I den siste delen av artikkelserien skal vi se på en kyst i endring: Da 1860 nærmet seg, var Mørekysten inne i en periode med store endringer. Samfunnene i Bud, Bjørnsund, Ona og langs resten av kysten var fortsatt preget av den tradisjonelle fiskerbonden, losen og sjømannen, men utviklingen gikk gradvis mot et mer spesialisert fiskeri og en sterkere tilknytning til internasjonal handel. Fisket var ikke lenger bare en måte å skaffe mat på. Det var blitt en næring som knyttet små kystsamfunn til markeder langt utenfor Norges grenser.
.jpg)
Fiskere fra Selje. Norske nasjonaldrakter mellom 1827 og 1832. Foto: Nasjonalmuseet/ Andreas Harvik. (Creative Commons - Attribution CC-BY)
Eksportfisket gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk fra å være en viktig binæring til å bli den økonomiske drivkraften i mange kystsamfunn på Mørekysten. Flere forhold virket sammen. Etter Napoleonskrigene (1807–1814) tok den internasjonale handelen seg gradvis opp igjen. Europeiske markeder fikk økt behov for holdbar mat, og særlig i de katolske landene Spania, Portugal og deler av Italia var etterspørselen etter klippfisk stor. Fastedagene i den katolske kirken skapte et stabilt marked for tørket og saltet fisk, og norsk klippfisk fikk et godt omdømme på grunn av kvaliteten. Samtidig gjorde fredeligere handelsforhold det lettere å eksportere varene til utlandet.
Utviklingen førte til betydelige investeringer langs Mørekysten. Handelsmenn, særlig i Kristiansund, bygde opp større salterier, pakkhus og bryggeanlegg for mottak og foredling av fisk. Fisken ble ikke lenger bare omsatt lokalt, men inngikk i en internasjonal verdikjede der den ble saltet, tørket og eksportert med seilskip til markeder sør i Europa. Kristiansund utviklet seg i denne perioden til Norges viktigste eksporthavn for klippfisk, og byens vekst var tett knyttet til handelen med fisk fra Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre. Også mindre handelssteder langs kysten fikk økt aktivitet gjennom oppkjøp av fisk og leveranser til eksportnæringen.
For fiskerbøndene betydde denne utviklingen at fisket fikk en langt større økonomisk betydning enn tidligere. Der fangsten før i større grad hadde vært et grunnlag for egen husholdning og lokal handel, ble den nå en vare som kunne selges til eksport. Gode fiskesesonger ga kontantinntekter som kunne brukes til å kjøpe jord, bygge større naust, investere i bedre båter og anskaffe mer effektive fiskeredskaper. Samtidig ble fiskerbøndene mer avhengige av markedskreftene. Prisene ble bestemt av etterspørselen i utlandet. Sviktende markeder eller dårlige eksportår kunne på den andre siden få store konsekvenser for økonomien i kystsamfunnene. Dermed ble fiskerbøndene på Mørekysten en del av en internasjonal handelsøkonomi, selv om de fortsatt levde i små bygdesamfunn der jordbruk og fiske ble kombinert som tidligere.
Mot 1860-årene var grunnlaget lagt for den sterke ekspansjonen som skulle prege norsk fiskerinæring i andre halvdel av 1800-tallet. Båtbyggingen hadde utviklet seg, handelsnettverkene var etablert, eksporthavner som Kristiansund hadde vokst fram, og fisket var i ferd med å bli en mer spesialisert næring enn det hadde vært bare én generasjon tidligere. Likevel var fiskerbonden fortsatt den dominerende livsformen langs store deler av Mørekysten. Jordbruket ga mat og trygghet, mens fisket skaffet inntektene som knyttet kystsamfunnene til markedene i Europa.
.jpg)
Utviklingen viste seg tydelig på sjøen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet ble fiskebåtene gradvis større, mer sjødyktige og bedre tilpasset de åpne havområdene utenfor Mørekysten. Samtidig økte fiskernes kunnskap om fiskebankene langt til havs. Denne utviklingen gjorde det mulig å drive et mer omfattende fiske enn tidligere, og la grunnlaget for den sterke veksten i eksportfiskeriene mot slutten av århundret. Historikeren Arnljot Løseth peker på at utviklingen av båtene og utvidelsen av fiskefeltene gikk hånd i hånd. Etter hvert som båtene ble bedre, kunne fiskerne også søke lenger ut på havet.
