Etter avskjedsgudstjenesten i Kirkelandet kirke var ferdig, fortsatte markeringen av den avtroppende soknepresten Tormod Sikkeland i menighetssalen. Her var det menigheten og menneskene han har arbeidet sammen med gjennom mange år som fikk si noen ord og takke ham for tjenesten igjennom 15 år som sokneprest.
Tormod Sikkeland ble takket av menigheten og kolleger i menighetssalen etter gudstjenesten. Foto: Erik Aukan / Applausen
Abonner for tilgang, eller logg inn hvis du allerede er abonnent.
Se abonnementEtter avskjedsgudstjenesten i Kirkelandet kirke var ferdig, fortsatte markeringen av den avtroppende soknepresten Tormod Sikkeland i menighetssalen. Her var det menigheten og menneskene han har arbeidet sammen med gjennom mange år som fikk si noen ord og takke ham for tjenesten igjennom 15 år som sokneprest.
Gjennom taler, gaver, personlige historier og humoristiske tilbakeblikk tegnet kollegaer, medarbeidere og venner et bilde av en sokneprest som har satt tydelige spor etter seg både som leder, mentor og medmenneske.
I talene ble det understreket at hans betydning ikke først og fremst ligger et større antall gudstjenester, begravelser eller vigsler, men i relasjonene han har bygget og kulturen han har vært med på å forme.
Flere av talerne trakk fram arbeidet med menighetens visjon som noe av det viktigste Sikkeland har vært med på. Tidligere menighetsrådsleder Else Live Stokstad minnet om arbeidet med visjonen «BRO – Bekjennende, Raus og Omsorgsfull», som fortsatt ligger til grunn for menighetens arbeid.
Hun viste også til flere store prosjekter som er blitt gjennomført gjennom årene, blant annet jubileumsmarkeringer og arbeidet med å sikre omfattende midler til vedlikehold av kirken. Stokstad fortalte om hvordan lokale politikere ble invitert inn i kirken for å se utfordringene på nært hold.
– Vi fikk fortalt litt om hvilke kirkerom vi har, og hva det betyr for hele Europa faktisk. Vi lurte på om de syntes det var greit at dette bygget bare skulle bli ødelagt, fortalte hun.
Kort tid senere kom tilsagnet som gjorde det mulig å starte nødvendig rehabilitering.
– Det gikk faktisk ikke mange dagene før vi fikk over 10 millioner, og da ble arbeidet igangsatt.
Samtidig minnet hun om at ikke alle prosjekter er kommet i mål.
– Den største utfordringen i dag er å få en handikaprampe inn her i menighetssalen.
Et av dagens sterkeste innslag kom fra Pernille Blakstad, som siden 2023 har arbeidet tett sammen med Sikkeland om barnekirken. Hun beskrev en kollega som aldri gjorde andre usikre, men som møtte spørsmål med tålmodighet og respekt.
– Gjennom alle disse årene har du møtt hvert eneste spørsmål med tålmodighet, kunnskap og respekt. Du har aldri fått meg til å føle meg dum.
Hun fortalte om perioder med usikkerhet og krevende prosesser rundt utviklingen av barnekirken, men fremhevet at Sikkeland hele tiden sto bak arbeidet.
– Du har hatt ryggen min når det har blåst. Du har trodd på prosjektet når jeg har tvilt.
Pernille trakk særlig fram Sikkelands syn på barnas plass i kirken.
– Du har aldri tenkt at barn må passe inn i kirken på de voksnes premisser. Du har forstått at lek, undring, latter, nysgjerrighet og liv ikke står i veien for troen. Det er ofte der troen får vokse.
I dag samler barnekirken mellom 100 og 200 barn og familiemedlemmer på vanlige søndager. Som takk overrakte barnekirken symboltunge gaver: såpebobler som brukes under velsignelsen på samlingene, og en liten engel som spiller «Må Gud velsigne deg».
– Gjennom årene har du vært med på å velsigne så mange. I dag er det vår tur til å velsigne deg tilbake.
Også Bjørg Ingebrigtsen valgte å beskrive Sikkeland gjennom egenskapene hans.
Hun brukte bokstavene i navnet hans som utgangspunkt:
– Trygghet. Omsorgsfull. Raus. Medvandrer. Oppfinnsom. Dedikert.
Gjennom talen fortalte hun om de mange førsteopplevelsene hun hadde hatt sammen med ham som ung medarbeider. Bjørg tok over som menighetspedagog i Frei Menighet etter Tormod:
– Den første konfirmanten, den første lysmessa, den første samtalegudstjenesten. Alle de store gudstjenestene fikk jeg gjøre for første gang sammen med deg.
