det hvordan kong Knut den mektige og Ulf jarl havner i en voldsom krangel under et parti tafl. Dagen etter lar Knut jarlen drepe. Om spillet var hnefatafl eller den tidlige sjakken er omdiskutert, men fortellingen viser hvor alvorlig konflikter rundt brettspill kunne bli i middelalderens fortellertradisjon.
Ifølge sagaen skal Knut den mektige og Ulf jarl ha sittet og spilt et brettspill under julefeiringen i Roskilde omkring 1026.
Under spillet gjorde Knut et trekk han senere angret på og ville ta tilbake. Ulf nektet.
Det utviklet seg til en ordveksling. Ulf skal ha veltet brettet og forlatt rommet etter å ha kalt kongen feig.
Dagen etter lot Knut en av sine hirdmenn drepe Ulf inne i kirken i Roskilde.
Om spillet var hnefatafl eller den tidlige sjakken er omdiskutert, sjakk var nettopp kommet til Europa på den tiden. Fortellingen viser hvor alvorlig konflikter rundt brettspill kunne bli i middelalderens fortellertradisjon.
Hnefatafl var langt mer enn tidsfordriv. Det gav status å være god i spill og idrett. Eliten ønsket å fremstå som ledere som var modige, strategiske og krigerske, men samtidig også veltalende, ordmektige og kunne kvede gode kvad.
At spillet forekommer nevnt flere ganger i sagaene tyder på at det var en naturlig del av hverdagen blant høvdinger og stormenn. Arkeologiske funn av kostbare spillebrett og fint utskårne brikker understreker den samme statusen.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