Den viktigste av disse fiskebankene var Storegga, den enorme kontinentalsokkelen vest for Mørekysten. Her stiger havbunnen bratt opp fra dyphavet til relativt grunne banker, noe som skaper svært gode leveforhold for fisk som torsk, lange, brosme, sei og kveite. Fiskerne hadde kjent til disse bankene lenge, men fram til begynnelsen av 1800-tallet var de ytterste feltene vanskelige å utnytte. De åpne båtene hadde begrenset lasteevne, og en tur til Storegga kunne innebære mange timers seilas på åpent hav uten mulighet til å søke ly dersom været snudde.
Etter hvert som fembøringene, seksringene og de største åttringene ble utviklet med større bæreevne og bedre sjøegenskaper, kunne fiskerne ta med seg mer proviant, flere fiskeredskaper og større fangster. De kraftige klinkbygde båtene hadde høye stevner som tok sjøen godt, brede skrog som ga stabilitet, og store råseil som gjorde dem raske når vinden var gunstig. Samtidig kunne de ros dersom vinden stilnet eller gjorde det vanskelig å manøvrere. Denne kombinasjonen gjorde dem til noen av Europas mest avanserte åpne fiskebåter på den tiden.
Fisket på Storegga stilte store krav til både mannskap og utstyr. En fisketur kunne vare i flere døgn. Mannskapet sov om bord under enkle forhold og var avhengig av å treffe riktig værvindu. Redskapene besto hovedsakelig av lange liner med flere hundre agnkroker. Linene ble satt på bunnen og trukket etter flere timer. En god dag kunne gi store mengder torsk, lange og brosme, mens dårlig vær eller svak fiskegang kunne bety at båten kom hjem nesten tom. Arbeidet var fysisk krevende. Alle liner måtte settes og trekkes for hånd, og den tunge fisken ble halt om bord uten mekaniske hjelpemidler.
Storegga-fisket bidro til at fisket ble mer spesialisert enn tidligere. Der fiskerne tidligere hadde vært mest avhengige av de sesongvise gytefiskeriene nær land, kunne de nå utnytte havets ressurser over et langt større område og over lengre deler av året. Dermed økte også tilgangen på råstoff til klippfiskproduksjonen i Kristiansund og de andre eksporthavnene på Nordvestlandet. Bankfisket ble en viktig del av grunnlaget for den voksende eksporten av saltfisk og klippfisk til Sør-Europa.
Utviklingen var likevel ikke uten risiko. Jo lenger ut fiskerne dro, desto mer utsatt ble de for raske værskifter og tung sjø. På Storegga fantes ingen holmer eller skjær å søke ly bak. Dersom vinden snudde, måtte de stole på egen erfaring, båtens sjødyktighet og mannskapets samarbeid. Mange fiskere fortalte senere at de største farene ikke nødvendigvis kom under selve fisket, men på den lange reisen hjem mot Mørekysten når båtene var tungt lastet med fangst og sjøen bygde seg opp. Det var denne kombinasjonen av økt økonomisk gevinst og betydelig høyere risiko som preget utviklingen av havfisket fram mot 1860.
De tradisjonelle åpne klinkbygde båtene var fortsatt enerådende på Mørekysten Fembøringer, seksringer og åttringer dominerte både bankfisket på Storegga og de store sesongfiskeriene. Først i de neste tiårene begynte fiskerne å ta i bruk større fartøyer med halvdekk og etter hvert heldekkede fiskeskøyter. De såkalte svenskeskøytene med dekk som møtte fiskerne ute på Storegga, sammen med andre dekkede skøyter fikk sitt gjennombrudd først mot slutten av 1800-tallet og markerte overgangen fra den tradisjonelle åpne fiskeflåten til en mer moderne havfiskeflåte. Denne utviklingen var et avgjørende teknologisk skifte i norsk kystfiske.