Hun beskrev også en prest som aldri var redd for å være kreativ. Historiene om de fargerike PowerPoint-presentasjonene vakte latter i salen.
– Det var alltid like spennende å trykke på neste bilde. Hva kommer nå?
Like uforglemmelig var familiegudstjenestene der Sikkeland stilte opp utkledd som figuren «Severin Suveren».
– Jeg kommer aldri til å glemme det.
Bjørg avsluttet med en lengre refleksjon der hun sammenlignet Sikkeland med et epletre.
Den sterke stammen ble et bilde på tryggheten han har representert i prestetjenesten. Røttene symboliserte den teologiske kunnskapen, troen og erfaringen som har gitt arbeidet tyngde.
Grenene ble et bilde på alle menneskene han har møtt.
– Alle gangene du har strukket ut en hånd til hjelp, trøst og oppmuntring.
Og frukten på treet ble stående som et bilde på sporene han etterlater seg.
– Den frukta vil være her lenge etter at du har gått inn i pensjonisttilværelsen.
Hun avsluttet med ordene fra Hebreerbrevet om at Gud ikke glemmer kjærligheten mennesker har vist gjennom tjeneste for andre.
Gerd Anne Aarseth holdt en personlig og varm tale der hun løftet fram både Tormod Sikkeland som kollega og venn. Hun beskrev hvordan Sikkeland møtte henne med en ro og trygghet som gjorde inntrykk. Aarseth trakk fram årene de arbeidet sammen som prester i Kirkelandet kirke som noen av de mest givende i hennes yrkesliv.
– Den tiden vi fikk lov å være sammen her og være prest i denne kirken, det var noe av det kjekkeste vi har gjort, sa hun.
Hun beskrev Sikkeland som en prest som alltid leverte, alltid stilte opp og aldri gjorde ting halvhjertet. Samtidig ønsket hun å si noe om mennesket bak prestekjolen. Aarseth fortalte om hans evne til å se mennesker og bygge relasjoner, og viste til personer uten særlig tilknytning til kirken som likevel hadde opplevd å bli møtt med omsorg og oppmerksomhet av ham.
En annen historie utløste latter i salen. Under en ferie i Hellas besøkte Sikkeland og venner et gresk-ortodokst kloster. Sammen med ektefellene besøkte de et gresk-ortodokst kloster på fastlandet, et spektakulært anlegg bygget inn i fjellsiden. Vertskapet var en gresk-ortodoks prest som vennene hadde kontakt med fra tidligere. Da følget ankom klosteret, var kontrastene mellom de to prestetradisjonene åpenbare.
Den gresk-ortodokse presten var kledd i den tradisjonelle svarte drakten som går fra topp til tå, mens Sikkeland kom rett fra en dag i sommervarmen ikledd shorts og t-skjorte.
Vennen fortalte at han forsøkte å introdusere nordmøringen for vertskapet.
– Dette er en venn fra Norge. Han er prest i Den norske kirke, fortalte han.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. De greske prestene så på Sikkeland, deretter på hverandre, før de ristet på hodet. Skepsisen forsvant ikke da følget gikk videre inn i klosterområdet. Også andre prester som oppholdt seg der, stilte spørsmål ved påstanden om at mannen i sommerklær faktisk var prest.
Ifølge historien forsøkte Sikkeland etter beste evne å overbevise dem. Han tok fram mobiltelefonen og viste bilder fra Kirkelandet kirke og fra sin egen tjeneste i Norge. Dokumentasjonen gjorde imidlertid begrenset inntrykk.
– De bare ristet på hodet, fortalte vennen til latter fra salen.
Prost Sindre Stabell Kulø valgte en lettere inngang til talen sin. Ved hjelp av humoristiske spørsmål generert av kunstig intelligens oppsummerte han ulike sider ved Sikkelands yrkesliv.
Publikum fikk blant annet høre hva som ville skje dersom noen ringte Sikkeland sent på kvelden og ba ham døpe katten sin, hvilke «drop-in»-arrangementer han hadde promotert gjennom årene, og hva som egentlig skjuler seg under Kirkelandet kirke.
Det mest treffende spørsmålet handlet om hvilken superkraft han ville hatt størst nytte av i tjenesten. Svaret var evnen til å stoppe lekkasjer i kirketaket, en klar henvisning til årene med vedlikeholdsutfordringer. Latteren satt løst, men bak humoren lå også en varm anerkjennelse. Kulø beskrev Sikkeland som selve personifiseringen av stødighet og trakk fram hans tålmodighet, lederskap og evne til å lytte gjennom mange år i en av bispedømmets største menigheter.
