Etter år med standup om identitet, skeiv erfaring, relasjoner og utenforskap, står Schjølberg nå i en ny livsfase. Han har blitt samboer. Han er forelsket. Han beskriver seg selv som lykkelig. Problemet er at han ikke helt stoler på det.

Det er utgangspunktet for et show som handler mindre om kjærlighet enn om frykten for kjærlighet. Mindre om lykke enn om motstanden mot den.

Gjennom nærmere halvannen time med observasjoner, personlige historier og selvironiske bekjennelser tegner Schjølberg et bilde av et menneske som har brukt store deler av livet på å forberede seg på katastrofer, og som derfor ikke helt vet hva han skal gjøre når katastrofen uteblir.

Doktorgrad i å skyte seg selv i foten

Tidlig i forestillingen etablerer Schjølberg sitt hovedtema.

– Jeg pleier å si at det er som å ha doktorgrad i å skyte seg selv i foten.

Dette bildet er typisk for showet. Han gjør den alvorlige erkjennelsen komisk ved å trekke den ut i det absurde. Selvskading blir til høye hæler. Selvdestruktive mønstre blir til logistikkproblemer.

Likevel ligger alvoret konstant under overflaten.

Han forteller om hvordan han har sabotert vennskap, kjærlighetsforhold og situasjoner der mennesker har forsøkt å hjelpe ham. Historien om da han rømte fra sykehuset etter en større operasjon fordi han ikke klarte å håndtere andres omsorg, blir et av forestillingens tydeligste bilder på dette mønsteret.

Schjølberg kobler denne erfaringen til oppveksten som skeiv. Han beskriver hvordan mange år med skjuling, usikkerhet og sosial beredskap har skapt et forsvar som er vanskelig å legge bort, også etter at faren er over.

– Det er bedre at jeg oppfører meg så jævlig at du velger å dra, enn at jeg må ta sjansen på å være lykkelig.

Renate fra Jessheim

Et av showets mest vellykkede grep er personifiseringen av den indre sabotøren.

Schjølberg gir stemmen i hodet sitt et navn: Renate fra Jessheim.

Renate dukker opp når livet går bra. Hun foreslår dårlige avgjørelser, sender meldinger til ekskjærester, oppmuntrer til tatoveringer under dagfylla og minner ham på pinlige hendelser akkurat idet han begynner å kjenne på lykke.

Grepet fungerer fordi det gir publikum et konkret bilde på en erfaring mange kjenner igjen. Schjølberg beskriver ikke bare angst, usikkerhet og selvkritikk. Han gir dem en karakter. Dermed blir det morsomt og mulig å le av noe som ellers kunne blitt tungt.

Samboerskapets komedie

Den andre store motoren i forestillingen er forholdet til samboeren Eli, opprinnelig fra Libanon.

Mye av materialet handler om hverdagslivet de deler.

Temperaturkriger blir til geopolitiske konflikter mellom Nord-Norge og Libanon. Schjølberg beskriver hvordan han og Eli har utviklet et forhold der en av dem sitter i undertøy hjemme og den andre innpakket i en dyne fordi ingen av dem lenger orker å diskutere innetemperaturen.

Han forteller om rydding, gaveinnpakking, kommunikasjon og sovevaner. Eli framstår som Schjølbergs rake motsetning. Mens Schjølberg beskriver seg selv som «frilansgris-ryddig», er Eli systematisk til det ekstreme. Mens Schjølberg analyserer alt, svarer Eli på meldinger med ett ord.

Et eksempel er meldingen:

– Brød.

Schjølberg bruker flere minutter på å undersøke hva dette egentlig betyr.

Trenger vi brød?

Vil du ha brød?

Har du kjøpt brød?

Har vi det bra?

Skeiv erfaring uten pedagogisk plikt

Schjølberg har lenge vært en tydelig stemme i norsk offentlighet om skeive spørsmål. I dette showet er skeivheten til stede hele tiden, men sjelden som politisk foredrag.

I stedet brukes erfaringene som materiale. Han snakker om håndsopprekning blant heterofile i salen, om redselen enkelte heterofile menn ser ut til å ha for å le av homofile vitser, om oppveksten med skam og om overgangen til stolthet. Han beskriver også hvordan det oppleves å motta ubetinget kjærlighet etter å ha vokst opp med at eksistensen hans stadig ble diskutert.

– Samboeren min bare elsker meg. Da skjønner ikke hjernen min noen ting.

Den handler om å klare å tro på aksepten når den faktisk kommer.