Den økende handelen førte til mer sjøtrafikk langs kysten. Handelsfartøyer med korn, salt, trelast og fisk seilte stadig oftere gjennom de krevende farvannene ved Hustadvika. Dermed økte også behovet for erfarne loser. De lokale losene var fortsatt avhengige av egen erfaring og inngående kjennskap til farvannet, men lostjenesten ble gradvis mer organisert og regulert gjennom staten.
Likevel var arbeidshverdagen langt fra trygg. Losene rodde fremdeles ut i små, åpne båter for å møte skipene, ofte under de mest krevende værforholdene. Selv mot slutten av perioden mot 1860 var det få tekniske hjelpemidler som kunne redusere risikoen. Først flere tiår senere skulle utbyggingen av fyr, bedre navigasjonsutstyr, dampskip og redningsskøyter føre til en sikrere hverdag på sjøen.
Til tross for teknologiske forbedringer var menneskene fortsatt underlagt naturens krefter. Uvær, stormflo og raske værskifter kunne fortsatt få katastrofale følger. Kunnskap om vindretning, skyer og lufttrykk var avgjørende, og mange sjøfolk benyttet etter hvert barometeret som et hjelpemiddel for å oppdage fallende lufttrykk og varsler om dårlig vær. Likevel kunne ingen forutsi nøyaktig når en storm ville bryte løs, og særlig langs Hustadvika kunne forholdene endre seg på kort tid. Erfaring, lokalkunnskap og respekt for havet var derfor fortsatt de viktigste sikkerhetsfaktorene.
Selv om samfunnet langs norskekysten er grunnleggende forandret siden 1800-tallet, er havet fortsatt en arbeidsplass med risiko. Moderne navigasjon, værvarsling, redningsskøyter og sikkerhetsutstyr har redusert farene betydelig, men sjøen krever fortsatt kunnskap, erfaring og respekt. Historien om fiskerbøndene og losene i Bud minner om hvordan tidligere generasjoner levde tett på naturkreftene, og hvordan hele lokalsamfunn var avhengige av menneskene som våget seg ut på havet.
Atlanterhavsspelet viser at lokalhistorie ikke bare handler om fortiden. Gjennom å fortelle historien om menneskene i Bud skaper forestillingen en forbindelse mellom fortid og nåtid. Den minner oss om at kystkulturen er en del av den norske kulturarven, og at kunnskapen om fisket, losvesenet og livet langs Mørekysten fortsatt har betydning for forståelsen av hvem vi er.
Eksportfisket gjennom første halvdel av 1800-tallet gikk fra å være en viktig binæring til å bli den økonomiske drivkraften i mange kystsamfunn på Mørekysten. Flere forhold virket sammen. Etter Napoleonskrigene (1807–1814) tok den internasjonale handelen seg gradvis opp igjen. Europeiske markeder fikk økt behov for holdbar mat, og særlig i de katolske landene Spania, Portugal og deler av Italia var etterspørselen etter klippfisk stor. Fastedagene i den katolske kirken skapte et stabilt marked for tørket og saltet fisk, og norsk klippfisk fikk et godt omdømme på grunn av kvaliteten. Samtidig gjorde fredeligere handelsforhold det lettere å eksportere varene til utlandet.
Utviklingen førte til betydelige investeringer langs Mørekysten. Handelsmenn, særlig i Kristiansund, bygde opp større salterier, pakkhus og bryggeanlegg for mottak og foredling av fisk. Fisken ble ikke lenger bare omsatt lokalt, men inngikk i en internasjonal verdikjede der den ble saltet, tørket og eksportert med seilskip til markeder sør i Europa. Kristiansund utviklet seg i denne perioden til Norges viktigste eksporthavn for klippfisk, og byens vekst var tett knyttet til handelen med fisk fra Nordmøre, Romsdal og Sunnmøre. Også mindre handelssteder langs kysten fikk økt aktivitet gjennom oppkjøp av fisk og leveranser til eksportnæringen.