– Hvis det er noen som personifiserer stødighet, så er det deg.
Prosten pekte på at Sikkeland har ledet en av bispedømmets største menigheter gjennom mange år, og fremhevet hans evne til å lytte.
– Gud skapte oss med to ører og én munn av en grunn.
Samtidig bekreftet han at etterfølgeren er på plass. Kristian Finn Risung begynner som ny sokneprest til høsten. Som gave fikk Sikkeland et gavekort til sykkelutstyr, med henvisning til elsykklene som Sikkeland og kona har kjøpt som skal brukes flittig i pensjonisttilværelsen.
Da Sikkeland selv tok ordet, vendte han oppmerksomheten bort fra seg selv og over på medarbeiderne. Menighetens omfattende aktivitet er ikke resultatet av én person.
– Jeg har hatt en fantastisk gjeng rundt meg. Det er det som har gjort at vi har fått til så mye.
Han trakk fram både barnearbeidet, ungdomsarbeidet, menighetsrådet og de mange medarbeiderne som har stått bak utviklingen. Samtidig vendte han tilbake til visjonen som har fulgt menigheten gjennom mange år.
– BRO står for bekjennende, raus og omsorgsfull. Jeg synes det er tre ord som preger denne menigheten.
Selv om han nå går inn i pensjonisttilværelsen, gjorde han det klart at engasjementet ikke er over.
– Jeg blir nok dratt inn i noen sammenhenger, og det har jeg lyst til å være med på.
Mot slutten takket han for alle årene i tjeneste og for muligheten til stadig å lære mer.
– Man er aldri helt i mål. Vi er underveis hele tiden.
Deretter lyste han velsignelsen over menigheten, de ansatte, menighetsrådet og til etterfølgeren som skal overta til høsten.
Det ble hans siste velsignelse som sokneprest i Kristiansund.
Etter avskjedsgudstjenesten i Kirkelandet kirke var ferdig, fortsatte markeringen av den avtroppende soknepresten Tormod Sikkeland i menighetssalen. Her var det menigheten og menneskene han har arbeidet sammen med gjennom mange år som fikk si noen ord og takke ham for tjenesten igjennom 15 år som sokneprest.
Gjennom taler, gaver, personlige historier og humoristiske tilbakeblikk tegnet kollegaer, medarbeidere og venner et bilde av en sokneprest som har satt tydelige spor etter seg både som leder, mentor og medmenneske.
I talene ble det understreket at hans betydning ikke først og fremst ligger et større antall gudstjenester, begravelser eller vigsler, men i relasjonene han har bygget og kulturen han har vært med på å forme.
Flere av talerne trakk fram arbeidet med menighetens visjon som noe av det viktigste Sikkeland har vært med på. Tidligere menighetsrådsleder Else Live Stokstad minnet om arbeidet med visjonen «BRO – Bekjennende, Raus og Omsorgsfull», som fortsatt ligger til grunn for menighetens arbeid.
Hun viste også til flere store prosjekter som er blitt gjennomført gjennom årene, blant annet jubileumsmarkeringer og arbeidet med å sikre omfattende midler til vedlikehold av kirken. Stokstad fortalte om hvordan lokale politikere ble invitert inn i kirken for å se utfordringene på nært hold.
– Vi fikk fortalt litt om hvilke kirkerom vi har, og hva det betyr for hele Europa faktisk. Vi lurte på om de syntes det var greit at dette bygget bare skulle bli ødelagt, fortalte hun.
Kort tid senere kom tilsagnet som gjorde det mulig å starte nødvendig rehabilitering.
– Det gikk faktisk ikke mange dagene før vi fikk over 10 millioner, og da ble arbeidet igangsatt.
Samtidig minnet hun om at ikke alle prosjekter er kommet i mål.
– Den største utfordringen i dag er å få en handikaprampe inn her i menighetssalen.
Et av dagens sterkeste innslag kom fra Pernille Blakstad, som siden 2023 har arbeidet tett sammen med Sikkeland om barnekirken. Hun beskrev en kollega som aldri gjorde andre usikre, men som møtte spørsmål med tålmodighet og respekt.
– Gjennom alle disse årene har du møtt hvert eneste spørsmål med tålmodighet, kunnskap og respekt. Du har aldri fått meg til å føle meg dum.