Fra Pride til Kompani Lauritzen

Showet beveger seg stadig mellom privatliv og offentlig liv. Schjølberg bruker erfaringene fra Kompani Lauritzen som materiale for å snakke om maskulinitet, autoriteter og egne reaksjonsmønstre.

Han beskriver møtet med fenriken som en slags kollisjon mellom egen historie og militær disiplin. Samtidig kommenterer han Pride-debatten, allierte som prøver sitt beste, og den norske offentlighetens evne til å diskutere skeive liv som om de er teoretiske problemstillinger.

Det er her forestillingen er på sitt mest samfunnskommenterende. Likevel holder Schjølberg fokus på menneskene framfor debattene.

Når kjærligheten blir vanskeligere enn katastrofen

Showets mest interessante lag ligger i analysen av lykke. Schjølberg argumenterer i praksis for at mange mennesker er bedre rustet til å håndtere problemer enn trygghet.

Man vet hva man skal gjøre når ting går galt. Men hva gjør man når ting går bra?

Hvordan slutter man å vente på sammenbruddet?

Hvordan tar man imot kjærlighet uten å mistenke den?

Hvordan lever man med lykke uten å sabotere den?

Dette er spørsmålene forestillingen stadig vender tilbake til.

En forestilling som undersøker lykken fra innsiden

Det som gjør «Hvorfor er jeg lykkelig? (Og Hvordan Får jeg Slutt På Det?)» til en vellykket forestilling, er at Adam Schjølberg har funnet et tema som både er personlig og allment. Selvsabotasje, frykt for nærhet og vanskeligheten med å stole på egen lykke er erfaringer som strekker seg langt utover hans egen historie. Enten har man opplevd det selv eller kjenner noen som er slik. Samtidig er materialet så spesifikt og personliggjort iat det aldri oppleves generisk.

Schjølberg er på sitt beste når han kobler de store spørsmålene til konkrete situasjoner, her snakker vi altså om sitcom. Historiene om samboerskap, temperaturkriger, rydding, tekstmeldinger og søvnmønstre fungerer ikke bare som humoristiske observasjoner. De blir innganger til en større fortelling om trygghet, tilhørighet og frykten for å miste noe man endelig har fått.

Forestillingen har også en tydelig tematisk retning. De ulike historiene trekker i samme retning og bygger opp under hovedspørsmålet: Hvorfor er det så vanskelig å akseptere lykken når den først kommer? Det gir showet en sammenheng som mange standupforestillinger mangler.

Et annet fortrinn er Schjølbergs evne til å kombinere skeive erfaringer med universelle temaer. Når han forteller om å vokse opp med skam, om å skjule sider av seg selv eller om følelsen av å måtte være på vakt, blir det aldri en forelesning. Erfaringene integreres naturlig i materialet og gir publikum innsikt uten at humoren forsvinner. Resultatet er at forestillingen både fungerer for dem som deler erfaringene og for dem som møter dem utenfra.

Samtidig viser Schjølberg en vilje til å rette blikket mot seg selv. Han bruker ikke scenen til å plassere skyld hos andre. Tvert imot er det hans egne reaksjonsmønstre, egne forsvarsmekanismer og egne dårlige valg som står i sentrum. Det gir materialet troverdighet og gjør at publikum investerer i fortellingen. Denne selvironien gjør det også morsomt.

Det mest interessante ved forestillingen er likevel hvordan den utfordrer en grunnleggende fortelling om lykke. I stedet for å spørre hvordan man blir lykkelig, undersøker Schjølberg hva som skjer når man faktisk lykkes med det. Forestillingen peker på at mange mennesker er godt trent i å håndtere motgang, men langt dårligere rustet til å håndtere trygghet. Der finner showet sitt mest originale perspektiv. Det er få show som har lykke som et problem-tema.

Når forestillingen fungerer så godt, skyldes det derfor ikke bare at den er morsom. Den lykkes fordi humoren springer ut av reelle erfaringer, fordi den har et tydelig tematisk prosjekt, og fordi Schjølberg klarer å gjøre egne sårbarheter til noe publikum kan kjenne seg igjen i. Det gir forestillingen en tyngde som varer lenger enn latteren alene.

I en tid der mye standup bygger på raske observasjoner og korte virale øyeblikk, fremstår «Hvorfor er jeg lykkelig? (Og Hvordan Får jeg Slutt På Det?)» som et mer helhetlig prosjekt. Schjølberg har laget en forestilling som ikke bare handler om å få publikum til å le, men om å undersøke hvorfor mennesker så ofte står i veien for sin egen lykke. Det er nettopp denne kombinasjonen av humor, refleksjon og personlig innsikt som gjør forestillingen til et av hans mest gjennomarbeidede scenearbeider så langt.

‍

‍