For fiskerbøndene betydde denne utviklingen at fisket fikk en langt større økonomisk betydning enn tidligere. Der fangsten før i større grad hadde vært et grunnlag for egen husholdning og lokal handel, ble den nå en vare som kunne selges til eksport. Gode fiskesesonger ga kontantinntekter som kunne brukes til å kjøpe jord, bygge større naust, investere i bedre båter og anskaffe mer effektive fiskeredskaper. Samtidig ble fiskerbøndene mer avhengige av markedskreftene. Prisene ble bestemt av etterspørselen i utlandet. Sviktende markeder eller dårlige eksportår kunne på den andre siden få store konsekvenser for økonomien i kystsamfunnene. Dermed ble fiskerbøndene på Mørekysten en del av en internasjonal handelsøkonomi, selv om de fortsatt levde i små bygdesamfunn der jordbruk og fiske ble kombinert som tidligere.
Mot 1860-årene var grunnlaget lagt for den sterke ekspansjonen som skulle prege norsk fiskerinæring i andre halvdel av 1800-tallet. Båtbyggingen hadde utviklet seg, handelsnettverkene var etablert, eksporthavner som Kristiansund hadde vokst fram, og fisket var i ferd med å bli en mer spesialisert næring enn det hadde vært bare én generasjon tidligere. Likevel var fiskerbonden fortsatt den dominerende livsformen langs store deler av Mørekysten. Jordbruket ga mat og trygghet, mens fisket skaffet inntektene som knyttet kystsamfunnene til markedene i Europa.
Utviklingen viste seg tydelig på sjøen. Gjennom første halvdel av 1800-tallet ble fiskebåtene gradvis større, mer sjødyktige og bedre tilpasset de åpne havområdene utenfor Mørekysten. Samtidig økte fiskernes kunnskap om fiskebankene langt til havs. Denne utviklingen gjorde det mulig å drive et mer omfattende fiske enn tidligere, og la grunnlaget for den sterke veksten i eksportfiskeriene mot slutten av århundret. Historikeren Arnljot Løseth peker på at utviklingen av båtene og utvidelsen av fiskefeltene gikk hånd i hånd. Etter hvert som båtene ble bedre, kunne fiskerne også søke lenger ut på havet.
Den viktigste av disse fiskebankene var Storegga, den enorme kontinentalsokkelen vest for Mørekysten. Her stiger havbunnen bratt opp fra dyphavet til relativt grunne banker, noe som skaper svært gode leveforhold for fisk som torsk, lange, brosme, sei og kveite. Fiskerne hadde kjent til disse bankene lenge, men fram til begynnelsen av 1800-tallet var de ytterste feltene vanskelige å utnytte. De åpne båtene hadde begrenset lasteevne, og en tur til Storegga kunne innebære mange timers seilas på åpent hav uten mulighet til å søke ly dersom været snudde.
Etter hvert som fembøringene, seksringene og de største åttringene ble utviklet med større bæreevne og bedre sjøegenskaper, kunne fiskerne ta med seg mer proviant, flere fiskeredskaper og større fangster. De kraftige klinkbygde båtene hadde høye stevner som tok sjøen godt, brede skrog som ga stabilitet, og store råseil som gjorde dem raske når vinden var gunstig. Samtidig kunne de ros dersom vinden stilnet eller gjorde det vanskelig å manøvrere. Denne kombinasjonen gjorde dem til noen av Europas mest avanserte åpne fiskebåter på den tiden.
Fisket på Storegga stilte store krav til både mannskap og utstyr. En fisketur kunne vare i flere døgn. Mannskapet sov om bord under enkle forhold og var avhengig av å treffe riktig værvindu. Redskapene besto hovedsakelig av lange liner med flere hundre agnkroker. Linene ble satt på bunnen og trukket etter flere timer. En god dag kunne gi store mengder torsk, lange og brosme, mens dårlig vær eller svak fiskegang kunne bety at båten kom hjem nesten tom. Arbeidet var fysisk krevende. Alle liner måtte settes og trekkes for hånd, og den tunge fisken ble halt om bord uten mekaniske hjelpemidler.
Storegga-fisket bidro til at fisket ble mer spesialisert enn tidligere. Der fiskerne tidligere hadde vært mest avhengige av de sesongvise gytefiskeriene nær land, kunne de nå utnytte havets ressurser over et langt større område og over lengre deler av året. Dermed økte også tilgangen på råstoff til klippfiskproduksjonen i Kristiansund og de andre eksporthavnene på Nordvestlandet. Bankfisket ble en viktig del av grunnlaget for den voksende eksporten av saltfisk og klippfisk til Sør-Europa.