Hun fortalte om perioder med usikkerhet og krevende prosesser rundt utviklingen av barnekirken, men fremhevet at Sikkeland hele tiden sto bak arbeidet.
– Du har hatt ryggen min når det har blåst. Du har trodd på prosjektet når jeg har tvilt.
Pernille trakk særlig fram Sikkelands syn på barnas plass i kirken.
– Du har aldri tenkt at barn må passe inn i kirken på de voksnes premisser. Du har forstått at lek, undring, latter, nysgjerrighet og liv ikke står i veien for troen. Det er ofte der troen får vokse.
I dag samler barnekirken mellom 100 og 200 barn og familiemedlemmer på vanlige søndager. Som takk overrakte barnekirken symboltunge gaver: såpebobler som brukes under velsignelsen på samlingene, og en liten engel som spiller «Må Gud velsigne deg».
– Gjennom årene har du vært med på å velsigne så mange. I dag er det vår tur til å velsigne deg tilbake.
Også Bjørg Ingebrigtsen valgte å beskrive Sikkeland gjennom egenskapene hans.
Hun brukte bokstavene i navnet hans som utgangspunkt:
– Trygghet. Omsorgsfull. Raus. Medvandrer. Oppfinnsom. Dedikert.
Gjennom talen fortalte hun om de mange førsteopplevelsene hun hadde hatt sammen med ham som ung medarbeider. Bjørg tok over som menighetspedagog i Frei Menighet etter Tormod:
– Den første konfirmanten, den første lysmessa, den første samtalegudstjenesten. Alle de store gudstjenestene fikk jeg gjøre for første gang sammen med deg.
Hun beskrev også en prest som aldri var redd for å være kreativ. Historiene om de fargerike PowerPoint-presentasjonene vakte latter i salen.
– Det var alltid like spennende å trykke på neste bilde. Hva kommer nå?
Like uforglemmelig var familiegudstjenestene der Sikkeland stilte opp utkledd som figuren «Severin Suveren».
– Jeg kommer aldri til å glemme det.
Bjørg avsluttet med en lengre refleksjon der hun sammenlignet Sikkeland med et epletre.
Den sterke stammen ble et bilde på tryggheten han har representert i prestetjenesten. Røttene symboliserte den teologiske kunnskapen, troen og erfaringen som har gitt arbeidet tyngde.
Grenene ble et bilde på alle menneskene han har møtt.
– Alle gangene du har strukket ut en hånd til hjelp, trøst og oppmuntring.
Og frukten på treet ble stående som et bilde på sporene han etterlater seg.
– Den frukta vil være her lenge etter at du har gått inn i pensjonisttilværelsen.
Hun avsluttet med ordene fra Hebreerbrevet om at Gud ikke glemmer kjærligheten mennesker har vist gjennom tjeneste for andre.
Gerd Anne Aarseth holdt en personlig og varm tale der hun løftet fram både Tormod Sikkeland som kollega og venn. Hun beskrev hvordan Sikkeland møtte henne med en ro og trygghet som gjorde inntrykk. Aarseth trakk fram årene de arbeidet sammen som prester i Kirkelandet kirke som noen av de mest givende i hennes yrkesliv.
– Den tiden vi fikk lov å være sammen her og være prest i denne kirken, det var noe av det kjekkeste vi har gjort, sa hun.
Hun beskrev Sikkeland som en prest som alltid leverte, alltid stilte opp og aldri gjorde ting halvhjertet. Samtidig ønsket hun å si noe om mennesket bak prestekjolen. Aarseth fortalte om hans evne til å se mennesker og bygge relasjoner, og viste til personer uten særlig tilknytning til kirken som likevel hadde opplevd å bli møtt med omsorg og oppmerksomhet av ham.
En annen historie utløste latter i salen. Under en ferie i Hellas besøkte Sikkeland og venner et gresk-ortodokst kloster. Sammen med ektefellene besøkte de et gresk-ortodokst kloster på fastlandet, et spektakulært anlegg bygget inn i fjellsiden. Vertskapet var en gresk-ortodoks prest som vennene hadde kontakt med fra tidligere. Da følget ankom klosteret, var kontrastene mellom de to prestetradisjonene åpenbare.
Den gresk-ortodokse presten var kledd i den tradisjonelle svarte drakten som går fra topp til tå, mens Sikkeland kom rett fra en dag i sommervarmen ikledd shorts og t-skjorte.
Vennen fortalte at han forsøkte å introdusere nordmøringen for vertskapet.