Utviklingen var likevel ikke uten risiko. Jo lenger ut fiskerne dro, desto mer utsatt ble de for raske værskifter og tung sjø. På Storegga fantes ingen holmer eller skjær å søke ly bak. Dersom vinden snudde, måtte de stole på egen erfaring, båtens sjødyktighet og mannskapets samarbeid. Mange fiskere fortalte senere at de største farene ikke nødvendigvis kom under selve fisket, men på den lange reisen hjem mot Mørekysten når båtene var tungt lastet med fangst og sjøen bygde seg opp. Det var denne kombinasjonen av økt økonomisk gevinst og betydelig høyere risiko som preget utviklingen av havfisket fram mot 1860.
De tradisjonelle åpne klinkbygde båtene var fortsatt enerådende på Mørekysten Fembøringer, seksringer og åttringer dominerte både bankfisket på Storegga og de store sesongfiskeriene. Først i de neste tiårene begynte fiskerne å ta i bruk større fartøyer med halvdekk og etter hvert heldekkede fiskeskøyter. De såkalte svenskeskøytene med dekk som møtte fiskerne ute på Storegga, sammen med andre dekkede skøyter fikk sitt gjennombrudd først mot slutten av 1800-tallet og markerte overgangen fra den tradisjonelle åpne fiskeflåten til en mer moderne havfiskeflåte. Denne utviklingen var et avgjørende teknologisk skifte i norsk kystfiske.
Den økende handelen førte til mer sjøtrafikk langs kysten. Handelsfartøyer med korn, salt, trelast og fisk seilte stadig oftere gjennom de krevende farvannene ved Hustadvika. Dermed økte også behovet for erfarne loser. De lokale losene var fortsatt avhengige av egen erfaring og inngående kjennskap til farvannet, men lostjenesten ble gradvis mer organisert og regulert gjennom staten.
Likevel var arbeidshverdagen langt fra trygg. Losene rodde fremdeles ut i små, åpne båter for å møte skipene, ofte under de mest krevende værforholdene. Selv mot slutten av perioden mot 1860 var det få tekniske hjelpemidler som kunne redusere risikoen. Først flere tiår senere skulle utbyggingen av fyr, bedre navigasjonsutstyr, dampskip og redningsskøyter føre til en sikrere hverdag på sjøen.
Til tross for teknologiske forbedringer var menneskene fortsatt underlagt naturens krefter. Uvær, stormflo og raske værskifter kunne fortsatt få katastrofale følger. Kunnskap om vindretning, skyer og lufttrykk var avgjørende, og mange sjøfolk benyttet etter hvert barometeret som et hjelpemiddel for å oppdage fallende lufttrykk og varsler om dårlig vær. Likevel kunne ingen forutsi nøyaktig når en storm ville bryte løs, og særlig langs Hustadvika kunne forholdene endre seg på kort tid. Erfaring, lokalkunnskap og respekt for havet var derfor fortsatt de viktigste sikkerhetsfaktorene.
Selv om samfunnet langs norskekysten er grunnleggende forandret siden 1800-tallet, er havet fortsatt en arbeidsplass med risiko. Moderne navigasjon, værvarsling, redningsskøyter og sikkerhetsutstyr har redusert farene betydelig, men sjøen krever fortsatt kunnskap, erfaring og respekt. Historien om fiskerbøndene og losene i Bud minner om hvordan tidligere generasjoner levde tett på naturkreftene, og hvordan hele lokalsamfunn var avhengige av menneskene som våget seg ut på havet.
Atlanterhavsspelet viser at lokalhistorie ikke bare handler om fortiden. Gjennom å fortelle historien om menneskene i Bud skaper forestillingen en forbindelse mellom fortid og nåtid. Den minner oss om at kystkulturen er en del av den norske kulturarven, og at kunnskapen om fisket, losvesenet og livet langs Mørekysten fortsatt har betydning for forståelsen av hvem vi er.
Laget av ScaleFlow.
.jpg)