– Dette er en venn fra Norge. Han er prest i Den norske kirke, fortalte han.
Reaksjonen lot ikke vente på seg. De greske prestene så på Sikkeland, deretter på hverandre, før de ristet på hodet. Skepsisen forsvant ikke da følget gikk videre inn i klosterområdet. Også andre prester som oppholdt seg der, stilte spørsmål ved påstanden om at mannen i sommerklær faktisk var prest.
Ifølge historien forsøkte Sikkeland etter beste evne å overbevise dem. Han tok fram mobiltelefonen og viste bilder fra Kirkelandet kirke og fra sin egen tjeneste i Norge. Dokumentasjonen gjorde imidlertid begrenset inntrykk.
– De bare ristet på hodet, fortalte vennen til latter fra salen.
Prost Sindre Stabell Kulø valgte en lettere inngang til talen sin. Ved hjelp av humoristiske spørsmål generert av kunstig intelligens oppsummerte han ulike sider ved Sikkelands yrkesliv.
Publikum fikk blant annet høre hva som ville skje dersom noen ringte Sikkeland sent på kvelden og ba ham døpe katten sin, hvilke «drop-in»-arrangementer han hadde promotert gjennom årene, og hva som egentlig skjuler seg under Kirkelandet kirke.
Det mest treffende spørsmålet handlet om hvilken superkraft han ville hatt størst nytte av i tjenesten. Svaret var evnen til å stoppe lekkasjer i kirketaket, en klar henvisning til årene med vedlikeholdsutfordringer. Latteren satt løst, men bak humoren lå også en varm anerkjennelse. Kulø beskrev Sikkeland som selve personifiseringen av stødighet og trakk fram hans tålmodighet, lederskap og evne til å lytte gjennom mange år i en av bispedømmets største menigheter.
– Hvis det er noen som personifiserer stødighet, så er det deg.
Prosten pekte på at Sikkeland har ledet en av bispedømmets største menigheter gjennom mange år, og fremhevet hans evne til å lytte.
– Gud skapte oss med to ører og én munn av en grunn.
Samtidig bekreftet han at etterfølgeren er på plass. Kristian Finn Risung begynner som ny sokneprest til høsten. Som gave fikk Sikkeland et gavekort til sykkelutstyr, med henvisning til elsykklene som Sikkeland og kona har kjøpt som skal brukes flittig i pensjonisttilværelsen.
Da Sikkeland selv tok ordet, vendte han oppmerksomheten bort fra seg selv og over på medarbeiderne. Menighetens omfattende aktivitet er ikke resultatet av én person.
– Jeg har hatt en fantastisk gjeng rundt meg. Det er det som har gjort at vi har fått til så mye.
Han trakk fram både barnearbeidet, ungdomsarbeidet, menighetsrådet og de mange medarbeiderne som har stått bak utviklingen. Samtidig vendte han tilbake til visjonen som har fulgt menigheten gjennom mange år.
– BRO står for bekjennende, raus og omsorgsfull. Jeg synes det er tre ord som preger denne menigheten.
Selv om han nå går inn i pensjonisttilværelsen, gjorde han det klart at engasjementet ikke er over.
– Jeg blir nok dratt inn i noen sammenhenger, og det har jeg lyst til å være med på.
Mot slutten takket han for alle årene i tjeneste og for muligheten til stadig å lære mer.
– Man er aldri helt i mål. Vi er underveis hele tiden.
Deretter lyste han velsignelsen over menigheten, de ansatte, menighetsrådet og til etterfølgeren som skal overta til høsten.
Det ble hans siste velsignelse som sokneprest i Kristiansund.
Under feiringen av Anetts Danceterias 40-årsjubileum i Festiviteten forteller ordfører Kjell Neergaard om det politiske vedtaket som gir kulturen en mer synlig plass i kommunens arbeid. Før hvert bystyremøte skal det nå presenteres et kulturelt innslag. For Neergaard handler det om mer enn underholdning. Han mener kultur er avgjørende for fellesskap, identitet og samfunnets beredskap. Neergaard avslører også et ukjent talent for dans.
Henrik A. Stordalen i Strawberry-konsernet, delte i sitt foredrag på Nordmørskonferansen i Kristiansund sine ambisiøse planer for et nytt hotellprosjekt. Stordalen er Business Development Manager og involvert i eiendomsforvaltningen og leieavtalene i konsernet. Han understreket viktigheten av å videreføre arven fra sin far, Petter Stordalen, gjennom et friskt perspektiv.
Laget av ScaleFlow.
